I løpet av fire døgn på den værharde Isfjorden, opplevde reisefølget fra NKML et fiske hinsides all fornuft. Digre flatfisker, sjelden og svær steinbit og hai på over 600 kilo er bare noen av stikkordene.
Av: Endre Hopland
De mest dedikerte artsjegerne i Nidaros kystmeitelag (NKML) har planlagt turen til Svalbard i flere år allerede, og forrige helg gikk endelig startskuddet for det som skulle bli en firedøgns fiskeøkt av historiske proporsjoner. I utgangspunktet var det Bjørn Florø-Larsen, John Olav Florø-Larsen, Irvin Kilde, Sverre Magnus Selbach, Sebastian Rinaldo Pedersen, Adam Andrén og Sindre Bøe som skulle nordover med fiskestengene, men sistnevnte måtte melde avbud grunnet familieforøkelse. Fiskekompis Asgeir Alvestad hoppet inn på relativt kort varsel, og dermed var reisefølget på syv fulltallig igjen.
Med unntak av Andrén hadde samtlige i følget fått over 110 arter på stang i norske farvann før turen til Svalbard. Når en har så drøye lister er det langt mellom hver gang en kan registrere et nytt artskryss, men med Svalbard for sine føtter var optimismen i gjengen på topp. I Isfjordens kalde dyp svømmer det nemlig massevis av rariteter en ytterst sjelden eller aldri kommer i kontakt med dersom det er utror fra fastlands-Norge.
Resultatene lot heller ikke vente på seg. I løpet av kort tid hadde alle syv notert seg for glattulke inne i en båthavn. Dette var faktisk før det skikkelige fisket på havet begynte, så begynnelsen var utvilsomt god.
Les også: En slik fisk har aldri før blitt tatt på stang i norske farvann
– Glattulkene var i dytten bare en fisket aktivt, og vi fikk rundt 30 stykker totalt. I tillgg ble det mange vanlige ulker, inkludert noen av meget bra størrelse. Dette gav oss en veldig fin start på fisket, og da vi tøffet utover på Isfjorden, og sjøen la seg fullstendig paddeflat, da var det bare å nyte, sier reiseleder Bjørn Florø-Larsen til Hooked.
De små glattulkene er ikke akkurat fisker folk flest ville hevet øyenbrynene over, men i artsfiskemiljøet teller både liten og stor. Det er likevel ingen tvil om at det var fortsettelsen, og ikke begynnelsen, som gjør at Svalbard 2017 for alltid vil stå med gullskrift i NKML-krønikene.
– Det første døgnet, eller den første fiskeøkten blir vel mer riktig å si, er det mest magiske jeg noen gang har vært med på. Dette er en helhetlig sak, der nydelige forhold, mektig natur og gode kamerater spiller en viktig rolle, men først og fremst var det fisket sin skyld. Dette var nemlig helt utrolig, forteller yngstemann Florø-Larsen.
Den første fisken i båten var en stor kloskate. Videre fulgte litt torsk, før Sverre Magnus Selbach, populært bare kalt doktoren, plutselig stod med full fleks i staget. Etter en lang sveiveøkt kom en flekkete kjempe til syne nede i det klare vannet, og plutselig var det alvor.
– Fisken så helt latterlig ut der den kom seilende, og det ble litt panikk med håv og klepp og rullende fisk og to meter fra dekket ned til sjøen. Likevel fikk vi berget den, og plutselig satt Sverre med en flekksteinbit på 14,1 kilo i fanget. Da ble det euforisk stemning om bord. Fisket var ikke mer enn så vidt i gang, men en drømmefisk var allerede sikret. Det var genuin glede om bord, sier Florø-Larsen.
Reisefølget hadde selvsagt gjort sine forberedelser før avreise, men de visste likevel ikke veldig mye om hva de faktisk gikk til. En annen kameratgjeng fra Østlandet har hatt to ekspedisjoner nordover tidligere med mer eller mindre samme målsetning som NKML-karene. Den første av disse blåste i stor grad bort, mens den andre ble en stor suksess, med blant annet blåkveite, flekksteinbit, blåsteinbit og flere håkjerringer landet.
– Vi visste med andre ord at Svalbard absolutt kunne levere helt fantastisk, men at ingenting var sikkert. Altså visste vi ikke så veldig mye. Med denne starten hadde vi likevel veldig troen, og det skulle det vise seg at vi hadde all mulig grunn til, sier Florø-Larsen.
Allerede på neste drift satt ne,lig flekksteinbit nummer to. Denne gangen var det en mindre fisk på 3,6 kilo som havnet på dekk, signert Adam Andrén. At fisken ikke var like stor som den første var det derimot ingen som brydde seg om. Flekksteinbit, uansett størrelse, er en fantastisk fangst i norske farvann, selv om den nok er den vanligste av steinbitartene utenfor Svalbard.
Les også: John Olav fikk drømmebeistet
– Etter to flekksteinbiter på rappen var dette selvsagt en art alle ville ha, men det skjedde ikke mer på den fronten på en stund. Vi fikk noen mindre gråsteinbiter som ikke er så interessante på en slik tur, og så ble det en del mindre uer da vi prøvde etter snabeluer. Så smalt det plutselig på noe litt tyngre hos Irvin, og opp kom en art vi knapt hadde våget å drømme om, sier Florø-Larsen til Hooked.
Fisken til Irvin Kilde var nemlig en blåsteinbit på nøyaktig ti kilo. På dette tidspunktet var dette en art det bare fantes en registrert stangfangst av i Norge noen gang, Stein Johannessens norgesrekordfisk på 7,8 kilo fra samme sted i fjor høst.
– Da denne fisken var sikret eksploderte det fullstendig om bord. Flekksteinbit, blåsteinbit og fantastisk vær gjør slikt med en kompisgjeng på tur. Stemningen var elektrisk, forteller Florø-Larsen.
Det videre fisket bød på mye torsk og hyse, to arter som ikke akkurat stod på ønskelisten denne gangen. Torsken tok faktisk helt ned til 380 meters dyp, og er det en ting alle som fisker på dypet vet, så er det at en ikke har lyst til å se en torsk komme flytende når en har sveivet på en tung masse med lite liv i nesten en halv kilometer.
– Innimellom dukket det også opp en del fine kloskater. I tillegg fikk Irvin en gapeflyndre på hele 1100 gram på over 200 meters dyp. Dette er jo nært norgesrekorden, og en fantastisk fisk. Den havnet likevel litt i skyggen av noen av de andre fiskene som snart skulle dukke opp, sier Florø-Larsen til Hooked.
Ikke lenge etter kroket han selv turens tredje flekksteinbit, denne gangen en fisk på 4,8 kilo. Dermed var også turen til den Trondheimbosatte siddisen reddet.
– Dette var arten jeg drømte om, og jeg var utrolig fornøyd. Jeg ble likevel greit trumfet like etter, da Asgeir kroket noe tungt og dødt i dypet. Opp kom en blåsteinbit på hele 16,3 kilo, og det var jubel og champagne på hele gjengen. Som om ikke dette var nok, skjedde det samme en gang til kort tid senere. Denne gangen var det hos Sverre det smalt, og en blåsteinbit på 15,1 kilo havnet på dekk. Det er helt latterlig at det er mulig, sier Florø-Larsen.
Etter hvert som døgnet begynte å gå seg til, blåse det opp litt. Ikke mye, men nok til at dreggen måtte ut, slik at skipperen fikk gå og legge seg. Nå ble det også fisket statisk på en plass, noe som har både fordeler og ulemper. Denne gangen var antagelig fordelene flest.
– Da vi var oppankret satte vi også ut håkjerringstengene, og siden både Sverre og John-Olav har 23 blankedøgn etter arten, ble det bestemt at de to skulle få fiske med hver sin stang til ting skjedde, forteller Florø-Larsen.
Les også: En fisketur for historiebøkene
Og ting skjedde. Agnet til Selbach fikk ligge i ro i kanskje 15 minutter før det begynte å tikke i snellen hans. Endelig skulle doktoren få måle krefter med kjempehaien han har lagt ned så mye tid etter i så mange år.
Håkjerringene som tas utenfor Svalbard ligger vanligvis i vektklassen 100-350 kilo, noe som selvsagt er digre fisker, men som til håkjerring å være ikke er gigantisk. Selbach gav fisken sin så mye tid han våget, før han kroket for konge og fedreland. Meldingen om at dette var alvorlig mye tyngre enn han hadde sett for seg på forhåmd kom kjapt, og med «bare» 290 meter vann under kjølen og lite strøm, var det flere i følget som stusset.
Grunnen til at det var tungt ble klar i det fisken brøt vannflaten. Dette var nemlig en kjempe. Haien ble rutinert sikret langs båtsiden, og vitale mål ble tatt. Den meget gode tabellen som regner ut vekten på håkjerringene viste 607 kilo, og doktor Selbach sank sammen i pur lykkerus.
I mellomtiden, det vil si 20 minutter inn i Selbach sin kjerringkamp, hadde det også runnet på John Olav Florø-Larsen sin stang. Eldstemann Florø-Larsen kroket også sin fisk, og denne ble landet relativt udramatisk. Tabellen viste 265 kilo, og lykken var komplett. Det eneste skåret i gleden var at mesteparten av fighten skjedde mer eller mindre på egen hånd. Fokuset til resten av gjengen var nemlig hos Selbach. Da begge fiskene var målt, fotografert og sluppet tilbake, var det likevel full forbrødring igjen.
– Da ble den slitte Paul Rogeren John Olav har hatt med seg på alle kjerringturene de siste fire årene funnet frem, og den skal jeg love deg det gikk unna av. Å lande og håndtere så store fisker skikkelig krever laginnsats, og her var alle mann i arbeid og hjelpte hverandre. Suksessen var fullkommen, sier Bjørn Florø-Larsen til Hooked.
Les også: – Dette er en veldig stor hannfisk
Selbach selv var nokså målløs etter kampen med kjempehaien. Det er egentlig ikke så rart med tanke på hvordan det første fiskedøgnet utartet seg for drammenseren.
– Med 23 resultatløse fiskedøgn etter håkjerring i Trøndelag og Rogaland, var det helt absurd å få napp etter bare et kvarter. Håkjerring har vært min nemesis i 12 år, og det var en opplevelse for livet å endelig få kjenne på tyngden og kreftene i en slik hai, sier Selbach til Hooked.
Etter den fantastiske starten på håkjerringfisket, gikk agnene raskt ut igjen. Denne gangen var det Pedersen og Andrén som skulle til pers, og det tok ikke lang tid før sistnevnte hadde action. Også dette var en diger fisk som bare satte av sted. Dessverre røk krokfestet midt i sjøen, og dermed trakk fisken det lengste strået.
Borte hos Pedersen, turens desidert yngste og fysisk minste deltaker, gikk det seg også på en svær fisk etter nokså kort fisketid. Rogalendingen har ikke vært i nærheten av like mye på havet som resten av gjengen om bord, men han jobbet på og hadde lenge overtaket på fisken. Så røk snøret på uforklarlig vis, og fisken var borte.
Etter hvert benyttet noen av karene anledningen til å få seg en time eller to på øyet, og da det på ny runnet på en av de wire-riggede håkjerringstengene, var det bare Pedersen av de med førsterett på håkjerring (altså de som ikke har arten fra før) som var våken. Denne gangen gikk ting bedre, og snart kunne han juble for sin aller første håkjerring, en relativt beskjeden (!) fisk på 133,5 kilo.
– Da var Seb både sliten og ekstremt happy. For en såpass ung mann som ikke har fisket så mye etter stor fisk før var dette voldsomme greier. Det er en viss forskjell på digre dypvannshaier og hornkvabbe, langebarn og andre småarter som han bruker mest tid på til vanlig. Men det var fantastisk moro, sier Florø-Larsen den yngre til Hooked.
For reiselederen sin egen del ble det første døgnet småseige 39 timer langt. Med midnattsol og det samme lyset konstant, mistet både han og resten av gjengen kjapt kontroll på klokken. Det ble fisket på etter steinbit og blåkveite, og da Selbach plutselig landet turens første eksemplar av sistnevnte, ble det på ny euforisk stemning på dekk.
– Sverre sin kommentar var enkelt og greit at så god flyt som dette skal det ikke være mulig å ha. Han har ikke fisket skikkelig på lenge, og så tar han plutselig svær flekksteinbit, svær blåsteinbit, svær håkjerring og blåkveite i løpet av et døgn. Det finnes nesten ikke ord, gliser Florø-Larsen.
Blåkveiten var hovedårsaken til at døgnet ble litt lengre enn vanlig for Florø-Larsen, og da targetarten omsider satt hos han også, seg han sammen og tok kveld. Blåkveitene utenfor Svalbard blir for øvrig sjelden store, men fisker på mellom en og tre kilo er vanlig.
– Nye arter er vanskelig å få etter at man har rundet 120, så å få fire nye bare i løpet av den første fiskeøkten hadde jeg aldri forestilt meg var mulig. Det har vært mye fiasko for meg fiskemessig opp gjennom årene, men dette var økten der alt gikk stang inn og alle artene jeg fisket målrettet etter dukket opp. Tre av de var også i mer enn brukbar størrelse. Jeg tviler på at jeg noen gang vil oppleve et fiskedøgn som overgår flekksteinbit på 14,1 kilo, håkjerring på 607 kilo, blåsteinbit 15,2 kilo og blåkveite 1,5 kilo som nye arter, sier en fremdeles nokså sjokkert Sverre Magnus Selbach til Hooked.
Les også: Hvitskatebonanza ved Europas endepunkt
Hvordan det går an å treffe så bra på fire såpass sjeldne, sære og jevnt over store arter i løpet av så kort tid, har ikke Selbach noen god forklaring på. Og det sier ikke så rent lite. Er det noen i fiske-Norge som faktisk kunne vært i stand til å presentere en matematisk modell som kunne forklart et slikt fenomen, så er det nemlig doktoren.
– Det er selvsagt tilfeldigheter og flaks at det gikk slik, men jeg synes det er lettere å få den vanskelig definerbare flyten når man får rask suksess, ikke trenger å stresse og med lave skuldre kan tenke rolig gjennom hva en gjør. Kanskje det spilte en rolle, sier han til Hooked.
Etter hvert fikk samtlige i reisefølget blåkveite, og under dette fisket gikk det også på håkjerring på tre av de lettere stengene. Uten wire ble det tre snørebrudd, men også noen minneverdige sekunder med ekstrem tyngde i staget.
Etter en nesten to døgn lang fiskeøkt, visste karene at det var uvær på vei. Derfor ble dreggen heist, og ly oppsøkt i en diger bukt med 120-130 meter med vann mellom kjølen og bunn. Her stod nordavinden inn med 14 sekundmeters styrke, snøbyger og stormkast fra helvete, og det var heller utrivelig å fiske. Men fisket ble det like fullt.
På grunnere vann var det en annen type action enn på dypet, men fiskene som dukket opp var fremdeles imponerende. Samtlige om bord satte nye perser på kloskate og gapeflyndre. De fleste fikk kloskater på over kiloen, med Andrén sin fantastiske 1670-gramsfisk på topp. Dette er tett oppunder gjeldende norgesrekord på arten, og i sannhet en drømmefisk for de fleste artsjegere.
Gapeflyndrene var også mange og store. Det ble tatt godt med fisker over de magiske 800 grammene, som altså er både specimen og gullkrav hos Artsfiske.com. Andrén sin knallfisk på 1140 gram ble toppfisken.
Den drøyeste overraskelsen inne i bukten kom da en flekksteinbit på 5,1 kilo bestemte seg for å ta gapeflyndretakkelet til yngstemann Florø-Larsen. Dette ble hans andre og turens fjerde flekksteinbit, og den tok altså på relativt grunt vann og lett utstyr. Slikt er alltid moro.
– Etter hvert kom vi oss ut igjen på dypere vann, og det gode fisket fortsatte. Irvin landet sin andre (!) blåsteinbit, en litt mindre fisk på 7,5 kilo, og dermed hadde vi altså fire blåsteinbiter på samme tur. Det er ganske kult med tanke på at det bare var tatt et eksemplar på stang i norske farvann før vi reiste oppover, sier Florø-Larsen til Hooked.
Turen begynte nå å gå mot slutten, men karene truet på videre. Både Alvestad og Kilde manglet flekksteinbit, Pedersen manglet overskudd (han lå nå og sov) og Selbach manglet flere champagneflasker.
– Den siste innspurten ble hard, men på tampen fikk Irvin en flekksteinbit på 7,4 kilo, og så dukket det jammen opp en flekkis på 9,7 kilo hos Asgeir, også. I tillegg ble det en del blåkveiter, men til slutt måtte vi bare gi oss og vende nesen hjemover igjen, forteller reiselederen.
Den totale fangstoversikten verdt å nevne etter fire døgn på sjøen ble seks flekksteinbiter, fire blåsteinbiter, tre håkjerringer, rundt 20 blåkveiter, rundt 30 kloskater og rundt 25 gapeflyndrer. I tillegg ble det store mengder torsk og hyse, inkludert fisk så små og fargeløse at de et sekund eller to fikk hjertet til å stoppe i brystet på hardbarka fiskenerder.
Hjertestans klarte også en 25 centimeter lang og tegningløs brosme å fremkalle, i all den tid det ble fisket i ålebrosmeland. At fisken gulpet opp en liten krokulke gjorde ikke saken så mye bedre, men flere nye arter ble det ikke. Etter denne turen topper Asgeir Alvestad nå artslisteregistreringene hos Artsfiske.com med sine 134 kryss, mens John Olav Florø-Larsen følger like bak med sine 132.
Les også: Asgeir sin enorme blåsteinbit er over dobbelt så tung som norgesrekorden
– Svalbard-turen var rett og slett et eventyr. Vi var greit utslitt da vi reiste hjem igjen, men det var det absolutt verdt. En slik tur glemmer en bare ikke, og vi skal selvsagt tilbake ved en senere anledning, sier Bjørn Florø-Larsen avslutningsvis.