Reisebrev fra Sørøya, del 3 av 7:

“Give a man a fish, and he will eat for a day. Teach a man to fish, and he will sit in a boat and drink beer all day.”

– Ukjent poet

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her

*****

Del 3:

Også denne tredje fiskedagen var vi nokså tidlig i gang, og Sørvær, Sørøya og hele Finnmark viste seg fra sin beste side. T-skjortevær, blå himmel og høy sol er musikk i ørene for folk som skal til havs på jakt etter store og tunge sjøskapninger. Flere av de andre båtene, blant annet guidebåten, skulle på langtur denne dagen, og for en vestlending hørtes unektelig stor kveite litt fristende ut. Men vi holdt oss til planen. Sørøya er nemlig mye mer enn stor torsk og kveite, og det var disse andre svære vi hadde i tankene denne dagen, også. Planen var faktisk enda litt mer hårete på tredje fiskedag. Vi skulle nemlig begynne med et pass etter flekksteinbit, og seinere flytte oss ut på dypere vann etter de store uerne. Det skulle vise seg å bli et brukbart valg.

Først måtte vi likevel gjøre et stopp etter fersk agnsei, og stimen var ikke vanskelig å finne. Roger, den ålen, valgte å kjøre sitt eget løp i stedet for å høste til fellesskapet, og med ego-shaden sin fikk han snart skikkelig fleks i staget. Etter en fin fight kom den nye torskepersen hans til syne, en pen fisk på 12,5 kilo. Slikt gliser de av i Langesund, selv om det er fnysefisk nord for Florø.

Selv slo jeg til med noen lusuere på heklen, og den største av disse viste seg faktisk å være ny camprekord hos NSA på Sørøya. Noe vi for øvrig fant ut etter at den hadde blitt agn. Nuvel, den var langt unna persen. Etter at torsken og en god del sei hadde funnet hvile i fiskekassen, bar det ut mot flekksteinbitland. Ingen av oss har verken fått eller fisket etter flekksteinbit før, så vi skjøt litt i blinde. Men vi gikk i alle fall for tungt skyts. Hel sild og hel sei, fisket på slep langs bunnen. Dette er medisin for mang en storfisk, og det var også en storfisk som skulle falle for den ene seien. Og den hadde flekker nok til alle.

Det var selvsagt hos Vilhelm det smalt, etter en liten halvtimes fiske. Plutselig hadde han kjempefleks i grovt utstyr, og etter noen minutter med sveiving meldte han at dette garantert var en stor fisk. 15 kilo. Minst. Vi hadde ikke akkurat troen på flekksteinbit noen av oss, men en vet jo aldri. De finnes tross alt der nede. Det var likevel ingen overraskelse at det var en stor torsk som kom sigende, med en hel sei stikkende ut av en uhorvelig diger kjeft. Fisken var utgytt, men lang som et ondt år. 142 centimeter for å være nøyaktig. Vekten stoppet på 23, 1 kilo. For et par måneder siden var dette en 35-kilosfisk. Garantert. Uansett, Vilhelm gliste godt. Over en torsk! Ikke så rart kanskje, 23,1 kilo er nemlig ny pers på arten, noe han virkelig ikke hadde regnet med. Og det skulle ikke bli den siste persen hans på turen, heller.

Vi gav flekksteinbiten noen timer til, men det ville seg ikke. Noen småbrosmer og et par torsk dukket opp, blant annet en sekskilos som tok ikke mindre enn fire av fluene på heklen min, da jeg prøvde etter forbipasserende makrell, men ikke noe av det vi var ute etter. Derfor ble det til å sveive opp, og sette kursen mot dypere farvann, der forhåpentligvis de store røde var klare for middag. Først ble det likevel et kjapt stopp etter mer agnsei, og før vi visste ordet av det hadde også Jan nappet opp enda en ny camprekord. På lomre, av alle ting! 1280 pene gram veide flatfisken. Dermed ble det til at vi måtte planlegge litt lomrefiske en av dagene, men det kommer vi tilbake til senere. Nå skulle vi altså til havs etter ueren.

Det var jeg som kom best i gang med uerfisket, og ganske kjapt hadde jeg fått et par halvannenkilosfisker. Vilhelm dro også en på samme sizen, men de store lot vente på seg. Helt til Roger, eller uer-Roger som vi gjerne kaller han, tok ansvar. På 200 meters dyp nappet det godt i et Esca-dandert sildestykke, og noen minutter senere kunne han lempe sin nye uerpers om bord. Vekten stoppet på pene 4,1 kilo, og gliset var på plass igjen. Jeg var nå den eneste i båten som ikke hadde fått uer over tre kilo. Eller to kilo for den saks skyld. Heldigvis er jeg dum og sta.

To og en halv kjipe (nuvel, alt er relativt) og nokså fiskeløse timer senere var resten av båten sånn passelig fornøyd, men med sol og pils gikk det helt greit å ligge her ute en stund til. Til slutt nappet det omsider hos meg også, 40 meter over bunn, på 220 meters dyp. Med et skrantende lager i Aveten gikk det seint oppover, men fisken var der hele tiden. Og omsider kunne også jeg juble for en bra uer. Den minste av de største riktig nok, men med sine 3,6 kilo var første delmål nådd. Fisken var også minimalt trykkskadet, og gjorde seg derfor svært godt på bilde, om jeg så skal si det selv.

Vi fisket videre noen timer, men det ble med brosmer og en og annen torsk. Kulissene var likevel så fine at vi ikke gadd å flytte oss. Truende skyer, men likevel klart. Litt havdønninger, men likevel oljeoverflate. En masse jagende tumlere og niser rundt båten. Havhest og lundefugl i hopetall. Nord-Norge er vakkert, og når en endelig har fått fornuftig fisk i båten får en også tid til å nyte det.

Kveldens økt ble avsluttet utenfor havnen, med flatfisk i tankene. Det ble da også en del av de, både sandflyndre, rødspette og småkveite. Noen steinbiter ble det også, men de store uteble. Selv fikk jeg en brukbar rødspette på 1,4 kilo, for øvrig den største jeg har fått de siste 17-18 årene, så jeg var egentlig mer enn happy.

Og mer happy skulle jeg bli, etter litt søvn og en bedre middag, bestående av kokt uer, steikt steinbit og poteter, signert kokken Vilhelm. Denne ble for øvrig servert klokken 03.15 på morgenkvisten, så det ble seint før vi kom oss på sjøen dagen etter. Uten at det gjorde så veldig mye. Dag fire skulle nemlig bli episk…