4. januar 2015:
Året skulle bli fire dager gammelt før jeg kom meg ut på fisketur, men da ble til gjengjeld dagen satt av. Planen var i utgangspunktet å finne noen store langer i de dype kantene i Osterfjorden, med lysingfiske som backup. Å finne lysingen her inne i fjorden nå om vinteren er ikke bare enkelt, men vi har noen fangster og pekepinner å gå etter. Langene burde egentlig være langt enklere å spore opp, men så er det dette med teori og praksis, da.
Vi gikk ut fra Isdalstø i en kjølig, men nydelig grålysning, og vi hadde agn på bunnen før folk flest hadde kommet seg i morgenkaffen. Og så var vi i gang igjen. De første fem timene fisket vi i et område med mange spennende formasjoner, og dybder fra 60 til godt over 500 meter. Kort oppsummert var dette fullstendig håpløst. To små brosmenapp var hele beholdningen, og det er strengt tatt ikke noe i det hele tatt. Det hjalp på at det var havblikk og glimt av sol, men når en fisker vil en jo ha fisk, også.
I totiden var Torbjørn nokså lei, og mente vi bare kunne komme oss på land. Jeg var ikke helt uenig, men nektet å gi meg før årets første fisk var landet. Derfor la vi kursen mot glassvarland, og jeg rigget om til lettere utstyr. Torbjørn hadde ikke troen, men slapp etter hvert ut langetakkelet sitt, da han skjønte at jeg likevel ikke kom til å kjøre til land før jeg hadde fått fisk. Ti minutter senere kjente Torbjørn et kraftig hugg, men da han gjorde tilslag var det igjen motstand. Her luktet det lysingnapp.
Like etter kjente jeg et lite sug i stangen, og da tilslaget ble satt var det litt mer tyngde enn vanlig. Her var det utvilsomt glassvar på gang. Glassvaren hugger hardt og ser usedvanlig kul ut, men den fighter som en brukt vaskefille. Sånn sett er den lett gjenkjennelig når den først tar. Snart kom da også årets første fisk sigende oppover i vannlagene, og det var ingen stor overraskelse at det faktisk var en liten glassvar. Ikke noen troféfisk akkurat, men en kul art å starte året med.
I det fisken var berget, bestemte Torbjørn at nok fikk være nok. Nå ville han på land. Jeg godtok det, og han sveivde opp. Stangen hans bøyde seg litt mer enn normalt, noe jeg påpekte, men han var klar på at det ikke var fisk på. Siden han også sveivet på lavgir, var det null motstand å spore. Overraskelsen var derfor stor da det hang en lysing på den ene opphengeren. Fisken, som var i perfekt middagsstørrelse, hadde trolig hengt der en stund, uten å gjøre noe av seg. Slik kan det gå.
Årets første fisketur var ikke akkurat fantastisk reint fiskemessig, men vi fikk i alle fall et par kule arter til slutt. Glassvaren gikk tilbake igjen, men lysingen ble til god middag for både store og små. Arvingen på elleve måneder var heldigvis ytterst begeistret for hjemmelaget fiskemiddag, noe som lover godt.
Fisket fra båt inne i fjorden er tregt for tiden. Den saken er det bare å innse. Neste båttur blir derfor til en annen fjord lenger ut mot havet, eventuelt ut til kysten. Før den tid antar jeg at det blir en kystmeitetur etter småflekket rødhai eller havmus. I år går vi nemlig bare for kule fisker…