Livet blir snudd på hodet straks en får barn. Det er en klisjé, men like fullt sant som dagen er lang. Og for en sportsfisker, som er vant til å være ute med stengene mange timer for uken, er det unektelig en stor overgang å bytte ut kroker og agn med vaskekluter og bleier. Riktig nok har begge leirer elementer av drittlukt i seg, men det er en markant forskjell på gammel makrell og nyfordøyd morsmelk . Det å bli far er likevel det største som har skjedd i livet mitt, og sånn sett kan en liksom ikke klage. Men finne alternative løsninger på hverdagslige utfordringer, det står en fritt til.
Nå er det egentlig ikke synd på meg i det hele tatt. Jeg har en veldig tålmodig kone, som lar meg drive på med hobbyen min i mye større grad enn veldig mange andre jeg kjenner i samme situasjon. Med inntoget til det nye familiemedlemmet har vår selvplanlagte fritid likevel blitt kraftig krympet inn, og det blir en del skift- og akkordarbeid i heimen. At mor, som disse første månedene er hjemme med minien på dagtid trenger å komme seg ut uten barn noen timer i helgene, det er da også selvsagt helt forståelig. Så hvordan takler en da far sitt fiskesug, som kommer sigende med solen og den blanke fjorden? En tar med seg arvingen på fisketur, selvsagt.
Det var slik det ble forrige søndag. En hel uke med nydelig vårvær hadde gitt meg troen på at flyndrene hadde begynt å våkne, og rundt lunsjtider på vår herre sin hviledag bar det av gårde med en sovende unge i baksetet. Etter et kvarters kjøring var vi fremme, og i baksetet sov vi like fint. Så også under transporten fra barnesetet over i vognen. Dette gikk jo som en lek. En liten trilletur på stien, og vi var fremme på godplassen. Siden det fremdeles gikk i soving nede i vognen, fikk far god tid til å rigge stenger og sende blåskjelldanderte scampi og reker ut på sandbunnen der ute.
Fisket begynte tregt, men det gjorde ikke så mye. Været var fantastisk, temperaturen ypperlig og aktiviteten i sjøen tiltagende. I tillegg sov den lille veldig godt nede i dunposen sin, og det var små innvendinger på at barnevognen også fikk fungere som pod til de to stengene jeg brukte denne dagen. Selv ble jeg stående og se på sjøørret inne på grunt vann mens de to stengene fisket statisk. Det var ganske mange av de, og flere var nok over kiloen, noe som er brukbart her hos oss. Etter en halv time uten noen form for aktivitet på stengene, gikk jeg over til aktivt fiske med Beast Masteren. Dette pleier jeg alltid å gjøre under flyndrefiske, da en aldri vet hvilket humør flyndrene er i. Den ene dagen tar de agn i aktivitet, den neste agn som ligger i ro.
Å gå over til aktivt fiske var ikke så dumt, for allerede etter noen få omdreininger nappet det der ute. Tilslaget satt, og opp kom en liten sandflyndre, som hadde falt for artskroken i #4 som er montert over det nokså grove hovedagnet. Artskroken viser gang på gang at den leverer fisk i alle størrelser, og selv om dette var en liten flyndre, var vi i alle fall i gang.
En time senere hadde jeg dradd opp tre småsei, og mistenkte sterkt at en stim av disse var i ferd med å ødelegge hele flyndrefisket. Dessuten begynte det å nærme seg middagstid for småen i vognen, uten at hun brydde seg nevneverdig om det. Et godt sovehjerte hører nemlig familien til, og dette har tydeligvis blitt videreført til neste generasjon. Derfor fisket jeg litt til, noe som skulle bli et godt valg.
Under aktivt fiske var småseien kjappere enn flyndrene, men da det runnet på stangen som fremdeles fisket statisk hadde jeg litt mer troen. Tilslaget avslørte da også at det var en flatfisk i andre enden, og etter tyngden å dømme hadde jeg egentlig mest troen på årets første rødspette. Der tok jeg feil. Snart kom nemlig en sandflyndre sigende, og den så meget bra ut.
Vel oppe på land kunne jeg konstatere at flatfisken hadde satt til livs en hel, stor scampi med mye blåskjell rundt, et agn beregnet på skikkelige flyndrer. Denne falt da også innunder den kategorien. Fisken ble målt til pene 40 centimeter, og klokket til 900 gram på en vekt med 20-gramsinndeling. Ny pers med god margin, og bare et hekto unna specimengrensen. Herlig!
Dette ble omtrent det siste som skjedde denne søndagen, selv om jeg sikkert kunne fisket videre en god stund til. Småen sov nemlig hele den humpete veien tilbake til bilen også, samt under overflyttingen fra vognen til barnesetet og på hele hjemturen. Dermed hadde jeg bevist for både meg selv og mor i huset at det går helt fint an å ha med seg babyer på fisketur så lenge forholdene tillater det, og en ikke kjører maratonøkter.
Det er dumt å forandre på et vinnerlag, så da en ny helg kom snikende la jeg nok en gang fiskeplaner med arvingen. Lørdag bar det av gårde litt over lunsjtider, til samme sted og med samme utrustning. Denne gangen ble også onkel Torbjørn med. Han hadde allerede dradd på land en liten sandflyndre da vi entret godplassen, jeg med kamera og to stenger, hun langt inne i drømmeland. Været var ikke like fint denne helgen, men vinden var nesten fraværende og vognen har regntrekk.
På samme måte som forrige helg var den første halvtimen død. Men da det aktive fisket tok til, litt etter at det hadde begynt å flø for alvor, nappet det fint hos meg. Tilslaget satt, og snart kom årets første rødspette sigende. Også denne hadde tatt den lille #4-artskroken. Fisken ble klokket til 700 gram, og fikk svømme tilbake der den kom fra etter noen kjappe bilder.
En halvtime gikk uten lyd fra verken sneller eller vogn. Så runnet det hos meg igjen, og opp kom en liten sandflyndre. Hvilken krok den valgte, undrer du? Artskroken, selvfølgelig!
Torbjørn, som fisket litt grovere, hadde en del smånapping, men ingenting ville sitte. Ikke før jeg var i nedpakkingsfasen, av samme grunn som forrige helg, kunne han konstatere fast fisk. Også denne gangen var det en rødspette som kunne løftes på land, hans første for året.
Den flotte flatfisken med de røde flekkene fikk svømme tilbake der den kom fra etter et par bilder. Det fikk derimot ikke dagens tredje spette, som hugg like etter at arvingen og jeg hadde satt oss i bilen. Den hadde nemlig svelget både krok og agn, og var umulig å få løs uten avliving. Det gjorde ikke så mye, da rødspettene er fantastisk flotte matfisker. Dagens siste fisk blir middag her i huset i morgen.
At jentungen på to måneder har vært med på flere fisketurer allerede ser jeg på som et opplagt sunnhetstegn. Frisk og god sjøluft har nemlig alle godt av. At mor i huset har latt henne være til stedet i rommet under ikke mindre enn seks Liverpool-kamper (den syvende om noen timer), er jeg litt mer skeptisk til. Å gro sunne interesser fra første stund av er nemlig bare bra. Å oppdra barnet sitt til å heie på Liverpool er derimot nesten dårlig gjort, selv om de gjør det bra i år. Heldigvis får hun Brann som favorittlag i Norge. Da lærer hun kjapt at skuffelse ikke finnes, bare en og annen positivt overraskelse…