Påsken er for mange synonymt med isfiske og en av de enkleste og mest effektive metodene til røya er fiske med røyeblink.
Av: Cato Bekkevold
I og med at røya er notorisk nysgjerrig bidrar blinken til å lokke røya inn der den oppdager agnet under blinken. Metoden kan også gi en og annen ørret, men ørreten er langt mer skvetten enn røya, så ofte opplever man at ørreten helst biter mens blinken ikke er i bevegelse.
Om vi begynner med stikka finnes det en mengde stikker som er egnet, men selv liker jeg at stikka er relativt lett med en spenstig tupp, da blinkene ofte veier en del. At spolen har en viss diameter er også en fordel. I vann der man vet at det er sjanse for stor fisk kan man også bruke ei stikke med snelle, men husk at mange kuldegrader kan gjøre at snellene fryser igjen.
Med mindre det skal fiskes svært dypt bruker jeg vanlig monosene. Denne vil jeg ha så klar som mulig. Røya har godt syn, og stort sett er det temmelig klart vann der røya trives. Til småfisk bruker jeg hovedsene på rundt 0.25, mens jeg bruker sene på rundt 0.30 i vann med større fisk. Om man fisker på vannene i Indre Troms der man kan risikere å kroke fisk på 4-5 kilo eller mer kan man gå ytterligere opp, men en kompis landet ei røye på drøyt 5 kilo på 0.23-sene, så om man kjører fisken pent kan man lande utrolig stor fisk på overraskende tynt snøre. Når det er sagt er det ingen grunn til å ta sjanser. Man vil jo ikke risikere at fisken sliter snøret og blir svømmende rundt med den krok i munnen og blink på slep.
Selve blinken finnes i et utall farger, former og størrelser. Generelt bruker jeg større blinker dersom det fiskes dypt, samt om det er mye snø på isen og dermed dårlige lysforhold. På grunt vann med blank stålis og krystallklart vann kan det ofte lønne seg å bruke mer diskrete ting. Når det gjelder farger gjelder mye av det samme. Skarpe farger og store blanke ting under dårlige lysforhold, mer diskrete saker når sikten er god. Såkalte waterlights har blitt tillatt under isfiske i Norge, og kan under visse forhold funke bra, men ikke alltid.
Moralen er; prøv deg frem, og om flere mann fisker sammen bør man prøve forskjellige ting til man har funnet ut hva fisken foretrekker akkurat denne dagen. Under blinken henger fortommen. Lengden på denne kan variere, men doble lengden av selve blinken er et greit utgangspunkt. Er den for lang kan den lett henge seg opp, er den for kort kan sky fisk bli skeptisk. Igjen; prøv deg fram og eksperimenter!
Fortommen lager jeg av fluorkarbonmateriale, og tykkelsen og bruddstyrken på denne er hårfint mindre enn hovedsena. Fortommen som blinken leveres med bytter jeg konsekvent, det samme gjelder kroken.
Her velger jeg oftest en liten sirkelkrok i str 6, men man kan også bruke mer tradisjonelle J-kroker så lenge den er sylskarp og sterk.
Kroken pakker jeg full av maggot, oftest en blanding av hvit og rød. Er det grunt vann og god sikt hender det at jeg bare bruker rød, og under forhold med lite lys under isen bruker jeg overvekt av hvite. Mark funker også, men kan lett fryse i hjel om det kaldt, så sørg for å holde den varm til enhver tid. Halen av en pillet reke er et kanonagn, og små strimler av akkar er mye brukt nordpå. Til reke må man også ha med surretråd så agnet sitter skikkelig.
På fjellvann og mindre skogsvann finner man ofte fisken i grunne bukter, rundt frittliggende grunner samt utenfor odder og i sund. En grei dybde å begynne på er 2-3 meter, men man kan like gjerne finne fisken så vel på 30 cm dyp som på 15 meter. Om man finner gamle borrehull er det aldri dumt å begynne der. På store vann kan ofte fisken jage i de frie vannmassene pelagisk der de beiter på dyreplankton, så her er det greit å forhøre seg med lokale isfiskere om hvilke dyp som gjelder.
Fiskebevegelsene kan varieres, men grunnmetoden består i å slippe blinken ned og deretter dunke den i bånn noen ganger før man gjør etpar rolige lange løft. Fisken kan nappe allerede her, så vær observant allerede fra nedslippet. Om ikke fisken tar umiddelbart gir man stikka rolige kontrollerte vipp som får blinken til å danse rundt der nede.
Med jevne mellomrom foretar man nye lange rolige løft for å lokke inn fisken fra distanse. Nappet kan fortone seg som en tiltagende tyngde, et tungt sug eller bare en forsiktig risting i stikka. Noen ganger kjenner man ingenting, men ser at snøret bare drar til siden i hullet. Krok fisken med et kontrollert løft med stikka. Er det storfisk må man ta det pent. Den kritiske fasen er når fisken skal inn i hullet. Om man er brutal her kan man miste drømmefisken.
Fôring er mye brukt til røye. En klassiker er ostemasse, også kalt kasein eller kjuke. Imidlertid bør man være forsiktig med dette, da det har vist seg at røya sliter med å fordøye osten. Et fullgodt alternativ er opphakket reke. Under kikkefiske vil man dessuten lettere kunne se fisk da man får lyse objekter som tydelig viser bunnen. Kikkefiske er dessuten spennende og lærerikt, da man dels ser hvordan blink og agn beveger seg med forskjellige bevegelser, samt også ser hvordan fisken oppfører seg. Ofte lærer man seg hva som skal til for å trigge fisken til hogg.
Ha is i magen, og ikke gjør tilslag før du ser at agn og krok er forsvunnet i fiskekjeften. Lag gjerne et eget liggeunderlag for kikkefiske, og husk å holde hullet rent for snø og is. Fisket er ofte best tidlig morgen samt de siste timene før solnedgang, så konsentrer fisket til disse tidspunktene. Er det mye snø på isen kan imidlertid fisket også være bra midt på dagen, særlig overskyede dager. Eksperimenter, vær aktiv og bruk fantasien, så dukker røya opp før eller senere!
