Men det dummeste vi kan gjøre nå er å spre arter for eget godtfinnende mener Ole-Håkon Heier.
Det er ikke tillatt å sette ut fisk i vann i Norge uten tillatelse fra myndighetene. Denne tillatelsen gis av fylkeskommunen, men denne har igjen rammer for hva som kan tillates som er gitt av statlige myndigheter. Det er derfor så godt som umulig å få tillatelse til sette ut en ny fiskeart i et norsk vann i dag.
Så hvorfor er det slik? Jo, fordi det kan være meget vanskelig å forutsi de økologiske konsekvensene av at man setter ut en ny fiskeart. Man er ikke bare redd for endringer i allerede eksisterende fiskebestander, men også konsekvenser for andre dyre- og plantearter som finnes i vannet. I tillegg er det alltid en fare for overføring av bakterier, sykdommer og parasitter som følger med på lasset.
Suteren er på ingen måte den eneste innførte arten som har lykkes med å reprodusere i norske ferskvann. Vi kan nevne kanadarøye, bekkerøye, regnbueørret, rødgjellet solabbor, dvergmalle, regnlaue, sandkryper, gullfisk/sølvkaruss og karpe. Bakgrunnshistorien for disse artenes innførsel til landet er dog svært forskjellig.
Rødgjellet solabbor 23 gram 28.07.06 (Foto: Ole-Håkon Heier).
Karpa har for eksempel vært her i mange hundre år, såpass lenge at den ikke er med i Norsk svarteliste 2012, men nå regnes som en norsk art. Den ble brakt hit med blant annet munker for kanskje 6-700 år siden, og har derfra blitt spredd videre. På den andre siden er arter som sandkryper, solabbor og regnlaue ganske nylige beboere i Norges land. Solabboren har mest sannsynlig sluppet ut i naturen som følge av at noen har tømt akvariet sitt, mens turister mest sannsynlig har hatt med regnlaue og sandkryper som agnfisk.
Bekkerøye ble sluppet i en rekke vann på Sørlandet da ørreten forsvant som følge av sur nedbør på 60- og 70-tallet. Da tydde man til den enkleste løsningen, kan man si.
Noen av artene er gode sportsfisker, slik som kanadarøye, bekkerøye, regnbueørret og karpe, mens arter som sandkryper og regnlaue kun er av interesse for artsjegere som vil notere seg for arten.
Regnlaue 05.07.08 (Foto: Ole-Håkon Heier).
Alt for ofte når det påvises en ny art i et vann rettes pekefingeren mot meitefiskere. Dette er i de fleste tilfeller feil, og slike beskyldninger kommer gjerne fra personer som ikke har den fjerneste kjennskap til meitefiskemiljøet. Jeg benekter ikke at meitefiskere har flyttet suter og karpe, men solabbor, regnlaue, sandkryper med flere er mildt sagt temmelig usannsynlig spredd via denne vektoren. Og regnbueørret, bekkerøye og kanadarøye er definitivt ikke det.
Ut fra det myndighetene har satt av av økonomiske ressurser er det tvilsomt om det holder til å fjerne noen av disse artene igjen. Den eneste det kan være mulig å bli kvitt er nok rødgjellet solabbor, som fortsatt bare er påvist i 4-5 mindre dammer og tjern.
Det store spørsmålet er om den null-linjen som myndighetene nå har lagt seg på er den mest fornuftige. En art som karpe har for eksempel blitt ulovlig satt ut i en rekke vann fordi det finnes en del sportsfiskere som ser på denne som den ultimate arten, men samtidig ser at det er umulig å ha et lovlig karpevann i rimelig nærhet. Dermed velger de å bryte loven for å få det de ønsker. Jeg har mange ganger tenkt tanken på om ikke myndighetene heller hadde vært tjent med å ha et lovlig karpevann i hvert fylke, for å demme opp for disse ulovlighetene. I alle fall burde dette være mer aktuelt nå som karpa ikke lenger er svartelistet.
Den arten som har blitt mest spredd av mennesker her til lands er imidlertid ingen av artene over. Det er ørreten. Men den finnes her naturlig, og det er en annen diskusjon.
Artikkelen er et et uttdrag av «Hvordan fiske Suter?» i prosjektet «52 arter på 52 uker».