I fiskesammenheng er det få ting som er like tilfredsstillende som når teori og praksis harmonerer, og da spesielt når en utforsker fjorddypet.
Det er lett å ty til velprøvde fiskeplasser når en skal ut med stengene, spesielt hvis dette er plasser som leverer bra fisk og du kanskje bare har noen timer til rådighet. En stor del av arts- og specimenfisket handler likevel om prøving og feiling for å finne nye plasser. Alle som har holdt på med dette her en stund vet at det i prosessen blir mange timer med agn i sjøen uten særlig mye fornuftig å vise til, men når en endeleig treffer, og plassene som så gode ut på sjøkartet faktisk viser seg å levere i praksis også, da glemmer en raskt all småbrosme, hågjel, svarthå, slimål og sveivekrampe.
For nokså nøyaktig to år siden gjorde Magnar og jeg alvor av noen gamle planer om å teste etter lokal spisskate. Vi hadde ikke dregg, men vind og strøm spilte på lag, og i rolig tempo flyttet vi oss nedover fra 300 meters dyp. På 430 meter hugg det hos meg, og da tilslaget ble satt var det ingen tvil om at det var skate i andre enden. Etter en lang sveiveøkt dukket da også en spisskatehann på 5,1 kilo opp, og satsingen var en suksess.
I fjor høst gjorde Geir og jeg et nytt forsøk, denne gangen lenger inne i fjorden og litt grunnere. Vi dregget opp på 330 meters dyp, og litt utpå ettermiddagen kroket Geir en tung fisk. Etter mye sveiving kunne en flott spisskate på 8,06 kilo landes, også dette en hannfisk.
I januar i år prøvde Magnar, Cato og jeg oss etter de lokale spisskatene på ny, denne gangen i Cato sin båt som har elektrisk motor med ankringsfunksjon i baugen. Vi la oss til der jeg fikk min spisskate halvannet år i forveien, og det tok ikke lang tid før Magnar hadde fleks i klingan. Opp fra dypet kom etter hvert nok en spisskate, denne gangen en hannfisk på 6,9 kilo, og dermed var alt velstand.
Torbjørn, Kristian og jeg hadde oss en ny tur til det samme området i påsken, men uten dregg rakk vi bare å fiske i en times tid før vinden tok seg opp. Dette var likevel nok til at Kristian kroket en liten spisskate på 3,1 kilo på 440 meters dyp. Også dette var en hannfisk, nummer fire av fire fra fjorden.
Spisskatehannene kan bli ganske store, men hunnene har mye mer inne. Norgesrekorden fra Trøndelag er på over 16 kilo, men antagelig er ikke taket nådd. Kjemper av dette formatet er likevel sjelden kost, og fisk på over ti kilo regnes som store. Slike jagerfly var vi helt sikker på måtte finnes her hos oss, også. Det gjaldt bare å finne dem. Der det er hannfisker må det nemlig på et eller annet tidspunkt også være hunnfisker. Eventuelt må de to kjønnene møtes et sted for å føre genene sine videre. Trikset er finne ut hvor.
Onsdag denne uken pratet jeg med Magnar, og han kunne fortelle at han og Cato hadde tenkt seg ut på makrelljakt torsdagen, med påfølgende fiske på dypet. Han lurte på om jeg ville være med, og dermed åpnet det seg plutselig en mulighet for å ligge oppankret på en plass jeg har kikket på en stund. Den er ikke så langt unna der Geir og jeg fisket i fjor høst, men den ligger litt dypere og litt lenger ute. På sjøkartet ser den også veldig spennende ut.
Jeg hadde litt ting å gjøre på formiddagen, men Magnar og Cato så ingen problemer med å plukke meg opp på tidlig ettermiddag, så da gikk ting seg fint til. På en speilblank overflate koblet vi inn ankerfunksjonen akkurat på punktet jeg hadde sett meg ut, og så var det bare å få agn i sjøen.
Det tok ikke veldig lang tid før det var aktivitet hos Cato, og opp fra dypet kom en flott blålange på 5,14 kilo. Dette er ny pers for fiskeren, som var storfornøyd. Blålangen er som kjent fredet, men utilsiktede bifangster skal bringes i land. Cato og Magnar assisterer dessuten Havforskningsinstituttet i deres søken etter ny viten om arten, og leverer derfor finneprøver og otolitter fra alle fjordfangede blålanger de får til forskerne i Bergen. Denne fisken blir nå en del av statistikken.
Ikke lenge etter nappet det hos meg, men da jeg satte tilslaget røk braiden i tredje ring og forsvant i dypet. Årsaken var opplagt da det viste seg at keramikken i ringen hadde et stygt hakk, men det var likevel rimelig kjipt. Ikke bare var jeg 350 meter snøre, bom, slep og en fisk fattigere, men dritet lå også igjen nede på det jeg altså mente måtte være en god skateplass. Situasjonen var enkelt og greit elendig.
Det positive var at jeg hadde med meg ekstra stang og snelle, og at vi fremdeles lå oppankret på samme plass. Sjansen for at de 350 meterne med braid kom til å vikle seg inn i minst ett av snørene vi fisket med anså vi som rimelig stor.
Jeg rigget om og sendte en ny makrell ned i dypet. Fem minutter senere nappet det hos Magnar, og tilslaget resulterte i fast fisk. Samtidig kjente jeg at jeg var borti noe der nede i fjorden, og med tanke på at det ble stadig tyngre å dra for Magnar også, begynte vi å ane konturene av en flere hundre meter lang pariserflette.
Og fletten kom. Da Magnar sitt takkel brøt overflaten med en hågjel hengende på slepet, var både mitt snøre, Cato sitt snøre og snøret jeg mistet for kort tid siden viklet rundt glidebommen hans. Her var det kaos, og ting var på ingen måte satt i system. Dette kunne umulig gå bra.
En halvtime senere var Magnar sitt takkel klippet i fillebiter, mens Cato og jeg hadde fått to skjøteknuter hver på våre respektive snører. Jeg hadde også fått meg en skjøteknute på den andre snellen min, som nå inneholdt rundt 200 meter mer snøre enn etter stangringbruddet. Bommen, loddet og slepet var også reddet, samt landet fisken som satt på kroken. Dette var for øvrig en liten og nokså uinteressant hågjel.
150 meter av mitt snøre og 50 meter av Cato sitt snøre utgjorde nå et flurerende kråkereir, og det var utvilsomt snøret på avveie som var skyld i all elendigheten. Så lenge redskapen var i båten og ikke i havet brydde vi oss likevel ikke så veldig. Det var dags for å gjenoppta skatejakten.
Med ferske agn på bunnen tok det ikke lang tid før det var action hos Cato igjen, og denne gangen knelte den litt for lange og myke Uglysticken hans urovekkende mye. Her var det utvilsomt skate på gang.
Cato måtte sveive mye og lenge før fisken kom sigende, men han sveivet med et stort glis om munnen hele veien. Da fisken omsider kunne løftes om bord kom også jubelbrølet. Spisskaten, som veide 6,16 kilo, var nemlig ny art for fiskeren, og etter veiing og fotografering fikk den selvsagt svømme tilbake til dypet.
Også denne gangen var det en hannfisk som hadde funnet et av agnene vi serverte, og selv om en aldri kan klage når en får spisskate, tok jeg nok en gang meg selv i å lure på hvor hunnfiskene kunne være. Det fikk jeg svar på et par timer senere.
Med targetarten sikret var turen allerede en suksess, men spenningen steg på ny da det plutselig dro av sted på stangen min fremme i baugen. Jeg avventet, sveivet meg innpå søkket og gjorde tilslag, men det var ingenting i andre enden. Ingen tyngde heller, så fisken hadde definitivt ikke stukket seg. Her var det bare å få agnet ned igjen.
To minutter senere dro det av sted igjen. Etter fire-fem meter stoppet fisken, og 20 sekunder senere gikk den ytterligere noen meter før den stoppet på ny. Dette er typisk skateoppførsel, og da fisken gikk for tredje gang sveivet jeg meg innpå den og satte tilslaget. Det svarte blytungt i dypet.
At det var en skate i andre enden av snøret var det ingen som helst tvil om, og fisken kjentes også alvorlig stor ut. På slike dyp er det det ikke lett å anslå vekter før en faktisk har sett fisken, men alle om bord skjønte at dette her var grove greier.
Etter en lang og rolig sveiveøkt kom et digert brunt flak til syne under båten, og stemningen om bord ble rimelig bra da jeg fikk løftet den svære spisskaten om bord.
Da vekten like etter stabiliserte seg på magiske 13,6 kilo, fordelt på 137 centimeter, kunne vi også med sikkerhet konstatere at det i aller høyeste grad finnes digre hunnfisker i fjorden.
Etter at en av mitt livs fisker hadde fått svømme videre, var jeg egentlig ferdig for dagen, og det gikk en god stund før jeg egnet om. Magnar og Cato fisket videre, og landet også hver sin fisk. Cato sin var en liten brosme, mens Magnar slo til med en liten svarthå. Sistnevnte ble for øvrig fuglemat, da en havørn plutselig dukket opp og snappet den vesle haien i overflaten. Jeg tipper den flotte rovfuglen har hatt bedre middager i sitt liv.
Før vi reiste inn igjen byttet jeg fra slep til tokrokspaternoster, og tok et siste nedslepp. Det gikk på småhai med det samme, og etter 300 meter med sveiving smalt det plutselig på noe større, også. En fin sei på rundt femtallet ble med helt til overflaten før den spyttet ut kroken og forsvant ned igjen, men jeg kjente at jeg ikke brydde meg så veldig om hverken seien eller den vesle svarthåen som hang på den andre kroken. De kom ikke i nærheten av dagens fisk, uansett.
Etter at Magnar og Cato hadde satt meg i land, gjorde de noen slepp etter seien, de også. Dette resulterte i en fin fisk på 3,6 kilo til Magnar, men det ble med den ene. Med to spisskater landet og satt tilbake var turen likevel en ubetinget suksess. Nå begynner jakten på de hvite og de svarte…