Nå er det bare å komme seg ut – sjøørreten er i døtten
Les også: Sjøørretfiske om høsten
Stanga
Meningene er mange om hvor kraftig og hvor lang ei bra stang til sjøørretfiske i sjøen bør være. En kan selvfølgelig bruke den samme stanga som en benytter til fisket i innlandet, men på grunn av at en gjerne benytter en del relativt store og tunge fluer, lønner det seg å gå opp en klasse eller to for de fleste av oss.
Generelt sett er ei 9–9,5 fot stang i klasse 7 eller 8 et godt valg. Tendensen i dag er nok at flere heller velger klasse 7 enn 8. Aksjoner på stenger er også et emne der folk har mange ulike meninger, men de fleste vil nok si at ei relativt rask stang, med progressiv aksjon, er å fortrekke.
I dag finnes det svært mange gode stenger på markedet. Det lønner seg normalt å legge litt i selve stanga, men det skal sies at det finnes svært gode stenger til rundt en tusenlapp. Erfaringsvis er det vanskelig å skille de virkelig dyre stengene (til mer enn 5000 kroner) fra stenger til rundt 2000 kroner, så det er ingen grunn til å kjøpe seg arm på selve kasteutstyret. Til syvende og sist er det uansett fiskerens kasteferdigheter som i stor grad avgjør hvor langt og presist en kan kaste med den enkelte stanga.
Snella
Sneller finnes fra et par hundrelapper og oppover til tusenvis av kroner. Det viktigste, om en skal kjøpe ei snelle som en ønsker å kunne bruke i en del år, er å kjøpe en som tåler saltvann. Slike fås fra drøyt 500 kroner og oppover. Billigst er en del kompositt-sneller, som tross sitt noe spinkle utseende ofte er nokså holdbare. Det er en fordel å skaffe ei snelle med stor spolediameter (”large arbor”) slik at en raskest mulig får sveivet inn løsline dersom det blir behov for det under kjøring av fisk.
Lina
Det første en må vurdere er om en skal bruke en ren flyteline eller en line med synkegrad. Flytelina er nok den mest benyttede, men intermediate (saktesynkende) er også foretrukket som ”basisline” av svært mange.
Begge har sine fordeler, men dersom en kun skal ha en line anbefales det å begynne med en flyteline.
De to vanligste linetypene til dette fisket er hele WF-liner (klumpline) og skyteklumper. Det er i prinsipp svært like liner med en relativt kort konsentrert klump og en lang relativt tynn løpeline bak klumpen. På skyteklumper er løpelina spleiset fast til klumpen, og oftest en del tynnere enn en tradisjonell løpeline på ei WF-line. Begge linekonseptene fungerer ypperlig til sjøørretfiske i sjøen, men skyteklumpen har nok den største tilhengerskaren. Skyteklumpens fortreffelighet ligger primært i at den med litt trening er relativt lett å kaste akseptabelt langt med. Kast på rundt 25 meter gjøres erfaringsvis med svært få baksleng sammenlignet med hele liner. ulempen ved en del fiske er at særlig svært korte klumper kan gjøre presisjonskasting vanskeligere enn med de fleste hele liner.
Som løpeline bak en skyteklump finnes det flere alternativer. Kjente typenavn er ”flettede”, ”flat-beamvarianter” og ”coatede” samt at litt tykk monofil også benyttes av enkelte. Det anbefales å prøve seg litt frem her, men et enkelt og rimelig sikkert valg er en flettet løpeline som står til lineklassen (bruddstyrke på ca. 30lb er tilstrekkelig). Mange mener de coatede løpelinene er uovertrufne, men disse koster relativt mye og er derfor ikke fullt så utbredte. Manges erfaring med ”flat-beam”-varianter og monofil er at de kan være svært vanskelige å holde når hendene er kalde og valne under fiske i den kalde årstiden (når en også ofte benytter fingervanter). De krever også noe bedre timing under kastingen, da de har svært liten friksjon mot stangringene.
Fortom
En enkel tommelfingerregel mht. lengde på fortom er at en ved flytelinefiske bør ha minimum 1,5 x stanglengden, med intermediateline 1–1,5 x stanglengden og ved synkelinefiske mindre enn 1x stanglengden.
En fortom på omlag 1,5 x stanglengden fungerer derfor greit til det meste fiske, med unntak av de få gangene en benytter hurtigsynkende liner.
Oppbyggingen av fortommen gjøres enkelt ved å bruke en standard oppbygging med en tykk del som utgjør 60% av lengden, en avsmalnende del som utgjør 20% og en spiss bestående av 20% av lengden. Prosentene er omtrentlige, men for de fleste vil en fortom bygd opp noenlunde slik fungere greit.
Prøv deg frem og finn ut hva som passer best for deg.
Innerst mot lina bør en velge en tykk stiv monofilsene på for eksempel 0,55 millimeter. Spissen må en velge litt ut fra hvilke fluer og hvor stor fisk en forventer… 0,20 – 0,30 millimeter dekker de fleste situasjoner.
En enkel og grei fortom på snaut 1,5x stanglengden er :
Tykk ende (stiv sene) Avsmalning – bruk stiv sene – unntatt siste stump, som bør være av samme type som spissen. Spiss – gjerne litt myk sene.
Lengde på ferdigknyttet del 1,25 m 1,25 m 0,4 m 0,4 m Om lag 1 m
Senetykkelse 0,55 0,45 0,40 0,35 0,25-0,30
Hvor i vannmassene
Det vanligste er å benytte flyteline eller intermediate. Med flyt er ikke mulighetene så mange mht. dybden en fisker på, men en lang fortom og ei godt fortynget flue gjør at en i hvert fall kan fiske rimelig effektivt ned mot en meters dyp. Med intermediate har en større variasjonsmuligheter, selv om en gjerne må vente en stund før lina har sunket så dypt om en ønsker det.
Et godt tips er uansett å telle sekundene (1001-1002-1003…..) lina synker før en begynner inntagningen. Dette gjør at du både vet noenlunde hvor lenge du kan la lina synke uten å få bunnapp dersom du tror fisken står helt nede ved bunnen, samt at du vet noenlunde hvor ”dypt” det er der fisken tar.
Ofte kan fisken stå under det kaldeste overflatevannet, og dette sjiktet kan være av varierende tykkelse.
Begynn fisket helt i overflaten, og tell deg gradvis ”nedover”– for hvert kast eller med noen kasts mellomrom. Det er rimelig nok ikke gitt at all fisken står på samme dyp, men det kan være en av flere faktorer som kan gi økt suksess.
Hastighet på inntagningen
Variasjon er ofte en suksessfaktor. Som beskrevet under det praktiske fisket mht. ulike imitasjoner så må en ofte variere hastigheten og måten en tar inn flua på. En fiskeimitasjon kan tidvis fiske best om en trekker den så fort en makter, mens en marfloimitasjon gjerne kan fiskes så sakte og med så lite rykk og napp som mulig.
Dersom en alltid kun kaster ut og straks begynne å trekke inn flua i 40cm lange monotone trekk vil en alltids få fisk, men om en varierer lengden og hastigheten på inntrekkene vil antall fangede fisk øke. Variasjonen kan være både innen det enkelte fiskekastet og mellom kast.
Hva gjør en ved bomslag på flua
En klassisk situasjon er der en kjenner flere smålugg i flua på vei inn mot land. Et gammelt råd ved bomslag er å sette opp farten på inndragningen for å tirre fisken til å ta skikkelig. Dette fungerte bra før, og det fungerer bra i dag, så det er godt å ha med i arsenalet av fisketeknikker. Like fornuftig er det å prøve noe få kast til på den plassen en hadde hugg på flua. Ofte blir ikke fisken skremt første gang, og vil gjøre et nytt forsøk når muligheten byr seg.
Tilslaget
Det er å anbefale å holde stanga nede slik at stangtuppen peker i retning av flua. Ved å holde stanga slik får en både overført bevegelsene i inntrekket og i selve stanga ut til flua, samt at en vil kjenne mange hugg som ellers ville gått en hus forbi. Ofte vil fisken kroke seg selv, men et tilslag ved å heve stanga opp er tilstrekkelig når en fisker med spisse og gode kroker. En skal med andre ord ikke smelle til av full kraft! Ett unntak mht. det å holde stanga rett pekende mot flua er i de situasjonene du enten skal fiske ut de siste meterne inn mot der du står. Da kan det anbefales å stoppe inndragningen og sakte heve stanga oppover slik at flua siger inn mot land. Fisken tar ofte akkurat under denne siste fasen (siste sjanse før byttet slipper unna?).
Ofte ser en nappet, på linebukten som henger ned, før en kjenner det, så følg nøye med på lina og flua om du ser den komme sigende. Å gi tilslag med stanga høyt hevet over hodet kan by på utfordringer, men rykk til og håp at det holder.
Neste utfordring er å få kontroll på lina slik at du får stanga i god kampposisjon, men med litt trening går dette gjerne greit.
Når en trekker i lina under inntagningen er det også viktig å være obs på at en samtidig ikke tviholder på den. Dersom fisken hugger voldsomt kan et for hardt grep om lina medføre at flua slites i hugget. Dette skjer sjelden, men er uansett noe som kunne vært unngått med et noe mer varsomt ”håndtrykk”.
Spisse og gode kroker er for øvrig den beste forsikring mht. å kroke fisken effektivt, så sjekk den etter bunnapp, og bytt den om den virker sløv.
Kjøringen
Kjør fisken raskt og effektivt. Særlig om våren kan det være en del mager fisk som en bør sette tilbake. Rask kjøring medfører at overlevelsen til gjenutsatt fisk er nær 100%, og det i seg selv bør være grunn god nok til å ikke ”leike” med fisken. Med en fortomspiss på f.eks 0,25 mm kan en kjøre sjøørret på 1-2 kilo hardere enn de fleste tror, så lenge en holder stanga godt opp og har noenlunde kontroll når utrasene forhåpentlig kommer.
En mister kanskje noen få av de fiskene som sitter litt løst, men sparer derimot mange av de fiskene en ville mistet ved for veik kjøring.
Fortsett å fiske
En nokså typisk situasjon når en fisker sjøørret er at en får fisk tett innpå hverandre. En kan fiske i flere timer uten et napp, for så å få 3-4 fisker i løpet av en halvtimes tid. Med mindre en føler at èn fisk holder, så kan det derfor være taktisk lurt å fortsette fisket noen kast til før kaffen inntas.
Bekledning
Særlig høst, vinter og vår er det viktig med gode klær. Selv om en stort sett velger å fiske når det er varmegrader kan vind, regn og sludd gjøre en ellers fin dag til en kald fornøyelse. Kle deg godt innefra og ut, og investér i en god vind- og helst regntett fiskejakke. Bruker du ikke vadere, så gjelder det samme buksa.
Det finnes mye god bekledning til å ha under pustende vadere, men manges erfaring er at den gode gamle, litt tykke neoprenvadebuksa er å foretrekke når vannet er på sitt kaldeste. Selv neoprenbuksa bør være såpass romslig at du får plass til gode ullsokker, en stillongs og en god fleecebukse under. Om en velger vadebukser med fast støvel eller separate vadesko er opptil en selv, men det siste er å fortrekke både mht. å holde føttene varme og mht. ”gå-egenskaper”.
Årstid, vær, vind og tidevann
Det er allerede skrevet en del tidligere mht. hvor fisken oppholder seg til de ulike årstidene. Min erfaring er at en fanger sjøørret under praktisk talt alle forhold så lenge ikke is er et problem. gjennom det som er skrevet tidligere i heftet om sjøørretens bevegelser gjennom året (kapittelet om biologi og livssyklus) kan du med litt tankevirksomhet gruble deg frem til hvor fisken oppholder seg, og fiske deretter. Det betyr at du om sommeren kanskje må avspasere litt nattesøvn, og om vinteren leve med litt neglesprett…
Det viktigste er å fiske når en har mulighet til det. Det er også den beste metoden for å få seg noen a-haopplevelser mht. forkjellige steder og kanskje også forskjellige tider på døgnet og året.
Tilnærme seg fiskeplassen – tenk som en ørret!
Kommer en til en ny fiskeplass, kan et lite kvarter på stolsekken på en plass med god utsikt være vel anvendt tid, slik at du får oversikt over steder du tror kan være gode plasser å prøve lykken. Bruk hodet, prøv å tenke som en ørret, og vurder hvilke plasser den ville valgt blant de du har muligheter til å fiske over.
Noen ganger ”tvinges” en bort fra førstevalgene pga. værforholdene. En må derfor se an vinden slik at det i det minste er mulig å kaste fra den plassen du velger – så får det heller være den nest beste plassen… Langs en kyststrekning vil det uansett alltid være gode plasser med brukbare muligheter selv på de mest vindfulle dagene.
Vading/ikke vading
Noen plasser er vading uunngåelig dersom en må vade for å nå ut til marbakker etc. Det er uansett greit å ha som en hovedregel at en vader minst mulig.
Skal en vade, så er det viktig å huske at fisken både hører, føler og ser godt, og bevege seg deretter! Er det litt rufsete sjø og kanskje endog litt dårlig sikt i vannet, virker det uansett som om sjøørreten er nokså tolerant overfor denne forstyrrelsen så lenge det ikke blir for voldsomt med plasking.
Kastingen – den gode gamle visa om vifteformen
Avfisk en plass slik du ville fisket om du var på jakt etter innlandsørret. Dersom en tar utgangspunkt i at en ikke har en sterk formening om at fisken tar et spesifikt næringsemne, og en ”vet” hvor i vannet den befinner seg, kan følgende standardmetode benyttes. Fisk 5-10 kast høyt i vannet i vifteform (kinesisk vifte – that is!).
Har en intermediate eller synkeline legger en neste ”vifte” litt trangere (4-5 kast), og lar line/flue synke litt ned i vannet før en begynner inntrekket. Har en tro på at det er formålstjenlig å prøve enda dypere så lar en line/flue synke enda lenger ved neste ”vifte”. Skjer det ikke noe etter 2-3 vifter, og en ikke er bombesikker på at det er fisk der kan en enten prøve et par ”vifter” til med ny(e) flue(r) eller forflytte seg litt og prøve på ny.
Legg alltid de første kastene langs land – ofte står det fiske der, så det er vel verdt kastet!
Et såpass aktivt fiske kan virke litt maskinmessig, men det gir flere fisk på sikt.
Les også: Sjøørretfiske om høsten
Kilde: NJFF. Last ned hele brosjyren om sjøørret her.