Den siste uken har forskningsfartøyet Johan Ruud vært på tokt i Vågsfjorden nord for Andørja. Her er det håkjerringene, de nest største, kjøttetende haiene i verden, som har vært under lupen.
Av: Endre Hopland
Håkjerringstoktet er en del av et større forskningsprosjekt som ble startet tilbake i 2013, der forskere fra Norge, Danmark, Grønland og USA deltar. At håkjerringene i Nord-Norge er spesielt interessante i denne sammenhengen, skyldes den store forekomsten av kjønnsmodne fisker sør i Troms, noe som er uvanlig andre steder i utbredelsesområdet til arten.
Forskningprosjektet inkluderer masterstudentene Aintzane Santaquiteria og Inaki J. T. Roca, samt stipendiat Julius Nielsen (UiT/Københavns Universitet). I tillegg er overingeniør Tanja Hanebrekke, stipendiat Katja Häkli, professor John F. Steffensen fra Københavns Universitet og førsteamanuensis i populasjonsgenetikk ved UiT, Kim Præbel, med for å bistå med fangst, håndtering og prøvetakning av haiene.
Les også: De norske kjempehaiene
Det ferskeste toktet i prosjektet ble avsluttet i går, og til tross for mye vær, nokså laber fangst og noen fartøyproblemer, oppsummerer førsteamanuensis Præbel det hele som en suksess.
– Det har gått bra, ja. Hovedrøret til den hydrauliske vinsjen vår sprakk, så vi mistet nesten en dag på verksted, samt seilingstiden tur/retur Tromsø. Vi har derfor bare hatt noen dages effektivt fiske. I løpet av disse fanget vi likevel to håkjerringer, sier Præbel til Hooked.
To håkjerringer i løpet av flere dagers linefiske høres kanskje lite ut, men med tanke på at det bare fiskes med tre nikroksliner om gangen, er det en fangst til å leve med. Det nokså beskjedne antallet er for øvrig også viktig informasjon for forskerne, da dette tyder på at mange av haiene i området legger ut på vandringer. Præbel kan ellers fortelle at det er gode grunner til at det blir fisket med lite redskap om gangen.
– Vi fisker normalt sett forsiktig, med bare ni kroker per line og bare tre liner om gangen. Når vi starter fisket har vi bare linene stående i kort tid, slik at vi får en idé om hvor mange håkjerringer som finnes i området. Saken er nemlig den at håkjerringene er altetende, og da også kannibaler, og de angriper lett andre individer som har gått på krokene. Derfor justerer vi fisketiden etter hvor mange fisk vi får i starten. På slutten av denne turen satte vi tre liner om gangen, og lot disse stå i opptil 12 timer uten å fange noen håkjerringer, sier han til Hooked.
De nevnte vandringsmønstrene til kjempehaiene er en del av bakgrunnen for forskningsprosjektet. Andre ting forskerne ønsker å få greie på er hvor gammel håkjerringene faktisk kan bli, hva dietten består av og hvor stor bestanden er. Mer om dette finner du her.
I løpet av dette toktet ble det altså fanget to håkjerringer. Begge disse var hunnfisker på i overkant av tre meter. Den første fisken som ble tatt ble sluppet tilbake i dypet etter at vitale mål, DNA-prøve og bilder var sikret. Haiene blir nemlig ikke trykkskadet, og tåler fint å bli satt tilbake igjen, til tross for at de lever veldig dypt.
Den andre håkjerringen som ble fanget under toktet var dessverre død da den ble landet. Forskerne ønsker å sette tilbake så mange av de fangede fiskene som mulig, men et dødt eksemplar går selvsagt ikke til spille. Dette gir tvert imot mulighet til langt nøyere undersøkelser.
Forskerne sin egen blogg fra toktet kan du lese i sin helhet her. Prosjektet fortsetter for øvrig med full styrke, og nye tokt kommer. Det er nemlig fremdeles mange hemmeligheter knyttet til håkjerringenes liv i de kalde dypene langs kysten og i fjordene våre.