Våren hadde ankommet Namdalen, og humler var observert i hopetall. På folkemunne langs Namsens bredder betyr dette at Laksen har ankommet elva.
Av: William Rydland
Strålende vær. Alle eksamener levert. Nå stod laksefiske på agendaen. Siden det var siste helga i mai, var det sideelva Bjøra som var planen. Bilen var pakket og klar, og turen gikk til Bjøra camping for å fiske valdet Himo/Rodum. Som mange nok vet, er Bjøra kjent for å produsere lakser på godt over 20 kilo, så målene var satt og drømmen om storlaksen levde.
Bilturen til Bjøra skulle ta 25 minutter, men det må ha vært de lengste minuttene i mitt liv. Alt jeg klarte å tenke på var ei stor og feit milf av en laks. Sølvblank og fersk! Jonas som jeg skulle fiske med var helt i sin egen verden der han satt ved siden av meg, og jeg tipper det var de samme tankene som surret rundt i hodet hans. Da vi endelig kom frem, var det nærmest kappløp til resepsjonen for å kjøpe kort og for å høre om noen hadde fått laks den morgenen. Svaret var ikke helt likt forhåpningene våre, og vi fikk beskjed om at ingen hadde fått noe som helst. Dagen før hadde også vært dårlig, men bare en laks på land. Det var som et ballespark, men man kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve å komme seg på beina igjen. Fiskekortene var i alle fall i boks, så nå trengte vi bare å rigge stenger å hoppe i vaderne.
Les også: Solid økning i laksefangstene
Mens vi rigget utstyret og gjorde oss klare for fisking, dukker det opp to stykker fra klassen vår. De var på tur hjem, og hadde fisket hele gårsdagen og frem til vi kom. De hadde hverken kjent, sett eller hørt fisk, så de smilte bredt og klappa oss på skuldra og sa: «Dere kommer ikke til å få noe «.
Jeg tenkte mitt, poppa en iskald øl og satte på en Shitey Whitey dobbelkroker i størrelse 4 på fortommen. Klar som et egg. Da hører jeg i det fjerne, eller på andre siden av bilen: «Hælvett, æ finj fan itj sækken med fortom, fluan og snøran mine». Jeg lot Jonas forsyne seg fra sekken min. Det å kjøre tilbake var ingen av oss noe gira på. Ikke at flyt med polyleader er det mest optimale, men vi var i alle fall klare for å fiske begge to.
Omsider kom vi frem til den første plassen vi skulle fiske, nemlig den beryktede bruhølen. Ettersom jeg hadde fått laks under klasseturen vår i Skottland, skulle Jonas få gå første runden. Men med vann litt over gresskanten, ble det ikke fullt så lett med enhånds og 13-fots superfast sinking polyleader, så etter 20 min var bruhølen omgjort til eggedosis og vi bevegde oss videre oppover elva. Vi ankom en plass kalt Jonnys lodge, et ufattelig pent strekke som avsluttes i en dypere sving. Her stod det jo selvfølgelig to fiskere, som det alltid gjør på de bedre fiskeplassene, så vi fortsatte ferden oppover Bjøra.
Rett over Jonnys lodge finnes et litt roligere og slakkere parti som ender i et slags brekk. Litt høy vannstand gjorde det ikke enkelt med enhånds, så Jonas lot meg gå først denne gangen. Jeg startet noe over brekket, og begynte å legge lange, slake 45-graderskast. Litt lenger ned på motsatt side av elva, skimter jeg noen forsiktige tegninger i overflata, der må det stå en stein tenker jeg, og fisker meg ned mot den. Omsider var steinen innenfor kastehold. Jeg kastet først foran steinen, men ingen respons. Så legger jeg et kast på andre side av der jeg tror steinen ligger, og lar flua svømme rett forbi steinen. Pulsen stiger, og jeg holder nesten pusten. Så kjenner jeg noe ta flua mi veldig forsiktig. Jeg slipper bukta og lar fisken snu. BAM! Veldig skjelven i stemmen roper jeg febrilsk etter Jonas. I det fjerne hører jeg: «SERRIØST?» «PIKK»!
Les også: Vakkert og originalt om verdens beste lakseelv
Nedstrøms, oppstrøms høyt og lavt kjempet fisken utrolig godt, men etter mye hit og dit er leken over. Bremsen blir justert til det begynner å knirke i stanga, og Jonas er klar med håven. Årets første laks i Norge er spikra! Etter en kjapp fotoseanse blir fisken trygt sendt tilbake, og årets første catch and release i Namsen-vassdraget er også et faktum
En skikkelig godfølelse satt i kroppen på turen tilbake til campingen. Et bredt glis om munnen sto til etter at fisken var meldt inn. Vi spanderte på oss en god øl i solsteiken, og etter å ha fått i oss en matbit, fortsatte vi å fiske. På forhånd hadde vi sett oss ut et strekke som er nokså rolig med typiske standplasser og steiner. Da vi kom ned til elvebredden sitter det to stykk i en liten gapahuk, og i treet henger det et prakteksemplar av en laks på 11 kilo. Vi kom i prat med de, og der ble vi sittende. Prating og juging i ente og mente, helt til det ble skjømt, og etter alle historiene ble vi bedt om å fiske av strekka.
Les også: Laksesommer under midnattssola
Jonas går først, og jeg bak. Jeg gikk egentlig bare å tenkte på laksen jeg nettopp hadde fått, og turen var jo for så vidt reddet for min del. Man blir ganske avslappet av å fiske i Bjøra, som er en veldig rolig elv, selv om den er dyp og mørk og ligger i en smule trolsk natur. Helt i min egen verden så kjenner noe som voldtar flua mi, og jeg roper på nytt til Jonas. Svaret jeg får er noe i samme duren som sist: «SERRIØST»? «NO IGJEN?» «PIKK»! Nedstrøms, oppstrøms, mest lavt og noe høyt, og så var fisken ganske kjapt i håven. Laks nummer to for dagen var helt magisk. Gliset gikk nesten rundt hele hodet mitt, og jeg følte jeg kunne ta resten av kvelden med ro.
Vi våknet litt sent utover morgenen. Passe sliten i kroppen, og med lykkerus sigende innpå var laksefisket over i denne omgang. Drømmen om storlaksen forble en drøm, men at dette døgnet skulle ende slik hadde jeg likevel aldri trodd. Nye jugehistorier var laget, og laksesesongen 2015 var startet. Nå er det snart sesong igjen. Bjøra: I’ll be back!