Det magiske høstværet fortsetter på Vestlandet, noe som igjen fører til at en bare må snike seg ut med stengene når muligheten byr seg. Fisken er nemlig også i dytten for tiden.
I begynnelsen av uken la fjorden seg flat, så da la jeg inn et par ettermiddagstimer etter skolesten. Tre knops overflatestrøm gjorde det dessverre umulig å fiske effektivt på dypet, og på bakk endte jeg opp langt oppe i en skråning.
På 180 meters dyp nappet det likevel friskt i stangen min etter en halvtimes fiske, og jeg følte meg nokså sikker på at det var en vassild som hadde funnet agnet.
Der tok jeg feil. I stedet var det en kolmule som etter hvert kom til syne der nede i vannsøylen, og den var ikke liten. Det vil si, den var ikke unormalt lang til fjorden å være, selv om den var over halvmeteren, men den hadde skikkelig fin kondisjon.
Jeg trodde helt ærlig at norgesrekorden på 47 centimeter og 932 gram skulle ryke på denne fisken her, men fremdeles manglet det litt tonnasje. Med sine 900 gram. fordelt på 51 centimeter, er dette likevel den største kolmulen jeg noen gang har fått, og trolig et av de aller største eksemplarene av arten som noen gang er tatt på stang i Norge.
Det har blitt en del muler mellom 47 og 53 centimeter de siste årene, men felles for de fleste av disse er at de har litt å gå på kondisjonsmessig. Norgesrekorden er utvilsomt en rognstinn fisk, så det er nok disse en må finne om det skal være håp om å innta tabelltoppen på arten. En vintersatsing er derfor ikke usannsynlig i det hele tatt.
Den svære kolmulen, som tok rundt 15 meter over bunn, spyttet for øvrig ut både reker og nordlig lysprikkfisk da den ble løftet om bord i båten. Det er med andre ord liten tvil om at vi her har med en skikkelig rovfisk å gjøre.
Etter at kolmulen var veid og fotografert, la jeg meg i le for strømmen inne i en grunn fjordarm. Her hoppet flere fine lakser rundt båten, men jeg hadde ikke utstyr med meg til å fiske etter de. I stedet ble det bunnmeite, med noen sandflyndrer, et knippe knurr, en rødnebb og en torsk i trekilosklassen som resultat. Slett ingen dårlig uttelling i løpet av to timer på fjorden, det.
I slutten av uken hadde jeg meg en ny ettermiddagsøkt på et par timer, denne gangen med det lette kystmeiteutstyret. Målsetningen var flyndrer, men det var knurren som var mest i dytten denne dagen. Til sammen fikk jeg seks stykker, med to fisker på rundt 400 gram på topp. Ellers ble det fem hvitting, en makrell og en liten lange før den første sandflyndren satt. Denne veide rett over halvkiloen, og ikke lenge etter var også sandflyndre nummer to på land, en brukbar fisk på gode seks hekto.
Det var i det hele tatt aktivitet på stengene hele tiden, men det var først rett før jeg skulle pakke sammen at det virkelig ble action. Plutselig runnet det nemlig skikkelig intenst på den ene stangen min, og jeg satte et kjapt tilslag. Det svarte voldsomt ute på den fine sandbunnen, og fisken tok flere meter med snøre. Jeg var sikker på at dette måtte være en kveitehvalp som hadde tatt agnet, men der tok jeg skammelig feil.
Fisken som etter hvert kom sigende var nemlig grønn, piggete og latterlig feit. En skikkelig flott berggylte hadde rotet seg ut på sanden og funnet scampi/strandsnegl-comboen jeg serverte. Dette har for all del skjedd tidligere også, men det er ikke direkte vanlig. Og spesielt ikke med så flotte fisker.
Vekten stoppet faktisk på hele 1700 gram, noe som gjør fisken til den nest største berggylten jeg noen gang har fått, og den desidert største jeg har bilde av. Hadde fisken vært litt lengre, hadde den nok snust på tokilosgrensen. Jeg er likevel mer enn fornøyd med dagens bifangst.
Normalt sett hadde berggylten fått friheten tilbake, men siden den både hadde kroken langt nede i svelget og svømmeblæren ut av rasset, ble den med hjem. Sammen med sandflyndrene og en del andre litt mer utradisjonelle matfisker, skal den utgjøre en større sjømatbuffét for gode venner en eller annen gang innen ikke altfor lang tid.
Det fine høstværet skal for øvrig fortsette til midten av neste uke, så det gjelder å utnytte det så langt det går. Turene blir gjerne korte, men litt fiske er bedre enn ikke noe fiske. Og hjemme i sofaen får en jo som kjent ikke fisk…