På grunn av familieforøkelse har det blitt mindre fisking enn vanlig denne seinhøsten. Til gjengjeld har uttellingen vært bra når det har blitt fisket.
Seinhøsten er på mange måter min favorittfisketid. Grunnen til dette er at så mange arter bruker denne tiden av året til å feite seg opp på før gyting. Dette betyr igjen at fisken er på jakt, og derfor bitevillig. Som en konsekvens av dette er den også gjerne i godt hold.
Seinhøsten byr på mye vær her hos oss, så jeg holder meg vanligvis inne i fjordene. Her er artsrikdommen stor, men jeg har mine klare favoritter å fiske etter. Fra land går det mest i diverse flyndrer eller gylter på dagtid, mens råsterk havål eller piggskate gjerne er targetartene etter mørkets frembrudd. Fra båt er det lysing, lange og sei som får mest oppmerksomhet, men en tur eller to på dypt vann etter grov vassild og kolmule pleier også å bli prioritert.
I år har seinhøstfisket altså blitt nokså amputert, og prioriteringene har naturlig nok vært helt andre steder. Å få et nytt familiemedlem er det største en kan oppleve her i livet, så tankene har egentlig ikke vært i fiskeverden i det hele tatt i denne perioden. Etter hvert kom likevel hverdagen snikende, og med denne også lysten til å fiske. Og da den første dagen med fornuftig vær plutselig dukket opp midt i forrige måned, strøk Torbjørn og jeg til sjøs etter lysing.
Lysingfisket her hos oss er ikke tradisjonelt sett brennhett på seinhøsten, men med tanke på hvor bra det er om vinteren og tidlig på våren, hadde vi troen på at vi kunne finne noen fisker også nå. Det gjorde vi for så vidt også, selv om vi måtte lete mye.
Torbjørn kroket riktig nok lysing allerede på det første sleppet, men det var mye som ikke kjentes rett ut på veien opp. Han garanterte feilkroking, og det hadde han for så vidt rett i. Det han derimot ikke hadde med i regningen var at det var en doublét han dro på. Det skal litt til å få to fisker samtidig når en fisker med fireball uten opphengere, men det går tydeligvis an.
Etter 100 meter med sveiving brøt nemlig en lysing på rundt tre kilo og en sei på halvannen vannflaten. Seien hadde jiggkroken i kjeften, mens assistkroken satt plantet i siden på lysingen. Seien hadde også stygge bitemerker på hele bakkroppen, så at denne har blitt jaktet på av lysing er det ingen tvil om. Targetarten var definitivt i området.
Da fisket startet var det litt drift, men denne gav seg raskt, og da ble ting utfordrende. Med Lightjiggerne gikk det fint an å fiske, men det var vanskelig å finne fisken, og det gikk lang tid mellom hvert napp. Likevel hugg det godt innimellom, og i løpet av dagen landet vi ytterligere fire lysinger med toppfisker på rundt syvtallet. Jeg mistet også en fisk på omtrent samme størrelsen i overflaten, og denne var tilsynelatende helt fin der den raskt svømte ned igjen i dypet.
Utenom lysingen fikk vi noen brosmer, inkludert en fin middagsfisk på gode tre kilo til Tobjørn. Samme mann fikk også fin lange, hyse og lyr, samt noen småsei. Det var jevnt over bra med fleks i klingan hele dagen, og seinhøstens første båtøkt leverte definitivt.
Målsetningen med turen var denne gangen først og fremst å komme seg ut, samt å se om lysingen var i dytten og gjerne fylle opp litt i en skral fryseboks. Lysingen var heldigvis på plass, og det var også tydelig at den jaktet. Slikt er godt nytt for oss som liker å jigge agnene oppover i vannlagene, og vente på bakholdsangrepene.
En ukes tid senere prøvde vi oss igjen, denne gangen med Ojan som tredjemann om bord. Lysingen var igjen targetarten, men denne dagen var fisket veldig tregt. Jeg fikk riktig nok en fin lysing på rundt seks kilo, og i den kraftige strømmen gav denne en bra fight på Lightjiggeren. Det ble likevel med denne, samt en litt mindre lysing til Torbjørn og et knippe småbrosmer og langer.
Dagens kuleste fangst var faktisk en stor pigghå som tok Ojan sitt agn. Pigghå under båten er sjelden spesielt moro, men når de er store og ikke i voldsomme antall, er det helt greit å få en om bord for et tøft bilde før den får svømme tilbake igjen. Det var det som skjedde denne dagen, og som faktisk også reddet turen for Ojan, som hadde mange napp uten at det ble tellende resultat av det.
Uken etter ble det nok en tur på fjorden, denne gangen med Magnar og Christian. Målet var sei og lange, med fokus på førstnevnte, men i den voldsomme driften skulle det vise seg vanskelig å finne seistimen som stod tett i bunn.
Christian og jeg plukket opp Magnar på vei innover i fjorden. Da hadde han allerede rukket å dra opp en rødspette på en knapp kilo mens han ventet. Dette var ny art, og dermed var dagen allerede reddet for hans vedkommende.
Det var også Magnar som skulle ha klart best fiske utover dagen. I løpet av noen timer med fiske fylte vi en murerstamp med lange, brosme og sei, og det var Magnar som fikk mesteparten. Fiskene var ikke veldig store, to-tre kilo i snitt kanskje, men det ble mye bra mat av det hele.
For Christian, som er helt fersk innen både tyngre fiske og ikke minst bruk av agn, var dette storveis. Han var i fyr og flamme da han landet en sei på rundt to kilo, og det lyste i øynene hans da det på driftet etter hugg tungt, og snøret ble rykket av den kraftige havfiskesnellen hans. Her var det utvilsomt større ting på gang.
Jeg hadde på forhånd lovet Christian at allroundpersen hans på 2,8 kilo kom til å ryke i løpet av denne turen, og det gjorde den også. Til gangs. Kampen med fisken ble hard, for i tillegg til mye tyngde og krefter, dro strøm og vind oss av sted i gode to knops fart. Til slutt måtte likevel fisken kaptitulere, og det ble ytret mange merkelige gloser i det en meget pen lange brøt overflaten.
Jeg måtte ofre huden på et par fingre da jeg så det dårlige krokfestet helt fremme i ganen på fisken, men det var verdt noen timer med blødende fingre for at Christian skulle få denne fisken i hende. Hadde ikke fiskeren hatt ører, hadde smilet garantert knytt seg i nakken. 15,6 kilo med fjordlange fra 70 meters dyp har en tendens til å gjøre slikt med folk.
Etter denne fisken var det egentlig ikke noen vits å fiske videre. Både Magnar og jeg hadde unger å hente i barnehagen, og før den tid skulle Christian og jeg gjøre opp en stamp med fisk. I god sportsånd fikk nemlig skårungen med seg hele fangsten hjem igjen også, og da snakker vi fort om gode 20 kilo med rein filet. Slikt kan de aller fleste sette pris på. Det er likevel liten tvil om at det er en viss storlange som kommer til å bli husket best fra denne turen.
Været her hos oss er omtrent like stabilt som plutonium, så når det endelig kommer et høytrykk, gjelder det å fiske mens en kan. Nettopp på grunn av dette ble det tid til to turer til før syndefloden kom farende. Den første av disse var sammen med Geir, og på ny var det lysing vi var på jakt etter.
Igjen var fisken vanskelig å finne, og mengder med sei gjorde ikke oppgaven noe enklere. Likevel ble det etter hvert ganske bra uttelling, der vi landet tre lysinger hver. Toppfiskene mine veide 6,1 og 7,6 kilo, mens Geir landet en flott fisk på 7,5. Samtlige av de større lysingene var ellers i veldig godt hold, med brede rygger og dyp buk. Stor lever og magesekker fulle av solid byttefisk var årsaken til dette.
Utenom lysingen ble også ti sei med hjem. Naboene elsker nemlig disse agntjuvene, og om litt bifangst kan være selve lykken for folk, kan en selvsagt bidra til å spre litt førjulsglede. De måtte likevel finne seg i å dele litt med havørnen som fulgte oss på hjemveien. Alle skal jo få. Snart jul og greier.
Planen på neste tur var å fiske dypere. Gjermund hadde tatt turen oppover fra Kristiansand i jakten på 100 arter i løpet av et kalenderår, og kolmule, vassild og strømsild var ønskene. Kolmule kan nærmest garanteres her i fjorden, og sildene pleier heller ikke være noe problem, men så er det dette med å levere når det gjelder, da.
Denne dagen var det pigghå overalt, og når småhaiene ikke fant agnene våre, var det sei og stor høstmakrell som var på pletten. Bankersplassene var fullstendig okkupert av agntjuver, så vi måtte rett og slett ut på oppdagelsesferd.
Kolmulene var som ventet ikke noe stort problem, og både Gjermund og jeg dro noen fine eksemplarer med min 700-grammer på topp. Gjermund perset også på arten med en fisk på 610 gram, noe han var godt fornøyd med.
Problemet denne dagen var vassilden. Etter mye leiting fant vi til slutt noen eksemplarer, men innimellom disse stod pigghåen, og fordelingen på arten ble veldig skeiv. Alle de tre sildene som havnet i båten tok mine kroker, og det var det egentlig ikke så mye å gjøre med. Gjermund har heldigvis vært ute en del vinternetter før, og tok det hele med et smil.
Litt banning ble det likevel. Jeg hadde nemlig en fjerde vassild i overflaten, og denne var alvorlig diger. Dagens toppfisk på 1120 gram så direkte liten ut sammenlignet med dette beistet. Dessverre spyttet den kroken før jeg fikk fisken inn til ripen, og den svømte også rett ned igjen der den kom fra. Dette var litt bittert, for det er ikke usannsynlig at denne fisken var større enn gjeldende norgesrekord. Det får vi nok aldri vite, men diger var den i alle fall.
Siden vassilden var så kjip denne dagen, måtte vi legge all vår tid på denne. Det var dessverre ikke nok, og som en direkte konsekvens av satsingen gikk vi også glipp av strømsilden. Dermed ble det med en ny art for året på Gjermund denne økten, i tillegg til massevis av agntyver. Heldigvis fikk han lurt opp en fin vassild dagen etter, og håpet om å nå 100 arter i løpet av et år lever fremdeles.
Utenom vassild, kolmule, pigghå, sei og makrell, fikk vi også lange, brosme og blålange denne økten. Stengene stod i bue mesteparten av dagen, men det var altså pigghåen som dominerte, og det er aldri et godt tegn. På slike dager må en bare bite tennene sammen og trøkke på videre. Det er hardt å være fisker.
Fiskeåret 2017 nærmer seg nå slutten, men langtidsvarselet mener vi har en del fine dager igjen før nyttårsrakettene skal til himmels. Forhåpentligvis har Gislefoss og co. rett, for fiskelysten er der…