Et par ganger i året er jeg med kompiser på trolling. I år ble den vanlige sesongstarten på Mjøsa byttet ut med jomfrutur på Vänern. Det var et godt valg.
Av: Vidar Nysæter
Det var jaktkompis Dan Morten Kjeverud, fiskekompis Raymond Svendsen og jeg som reiste til Sverige denne helgen. Raymond var kjentmann, da han har noen hundre timer på Vänern fra tidligere, mens Dan Morten stilte med båt.
Strategien var enkel: Fredag og lørdag gnur vi på storfiskplasser, og så safer vi på søndag.
Etter 22 timer effektivt trollingfiske fredag og lørdag, hadde bare et tjuetalls gjedder og åtte abbor funnet veien til håven. I tillegg ble det et par bomhugg som løste ut klypene med høye smell, men ingen fast fisk. Rapportene sa heldigvis at det ikke bare var vi som slet.
Søndag morgen valgte Raymond å sende oss ut på eget tokt, mens han strakk seg i senga fremst i skuta noen ekstra timer. Alle ti stengene var ute klokka 06.30, og kursen ble satt mot 25 meters dyp og dypere.
Mens kaffen trakk løste den første klypa ut, og jeg tok stanga. Det plasket langt bak båten, og det dirret umiskjennelig i stangtuppen. Kort tid senere kunne skuldrene senkes, og den første blankfisken på turen var sikret, en laks på 58 centimeter. Denne var to centimeter unna minstemålet på 60, så den gikk raskt ut igjen.
En liten halvtime senere smalt det på ny i planerboardlina, og Dan Morten kastet seg over stanga og bekrefter at dette må være blankfisk. Mens vi høylytt pratet om at nå har vi funnet plassen, mumlet Svendsen tørt i fra soveposen: «Det är lungt, gutter». Nok en undermåler havnet i håven, 55 centimeter, og raskt tilbake i vannet.
Et par gjedder senere krøp Svendsen ut av påsan, litt blidere enn kvelden før, og med ny tro. Han tok over skuta mens jeg lagde litt mat, og vi fikk et par gjedder før alt ble stille et par timer. Dan Morten som skulle kjøre helt til Løten samme kveld la seg nedpå, og jeg og Svendsen pratet drit i akterenden.
PANG! Det smalt i planerboardlina, og Raymond pelte stanga ned fra orgelet og gav den til meg. Sena rulte rolig av spolen, bremsen ble strammet litt og jeg la forsiktig press på. Dette var nok. Fy faen! I løpet av to-tre sekunder var fisken 450 fot ute, og jeg trodde ett øyeblikk at snella skulle smelte. Så snudde den, og fulgte pent inn, stoppet og ristet litt før den kom som ei litt sta bikkje i bånd.
Ikke mange minuttene senere så vi flaket komme inn i propellstrømmen. Den veltet seg og tok noen meter line igjen, og dette skjedde noen ganger før Raymond kommanderte meg inn i hytta med stanga, og Dan Morten styrte meg med ord. «Høyre!» «Venstre!» «NÅ!» «Slakk lina!» «JAAAAA!» Flaket av en villfisk lå i håven, den vi grovtippet den til rundt åtte kilo.
Vi løftet fisken fort inn på matta, og fikk wobbleren ut av håven, før håven gikk ut i vannet igjen med fisken i. Vekt, kamera, veienett og måleplanke ble funnet frem, og etter en meget rask veie- og målerunde viste måleplanken 95,5 centimeter og vekta 10,44 kilo. En drømmefisk, og kanskje Vänerns største fisk i 2018? Og den ble selvsagt satt pent tilbake.
De neste tre timene kjøres i gledesrus, før Dan Morten og jeg vender nesa hjemover. Hardingen Svendsen kjører bort på hytta til en kompis ikke langt unna, og lader opp til en ny dag i hans båt. Han har jo tross alt muligheten til å fiske en dag til.
Den første mandagsrapporten viser da også et bilde av en flott ørret på 72 centimeter og 4,9 kilo. Vänern, altså!
