Horten-mannen Tommy Aarkvisla knuste all motstand under «The Jimmy Green Spey-O-Rama World Championship 2015» i USA i midten av april.
Av: Endre Hopland
Mesterskapet, som i fluekastemiljøet bare kalles «Spey-O-Rama», avholdes i Golden Gate Park i San Fransisco. Konkurransen er beinhard og tittelen så høythengende som en får det i speykastingens kretser, men Tommy Aarkvisla holdt hodet kaldt hele veien. Han begynner nemlig å bli dreven i gamet, og han deltok i år for sjette gang.
Med en tredjeplass og en andreplass fra tidligere år på samvittigheten, i tillegg til å ha prestert det lengste kastet i konkurransen flere ganger, var nok navnet hans også på leppene til de som på forhånd prøvde å spå hvem som kom til å havne på pallen i 2015.
Fire tellende kast
Reglene i «Spey-O-Rama» er enkle nok. Hver deltaker står på 90 centimeters dyp, vinkler seg 40 grader og har så tolv kast til rådighet, fordelt på fire teknikker. Det kastes venstre spey, høyre spey, venstre snakeroll og høyre snakeroll, og hver deltaker har tre kast i hver teknikk.
Det beste kastet innen hver teknikk blir tellende, og det er det totale antallet fot på de gjeldende kastene som avgjør poengsummen til hver deltaker. Det gjelder med andre ord å være god til alt.
Aarkvisla har vært i finalen hvert år han har deltatt, men i år viste han at han mente alvor. Som han har gjort flere ganger tidligere i VM, sendte han nemlig av sted årets lengste kast. Dette ble målt til 184 fot, og er ikke veldig langt bak verdensrekorden på 198.
Som om ikke det var nok, kastet han knallbra i alle teknikkene, og endte til slutt på et snitt på over 53 meter per teknikk. Med til sammen 704 tellende fot, var han også hele 22 fot foran nærmeste konkurrent. Det er rett og slett imponerende.
– Utrolig gøy
Selv er Horten-mannen strålende fornøyd med både prestasjonen og VM-tittelen, men han understreker at han ikke går rundt med nesen i været av den grunn.
– Nei, beina er godt plantet på jorden, og jeg var raskt bare Tommy igjen, gliser han.
Men sindighet til tross, egen innsats i San Fransisco har han lite å utsette på.
– Jeg er veldig fornøyd. Dette har vært et mål for meg, og jeg føler jeg har hatt naturlig progresjon og blitt bedre og bedre. Det er utrolig gøy å oppnå slike resultater under stort press, og det er moro å være den eneste nordmannen som har vunnet turneringen, sier han til Hooked.
Jarle som wingman
Aarkvisla understreker samtidig at han er stolt over hele den norske delegasjonen på fire kastere som reiste bortover.
– Alle gjorde sine saker bra, og vi hjalp og støttet hverandre hele veien. Jeg vil spesielt trekke frem Jarle Strandberg. Jeg spurte om han kunne være min wingman i finalen, og han stilte opp. Det er ikke lov å gi konkrete kastetips når det står på, men han var veldig flink til å få meg til å konsentrere meg og slappe av. Han er jo også landslagskaptein, og en dønn ærlig type som gir deg klare beskjeder. Ingen småguttetrener akkurat, men en mann som kaller en spade for en spade. Det liker jeg veldig godt, forteller Aarkvisla.
– Først og fremst fisker
Selve kastingen skjer i store damanlegg inne i parken, og på samme måte som i for eksempel hopp er vindforholdene alfa og omega.
– Vinden skifter gjerne fra sekund til sekund, og en er avhengig at både vinden og utstyret spiller på lag dersom en skal gjøre det godt. Selv har jeg trent mye inn mot mesterskapet, to-fem dager i uken så lenge det har vært lyst ute, i tillegg til mye instruktørkasting, sier han til Hooked.
At Aarkvisla kan kaste hersker det ingen tvil om, men han bedyrer selv at kastingen i utgangspunktet bare er et middel for å fange fisk.
– Det er jo først og fremst fisker jeg er, men da kommer jo også kastingen som en naturlig del av det hele. Om jeg egentlig er særlig talentfull vet jeg ikke, men jeg har i alle fall treningstalent, gliser han.