Det er ikke mye som skal til før noe blir en tradisjon her i dette langstrakte kongeriket vårt, og er det en ting vi nordmenn er glade i så er det nettopp tradisjoner. Dette til tross for at mange av disse er ekstremt kjedelige og alt annet enn givende. Jeg mener, hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de faktisk gleder seg til å gå i en søkkvåt 17. mai-prosesjon? Eller stivpyntet stavre seg til kirken på julaften på holkeføre? Eller prøve å få fyr i et jonsokbål når det er syv pluss, stiv kuling og vidåpne sluser? De som hevder at dette er givende og moro lyver! Men hindrer det oss fra å kjøre løpet år etter år? På ingen måte! Nordmenn er tross alt tradisjonsbærere. Heldigvis finnes det noen kjekke tradisjoner, også. Bursdagsfisketuren min, for eksempel.
Bursdagsfisketuren er ikke noen lang tradisjon i husholdningen Hopland, men det er en god tradisjon. Det hele begynte 20. september i 2011. Jeg jaktet min første havål fra land, og tilfeldighetene ville ha det til at denne tok på min egen 28-årsdag. Mer skulle det ikke til: Jeg hadde innført en ny tradisjon.
Året etter skulle tradisjonen videreføres, men det var skjær i sjøen. 15. september var det nemlig bryllup, og det var på det rene at jeg kom til å være på bryllupsreise på Seychellene på bursdagen min. Dermed måtte det improviseres. På generelt grunnlag er nok det å ta med seg forloveren sin på havålfiske natten før bryllupet bare sånn halvveis en god idé. Uten at det på noen som helst måte stoppet oss. Vi trosset regn og vind, og tok bursdagsfeiringen på forskudd. To havåler ble det også, og tradisjonen var holdt ved like.
To dagers fiske gir unektelig mer informasjon og erfaringer enn en dags fiske, og fra 2011 til 2012 hadde den nye tradisjonen utviklet seg. Nå handlet den ikke bare om bursdagsfiske, men om bursdagsfiske etter havål. Og om det skulle være noen tvil: Tradisjonen skulle også videreføres på 30-årsdagen min. Denne falt på forrige fredag, og planen var en rolig kveld med min bedre halvdel, etterfulgt av havålfiske den påfølgende natten. Slik gikk det ikke. Da jeg kom hjem fra jobb og diverse henteoppdrag fredag kveld, var nemlig huset fullt. Her var det surprise-party med Jägermeister, jelly-shots og tenna i tapeten. Kvelden og natten ble alt annet enn rolig. Likevel var havålplanene nokså intakte, og både Jan og Torbjørn hevdet hardnakket at de skulle være med. Jeg hadde mine tvil…
Lørdagenen ble naturlig nok av det rolige slaget. Jeg kjørte en halv eplekake og to Premier League-kamper til frokost, og i det Chelsea og Fulham begynte å varme opp på Stamford Bridge litt utpå ettermiddagen, pakket Torbjørn og jeg i bilen. Jan var det ingen som fikk tak i. Han hadde inntatt horisontalen hjemme på sofaen, og der lå han veldig godt.
Klokken 19.30 var vi på plass, og med havblikk, synkende mørke og stigende sjø var det lite å si på forholdene. Fire stenger ble rigget opp med glidende takler og store kroker egnet med makrell. På denne plassen er det nesten alltid litt overflatestrøm, men denne lørdagskvelden var det så godt som stille. Det var i det hele tatt ideelle fiskeforhold. Om nå bare havålen var våken, også.
Det første runnet kom hos meg, like etter mørkets frembrudd. Det hadde krabbe skrevet over hele seg, og det viste seg å stemme godt. En ilter liten taskejævel ble med opp på tørt land, med klør og kjeft fylt av havålagn. Torbjørn kunne ikke være noe dårligere, og snart hadde også han kveldens første krabbe på land. Skulle det altså bli en sånn kveld? Neida, snart døde ting ut. Fullstendig ut. Faktisk var det ikke antydning til aktivitet den neste timen.
Så pep det omsider i nappvarsleren på høyreflanken til Torbjørn. Han løftet stangen ut av poden, og tok seg god tid. Kjente at fisken fremdeles var der, og at den jobbet med det store makrellstykket ute i natten. Gav fisken et lite halvminutt, og gjorde tilslag for konge, fedreland og flaggets heder. Det svarte på havålvis i andre enden, og ting var slik de skulle være.
Kampen ble ikke veldig tøff, for fisken var ikke spesielt stor. Men det var en havål. Dermed har det vært havål på land på tre bursdagsfisketurer av tre mulige. Slik statistikk kan en ikke klage for mye på. Og ennå var kvelden nokså ung. Etter litt fotografering fikk havålen svømme fint tilbake der den kom fra. Krokingen var perfekt, og ålen satte fart straks den fikk vann under buken igjen. Så var det bare å egne opp på ny, og vente på bestefaren til trekilosfisken.
Å sovne under havålfiske er slett ikke uvanlig, så nappvarslere med mye lyd er klart å anbefale. Jeg vurderte en cowboystrekk på svaberget, men det ble i stedet å ligge og se på stangtupper. Som det ikke skjedde en dritt på. Ikke før godt inne i det nye døgnet registrerte jeg litt småvugging på venstreflanken. Erfaringsmessig er det ofte på denne måten havålen avslører at den har funnet agnet, så alle opplagte krabbenapp bør undersøkes. Denne gangen var det liv i andre enden.
Særlig tro på ål hadde jeg ikke, men håpet om lysing, som det er tatt en del av på denne plassen, levde en stund. Helt til en lange i firekilosklassen brøt vannflaten. Ikke akkurat det en har lyst på under dette fisket, men litt bifangster må en regne med når en fisker på sandbunn og 40 meters dyp.
Dessverre var dette den siste fisken på land denne natten. Vi gav det en times tid til, men kastet inn håndkledet da søvnmangel og regn begynte å gjøre seg gjeldende for alvor. Torbjørn er nå oppe i tolv havåler på to sesonger, noe som er svært respektabelt på våre kanter av landet. Selv har jeg bare halvparten så mange, men til gjengjeld den største av oss. Inntil videre, that is. Broderen er nemlig ivrig i tjenesten.
Det blir garantert en del flere havålturer i løpet av høsten, og målet i første omgang er 10+ på Torbjørn og 15+ på meg. Om 20-tallet ryker venter trolig både hånlig latter og utkastelse fra diverse sosiale medier. Feiringsplanene er nemlig lagt for lenge siden, og de kommer ikke til å bli pene. Men underholdende, det skal det helt sikkert bli. Så vi krysser alt av fingre, og satser med friskt mot…