“Three-fourths of the earth’s surface is water, and one-fourth is land. It is quite clear that the good Lord intended us to spend triple the amount of time fishing as taking care of the lawn.”
– Chuck Clark
* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
*****
Del 5:
Fiskedag fem begynte et godt stykke utpå kvelden. Det gode flyndrefiske natten i forveien gjorde nemlig at det ble morgen før vi kom oss i seng, og dermed også ettermiddag før vi kom oss opp, fikk handlet og spist. Og så er det disse klovnene som trenger kaffe for å få katalysatoren i gang, da. Dritekø er et velkjent problem på lengre fisketurer, og det er selvsagt om å gjøre å ikke være sistemann ut. Da er det fort bedre å bare knipe igjen, og håpe på bedre tider. Eller ta seg en tur i småbjørkene.
Etter hvert kom vi oss likevel på sjøen, i et helt fantastisk vær. Sol og fullstendig havblikk, til tross for at vi peiste langt ut. Nok en gang var det ueren som skulle til pers, og denne gangen hadde Vilhelm rådslått litt med guiden Johan før vi reiste utover. Etter å ha skaffet litt fersk agnsei og nok en camprekord på lusuer, også denne signert undertegnede, bar det til havs. Plassen vi skulle til, Tiøringen, fant vi ikke, men det gjorde ikke å mye. Vi fant nemlig Bananen, som uttales med brei Skåne-dialekt og 14 å-er i stedet for den siste a-en. Og er det en ting som er sikkert så er det at Bananen leverer varene.
Det vil si, de første to timene var døde. Skremmende døde faktisk. Driften vår var helt kårny, og vi drev rundt i et stort åttetall – med hale. Fisk fikk vi heller ikke. Noen småbrosmer, men det var det hele. Vi var faktisk i ferd med å sveive opp og flytte på oss da Roger meldte om fisk 20 meter over bunn. Opp kom en halvannenkilos uer, og da holdt vi det gående litt til. Der det er en uer er det vanligvis flere, nemlig. Denne gangen skulle det vise seg å være mange flere.
Det var hos meg det nappet skikkelig først. 40 meter over bunn smalt det på noe med fin tyngde, og en god del sveiving senere hadde jeg, på samme måte som noen timer tidligere, nok en drømmefisk i hende. Ueren ble veid til pene 5,6 kilo, godt over specimenkravet, og nok et mål var i boks. Nå kunne jeg egentlig slappe av litt, men det var før vi kikket på ekkoloddet. Det stod nemlig tjukt med fisk fra bunn og 60 meter opp i vannlagene, så her måtte det fiskes. Det skulle bli noen helt sinnssyke timer…
Det tok ikke lang tid før både Jan og Roger hadde fast fisk, de også. Opp kom nydelig uer på tre-fire kilo. Jan dro faktisk tre stykker på samme sizen på rekordtid. Ned, fast fisk, opp, ned igjen, fast fisk og opp igjen. Det ble nesten for lett.
En som ikke hadde det så lett var Vilhelm. Han mistet først en stor fisk etter 100 meter med sveiving. Så sleit han takkelet sitt i et tilslag, på helt uforklarlig vis. Trolig har braiden hans vært borti et av våre takler, eller kanskje en skarp uerpigg nedi stimen et sted. Uansett, humøret var ikke helt på topp hos trønderen, som så langt i oppholdet hadde utfisket resten av gjengen nokså brutalt..
Min fisk på 5,6 var bestenoteringen i båten en god stund, men det var før Jan fikk på noe skikkelig tungt. Han tippet på flere uer på samme takkel, eller en stor brosme. Dette fikk han også rett i. Brosme er normalt sett ikke den fisken som står høyest i kurs hos oss, men når det er et eksemplar på 11,1 kilo som kommer sigende, er det liksom greit. Ny pers med god margin, og enda mer velstand i Arroneten.
Kvarteret etter at brosmen hadde havnet i båten, hadde Jan god fleks igjen. Denne gangen var det targetarten, også. Og den var svær. Grisesvær! Nå ruver ikke akkurat Jan i terrenget, men ueren han halte opp fra 200 meters dyp fikk eksilrønsingen til å se enda mindre ut. Vekten stoppet på fantastiske 7,3 kilo. Helt rått!
Fisket ble ikke akkurat dårligere etter dette. Vi dro storuer på storuer, men ingen like stor som Jan sin. Jeg fikk meg nok en specimenfisk, denne på 5,4 kilo, og like etter kom det også opp en brukbar brosme på 7,5 kilo.
Litt utpå kveldingen løsnet det også for Roger, som dro en uer på 5,3 og en ildrød og frekk sak på pene 6,2. I tillegg fikk han en bra brosme med den nye lusuer-camprekorden som agn.
Jeg fikk for øvrig de aller fleste av mine uere på brosmefilet, men også den smarte artskroken, som alltid er til stedet på tacklene mine, leverte. Uer på 4,5 på 1/0 SSW er respektabelt.
Vilhelm fikk etter hvert litt fisk, han også, men det gikk mest i trekiloser. Han hadde rett og slett ikke helt dagen. Vi hadde nå kommet til det bortskjemte stadiet at det ikke lenger var så stas med trekiloser, og det er på slike dager det gjelder å være sta som et gammelt og grinete esel. Og Vilhelm er sta. Klokken viste 23.03 da han omsider kunne senke skuldrene og slippe jubelen løs. Han hadde da sveivet på en tung fisk en stund, og nå kom nok en kjempeuer sigende. Fisken ble berget, og klokket inn til herlige 7,2 kilo. Dermed var verden i balanse igjen.
Det er vanskelig å gi seg når en har det moro, og dette var så moro at det knapt kan beskrives. I det klokken bikket midnatt bestemte vi oss likevel for at en fisk til hver fikk holde. Vi hadde nemlig opparbeidet oss en brukbar sløye- og fileteringsjobb på dette tidspunktet. Det tok fem minutter før alle hadde fått ytterligere hver sin storuer. Vilhelm var på bunnen da vi bestemte oss for å gi oss, mens vi andre holdt på å egne om. Hans fisk var derfor først oppe. De andre fiskene kom opp omtrent samtidig. Jan slo til med en doublet, mens Roger og jeg dro en hver. Ingen av fiskene var under fire kilo. Det var helt sykt.
Vi vasset bokstavelig talt i uer da vi dunket til kai litt over klokken 01.00. Fire store kasser måtte til for å få fangsten opp til sløyebenkene, der vi kunne gjøre opp endelig status. 37 uer og to brosmer, fordelt på fire mann, var det som ble med til land. Da hadde mye brosme og noen torsker gått på havet igjen. Brosmene vi tok veide altså 7,5 og 11,1 kilo, og i uerhaugen var det bare syv-åtte fisk som veide under tre kilo. Med fare for å høres ut som en dårlig norskstil fra barneskolen: Alle var samde om at det hadde vore ein kjekk dag!
To og en halv time senere var ueren sløyd, filetert og satt på frysen. Det var en passelig sliten gjeng som satte til livs en bolle med blodfersk uersashimi til kvelds, og som videre besvimte i seng. En lignende fiskedag opplever vi neppe igjen.
Når det er sagt: Turen var ikke over ennå, og mer storfisk ventet allerede dagen etter…