En av fordelene med å bo på Karmøy, jobbe på Stord og være totalt fiskeidiot i tillegg, er at man kan slå to fluer i en smekk. Stord har noe av det fineste bryggefisket i regionen, og med mange kveldsvakter i påska, vanket det noen dager med mye jobbing, endel fisking og lite soving.
Av: Lasse Bøe
3. april 2015
Den kalde morgenbrisen slår meg i ansiktet i setter foten på landgangen på flytebrygga, og jeg trekker jakka godt opp rundt halsen. Likevel stopper jeg opp, legger inn morgenes første snus og skuer utover mot «mitt punkt» på brygga. Jeg begynner å flire når jeg ser at sola har varmet opp flytebrygga og det er så og si vindstille lenger ute, og jeg klarer ikke lå være å si «Dette har du pokker meg fortjent, gutt».
På vei utover mot punktet plukker jeg med meg litt blåskjell. Lomrene er nemlig klin gærne etter blåskjell, og rødspettene er heller ikke fremmede for å smake litt på blåskjellagnene.
Ettersom døgnet ikke er åtte timer gammelt en gang, bruker jeg god tid på opprigging. En liten bit papir og det er så strømstille at papirbiten synker i en nærmest loddrett bevegelse. Da dropper jeg feederfiske, slik jeg hadde tenkt, og satser på hardt pakkede fôrballer tilsatt litt sand for at det skal synke så raskt som mulig uten vekten av en feeder. I fôrbøtta mi har jeg en blanding av krillhydrolysat, krillmel, brødrasp, samt litt hemmelige ingredienser som Sturla i Attraqua har tilsatt grunnfôret. En fôrball på størrelse med en tennisball blir sjøsatt forsiktig så den ikke skal sprekke og spre seg lenge før den når bunnen.
Når fôrballen forsvinner ut av syne, rigges bryggemeitestanga opp med et glidende slep med to Sakuma Chinu størrelse 4 og 1, og kort glidebom med 90graders vinkel. Ener-kroken blir fylt med et par mellomstore blåskjell, mens firer-kroken blir agnet med allround-agnet fra Attraqua, som har levert bra med flatfisk så langt i år.
Det napper nærmest umiddelbart, og etter at fisken har fått jobbet litt med agnet, setter jeg tilslaget, og kroken finner feste i fiskekjeften tjue meter under meg. Allerede i tilslaget kjenner jeg at det ikke er spesielt stort, men dritgøy på lett utstyr. I det klare vannet ser jeg fem-seks meter under meg konturene av ei halvkilos-lomre, som på ingen måte overraskende hva art og størrelse angår.
Den feite lomra har falt for blåskjellet denne gangen, og kroken sitter perfekt i munnviken. Jeg knipser et par bilder fra forskjellige vinkler, før kroken blir fjerna med ei lita tang. Lomra holder seg forholdsvis rolig under seansen, og det er ikke før lomra er løftet opp, jeg ser at den lekker melke, og er relativt klar for å spre genene videre.
Nytt nedslipp, og noen sekunder senere kjenner jeg tyngde det jeg løfter litt på tackelet. Den iltre ristinga og stanginga betyr under dette fisket stort sett fløyfisk, og det er det også.
På hvert nedslipp er jeg bortpå fisk, og stort sett får jeg fisk på hvert nedslipp. Lomre, lomre, lomre, fløyfisk, lomre, lomre, fløyfisk, lomre, lomre, lomre og fløyfisk. De er stort sett rytmemønsteret de to neste timene, og en sjelden gang ødelegger knurr og hvitting rytmemønsteret.
Jeg passer på å holde duftsporet vedlike ved å sjøsette en fôrball en gang i timen, og etter en stund er dødt under meg. Klokka 1100 får jeg endelig tid til å spise frokost, og de to første bollene fra Shell blir nærmest innhalert.
Med ei bolle i handa og den andre rundt bryggestanga blir det et slags rytmestykke av dette. Et nytt bitt av bolla i handa, og et par-tre dunk med søkket med den andre handa. Når den tredje bolla er to-tre bitt fra å havne i kjeften, røsker det skikkelig til bryggestanga, og fisken har kroka seg selv. Det er først når jeg må løsne på bremsen at bolla blir kasta veggimellom, og fisken tar tre-fire meter fra snella. Jeg begynner å ane konturene av ei kilosspette der nede, men jeg blir litt overraska når jeg får se fisken. «Hæ? Skrubbe? Her?» hører jeg meg selv si.
Men det er noe rart. Og plutselig går det opp for meg at det faktisk er ei kveite. Og den har tatt allround-agnet fra Attraqua.
Kveite er på ingen måte en ny art fra flytebrygga her, for det har jeg fått et par ganger før under bunnmeite med agnfisk 30m ut fra flytebrygga. Og skrubbe har jeg aldri fått herfra, enda det er en prima skrubbeplass noen hundre meter unna.
Kveita, som er rundt halvkiloen tung, er milevis unna minstemål og blir satt ut med den største selvfølgelighet. Juvenile kveiter i denne størrelsen har ingenting i en magesekk å gjøre, og gjenutsetting er en selvfølge.
Etter at kveita har gjort venstreermet på skjorta mi gjennomvåt, er det lite å melde fra bunnen. Hyppige agnbytter og sjøsetting av fôrballer holder hvertfall duftsporet vedlike, men foruten en forvirra hvitting og en og annen lomre, er de neste timene nesten fisketomme. Helt på tampen entrer riktignok dagens største fløyfisk flytebrygga.
Når søkket er lagt på plass i søkkeboksen, tackelet er luftet og lagt i tackelmappa igjen, og jobben kaller har 19 lomrer, 5 sandflyndrer, 1 kveite, 2 knurr, 1 hvitting og 4 fløyfisker vært oppe og hils på meg. Absolutt godkjent.
4. april 2015
Jeg er først på plass kl 0900 dagen etter, enda jeg hadde planlagt å være på plass mye tidligere. I dag er forholdene litt annerledes, og det er mer drag i vannet. Siden jeg ikke helt stoler på at fôrballene lander der jeg vil ha dem, er løsningen for meg å frakte fôret ned med en 30grams feeder. I tackelmappa finner jeg et kort slep med èn krok tiltenkt feederfiske, og kroken agnes med en 3cm lang Attraqua-pølse.
Feederen låres ned på samme sted som i går, og dunkes et par-tre ganger i bunnen før baitrunneren kobles inn og stanga blir liggende og hvile på bryggekanten. Midt i rigginga av den andre stanga tikker det hissig fra feederstanga, og dagens første fisk er på vei oppover i vannlagene.
Sandflyndrene på denne plassen er ikke spesielt store – gjerne håndflatestore – så denne på rundt 700 gram er en liten avviker.
Feederen stappes med mer godsaker, og en ny Attraqua-pølse tres på kroken. Feederen låres ned på samme plass, og jeg rekker såvidt å få bunnkontakt før ei ny sandflyndre i samme størrelse melder seg. Etter fire sandflyndrer og en fløyfisk er det stopp, og feederen får ligge i fred mens jeg rigger bryggestanga jeg skal fiske aktivt med.
Jeg bruker det samme tackelet fra dagen i forveien, og agner den ene kroken med blåskjell og den andre med Attraqua.
Det lette bryggemeitetackelet slippes ned halvannen meter fra der feederstanga sprer godlukt på bunnen, og når tackelet når bunnen, dunker jeg kraftig med søkket i bunnen, slik at bunnslam og sand virvles opp. Dette har vært særdeles effektivt på spesielt lomra og rødspetta, og er samtidig også forlokkende på steinbiten som jeg vet er i området.
Det tar litt tid før jeg kjenner første kontakt med den lette bryggemeitestanga, og det er ikke overraskende lomre som til slutt kommer opp på flytebrygga. En artsfrende får samme oppturen rett etterpå, før det blir stille igjen.
I dødperioder som dette bruker jeg til å forberede agnene fremover, slik at man sparer tid i de periodene det er bra bett. Ettersom blåskjell er relativt omstendelige greier å få til å sitte på en krok, er det greit å ha litt hjelpemidler tilgjengelig.
Når jeg har gjort klar endel ferdige blåskjell, er det på tide å dunke litt igjen. Dunk, dunk, dunk, forsiktig løfting, ingenting. Når jeg har gjort dette fem-seks ganger, og begynner å løfte agnene forsiktig, kjenner jeg at det nederste agnet henger igjen. Noen sekunder senere begynner stangtuppen å bøye seg, og jeg setter tilslaget. Den lette Shimano-stanga står i full flex, og på relativt stram brems tar fisken et par meter. Etter en god del stanging får jeg løftet fisken opp, før den går ned igjen. Et par ganger til får jeg fisken et stykke opp, før den går nedover igjen. Jeg er etterhvert bombesikker på at det er ei brukbar rødspette, men samtidig er det noe rart her.
Resten av fighten går fint, og jeg tenker med meg selv at det desidert viktigste er at jeg hvertfall får se fisken. På disse tider året før hadde jeg nærkontakt med rødspette som retta kroken, og den forsvant rett etter at jeg fikk se den, og hjerteinfarktet nærmest slo inn.
Denne gangen går det heldigvis bedre, men fisken kjennes på langt nær så stor som den jeg mista i fjor, og det første jeg kan skimte under flytebrygga er til min store overraskelse en tokilos sei. Skuffelsen er stor da jeg gjør meg klar for å lande seien, men da seien kommer seilende oppover, kommer plutselig ei rødspette i syne også. Double på tokilos sei og ei rødspette på oppunder halvannen kilo svarer bedre til den fighten jeg akkurat har opplevd, men skuffelsen er uten tvil stor når alternativet kunne vært spetta med et par kilo på seg.
Etter spetta er det dødt i lang tid, og behovet for en dusj melder seg. Føler heller ikke spesielt for å gå rundt å lukte blåskjell på jobben, og en liten fløyfisk-hann er dagens siste fisk på land.
Fangstmessig ble det 15 lomrer, 6 fløyfisk, 7 sandflyndrer, 1 knurr, 1 rødspette og 1 hvitting på meg.
Påska er for meg selve startskuddet for flyndrefisket hvert år. Hva med deg?