Arts- og specimenjegere har alltid noe å fiske etter, for når listene begynner å bli lange, finnes det jo større fisk der ute.
I fjor høst ble jeg kontaktet av Ole-Håkon Heier som hadde tenkt seg på fisketur på Vestlandet til våren, primært på jakt etter nye perser. Han ville gjerne være med meg på sjøen, og det mente jeg måtte gå bra, selv om jeg ikke akkurat har oversikt over kalenderen et halvt år frem i tid. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om at den siste helgen i mai passet bra for alle parter, og dermed hadde vi en plan.
Ole-Håkon er hel ved, og en av de som virkelig har lagt ned mye arbeid og mange timer på fiske etter litt mer utradisjonelle arter i Norge gjennom flere tiår. Han har også ført nitidig fiskelogg over alle turene sine siden 1988, og har full kontoll på en latterlig mengde vekter og lengder på fisker folk flest knapt har hørt om. Selv har han fått 120 arter på stang i Norge, men han nøyer seg ikke med å bare føre artsliste og perser. Der i gården opereres det med topp ti-lister, og da sier det seg nesten selv at Ole-Håkon har potensielle prosjekter for hele sin levetid og litt til.
Denne helgen var det altså primært perser som stod i fokus, og stor kolmule og vassild var plassert øverst på ønskelisten. Ole-Håkon ankom Bergen lørdag ettermiddag, og reiste nokså med det samme ut for å fiske diverse småarter sammen med Geir. Dette resulterte i et par nye perser og et bomtilslag på en ny art for gjesten, samt potensiell norgesrekord på hornkvabbe for Geir. Slett ingen dårlig begynnelse, det.
Søndag formiddag mønstret Ole-Håkon på i Vikingen sammen med Ronny, som også var hjemme i helgen. Selv om sistnevnte ikke var så voldsomt giret på kolmule og vassild, ville han gjerne være med på sjøen for å prøve etter andre og større arter. Vassilden og kolmulen er tross alt maten til mange av de store predatorene i sjøen, og det behøver slett ikke være dumt å fiske etter disse der byttefisken oppholder seg.
Mai-været her hos oss har vært helt utrolig, og denne søndagen nådde vi en foreløpig topp med 29 grader i skyggen og ikke et vindpust å spore. Mange ville sagt at dette ikke er mye til fiskevær, men jeg er ikke enig. Faktisk pleier vi å ha aller best fiske når været enten er helt på trynet eller fantastisk, og håpet var at dette var tilfellet denne dagen, også.
Vel fremme på dagens fiskeplass fikk vi kjapt paternostertakkel med mellomstore kroker, lang knekkfortom og små makrellbiter i sjøen. Det nappet hos Ole-Håkon etter 20 sekunder, men tilslaget satt ikke. Et halvt minutt senere hadde han derimot fast fisk, og etter 160 meter med sveiving kunne han konstatere at kolmulepersen hans var femdoblet med en fisk på 540 gram.
Mens gjesten fra østlandet slapp ned igjen, kroket jeg en vilter fisk på dypet. Dette luktet vassild lang vei, og vassild var det. Med sine 1120 gram var det faktisk årets største også. Det var utvilsomt denne Ole-Håkon skulle hatt, men der det er en vassild er det alltid flere. Et kvarter senere kunne også Ole-Håkon juble for tidobling av vassildpersen sin, da en flott fisk på 1140 gram havnet i håven. Mission accomplished etter 20 minutter!
Fremme på baugen fisket Ronny med litt større agn og uten knekkfortom, og selv om fisket hans begynte tregt, skulle han få belønning for tålmodigheten etter hvert. Før vi kom så langt landet Ole-Håkon og jeg hver vår kolmule, og førstnevntes pers ble flyttet ytterligere noen gram. Så hugg det plutselig hissig hos meg, og da sveiveøkten begynte var det ingen tvil om at det hang en ganske bra fisk i andre enden. Men hvor bra?
Veldig bra, skulle det vise seg. Jeg fryktet en stund at jeg dro på to fisker, men heldigvis var det bare en. Og den var av rett art. Og den var grisediger! Jeg fikk nakketak på fisken, løftet den om bord og skjønte straks at dette kunne være ny pers på vassild. Vekten stabiliserte seg da også på 1530 gram, og jeg kunne konstatere en veldig gledelig persøkning på 90 gram. Fisken var ellers 54 centimeter lang og helt alvorlig drøy over ryggen. Rett og slett en kjempevassild.
Før vi rakk å tenke så mye mer over den svære silden, hoiet Ronny om langt tyngre saker i baugen. Han hadde utvilsomt kroket noe med krefter i, og fisken fosset av sted med snøre. Etter en frisk kamp på relativt lett utstyr, vinklet snøret omsider vekk fra båten, og en flott lysing kom sigende. Først så det ut som en ti-plusser, men dessverre manglet den både noen centimeter og litt vomfyll på å snuse på den magiske grensen. En lysing på 8,2 kilo klager en likevel ikke for mye på, så stemningen om bord var utvilsomt god.
Enda bedre ble stemningen da min bror gjorde meg oppmerksom på at gjeldende norgesrekord på vassild er 1520 gram. Jeg vet at det er tatt vassild på 1618 gram i fjorden tidligere, men denne har ikke blitt registrert i rekordlistene. Dermed hadde jeg faktisk en potensiell norgesrekord i stampen, og siden jeg er stor tilhenger av at norgesrekordlistene skal oppdateres straks rekorder blir slått, om enn marginalt, var det ingen tvil om at det måtte gjøres papirarbeid i etterkant av fangsten.
Men før vi kom så langt måtte vi fiske litt til, og da vi gav oss i halv seks-tiden hadde Ole-Håkon rukket å dra opp ytterligere to kolmuler, inkludert en fin fisk på 680 gram og 48 centimeter. Han fikk også en mindre vassild, samt sin nest største hyse noen gang, en bælfeit fisk på 3,65 kilo. Samtlige syv fisker han fikk denne turen gikk rett inn på topp ti-listene hans, og legger en til at to av fiskene også var soleklart nye perser, sier det vel nesten seg selv at humøret var brukbart da vi gikk til land.
Den øvrige fangsten denne dagen bestod av tre stykk brosmer og en ryggkroket vassild på Ronny, samt tre kolmuler på meg. Mulene var utgytt, og manglet en god del på toppkondisjonen, men de gjør seg likevel strålende som både agn og steikefisk. Det samme gjelder for vassilden.
Ole-Håkon og Geir var ute etter småfisker natt til mandag også, og før turen gikk østover igjen mandag ettermiddag, ble det tid til ytterligere et par timer på sjøen. Denne gangen var målsetningen glassvar og lomre, og selv om det var litt lite strøm til effektivt glassvarfiske, klarte gjesten å lure opp et godkjent eksemplar. Vi fikk også noen smålanger, lusuer, sypike og en lysing før vi flyttet oss for å teste lomrene den siste fisketimen.
Det var ikke voldsom fart i de flate, men noen små sandflyndrer og en gapeflyndre var rett innom båten og hilste på før de fikk svømme tilbake igjen. Gapeflyndren er for øvrig en first på denne plassen, så det var jo litt moro.
Det var likevel på det aller siste nedsleppet at det skulle bli skikkelig stas. Da nappet det nemlig tungt hos Ole-Håkon, og en langt større flatfisk var utvilsomt på ferde. Etter hvert kom da også en finfin lomre til syne under båten, og med sine 40,5 centimeter og knappe 900 gram, noterte Ole-Håkon seg for nok en pers.
Etter en treg og kald vår, har det nå for alvor blitt liv i fjorden. For Ole-Håkon sin del kom varmen også som bestilt, for uttellingen denne helgen var nokså upåklagelig. Det er kjekkest når det er slik…