Fjorden ligger speilblank og badet i sol. Hadde det ikke vært for at fjelltoppene er hvite og termostaten viser en fattig plussgrad, hadde jeg lett sagt at det var mai. Men det er altså midten av februar, og jeg er snart fremme på kanskje den særeste fiskeplassen jeg besøker på jevnlig basis. Her er det tatt stor rødspette, lomre, sandflyndre, steinbit, piggskate, hyse og fløyfisk. I tillegg er småkveitene jevnlig innom, og disse byr på solide utfordringer med riktig utstyr. På den annen side er det ikke uvanlig å sitte seks timer her uten et napp. Vanligvis begynner jeg fisket her i midten av mars, og selv det er lovlig tidlig. Midten av februar blir en ny opplevelse på denne plassen, som stort sett har sand- og blandingsbunn å by på.
Les også: Vinterfiske fra land – og en lur takkeloppskrift
Som ventet er jeg eneste fisker på plass denne fredagen. Til tross for strålende vær, er det for kaldt for folk som er riktig koblet å stå utendørs med fiskestengene nå. Men så var det dette med å være riktig koblet, da…
Rutinen på denne plassen er enkel, men stort sett effektiv. Jeg rigger alltid en lett stang med kokte og rå reker i kombinasjon med blåskjell først, og sender agnet ut på en skjellsandbanke som ligger på seks-syv meters dyp. Det er nærmest som en regel å regne at en sandflyndre tar agnet før neste stang er rigget. Det er en del mindre flyndrer der ute på banken, men det er også på denne plassen jeg har sandflyndrepersen min.
Mens jeg rigger stang nummer to følger jeg nøye med på stang nummer en. Men ingenting skjer. Ingen regel uten unntak, I guess. Glideriggen på stang nummer to blir egnet med rå reke og brisling, og kastet blir vinklet mot dypere vann.
Når jeg har hele platået for meg selv, fisker jeg vanligvis med fire stenger. To surfstenger blir egnet med hel brisling, makrell eller sild, mens to karpestenger fisker lettere, med reker, blåskjell eller små strimler av makrell eller sild som agn. På denne måten har jeg godbiter i sjøen for det meste som kunne finne på å komme forbi.
Sjøtemperaturen er lav, og jeg er ikke videre optimistisk med tanke på flatfisk. Det er litt for grunt her til å treffe på de gyteklare sandflyndrene, men plassen pleier altså å levere bra når gytingen er over, og fiskene trekker grunnere for å feite seg opp igjen. Men i dag er det altså stille. Den eneste formen for støy denne fredagen er naboen på motsatt side av veien. Han med de 14 Volvoene i innkjørselen. Han spiller hestejazz på flat pedal, og en hører hvert ord enten en vil eller ikke. Det er greit nok. Dette er nemlig helt vanlig bakgrunnsmusikk her inne.
En time går, og agnsjekken forteller meg at det ikke er rare aktiviteten der ute på sanden. Mye av blåskjellmassen mangler, men det er ikke troféfisk som er synderen. Kutlinger, sjøstjerner, snegler og eremittkreps tar effektivt knekken på agn som får ligge urørte for lenge. På den ene stangen følger også en av agntyvene med opp. Med en klo fanget under agnstrikken er eremittkrepsen eksponert og sårbar. Heldigvis for krepsdyret var det ikke en som så stakkaren som potensiell middag som kom over den i denne posisjonen.
En ny time går, og så enda en. Fisket er tregt. Jeg hadde ikke regnet med voldsomme greier, men en eller annen flyndre, eller i alle fall en torsk, burde det nå være mulig å oppdrive. Jeg har ikke mer enn tenkt tanken for meg selv før det runner på den ene surfstangen. Noe der ute har funnet brislingen, og tar nå snøre jevnt og trutt. Spenningen stiger alltid når slikt skjer, spesielt på denne plassen. Det kan være en kiloshyse, men det kan også være en tikilos steinbit. Det blir ingen av delene, men kanskje en slags mellomting. I alle fall i tonnasje.
Tyngden etter det solide tilslaget er bra, men det går bare noen sekunder før fisken avslører hvilken art den tilhører. Kampen blir ikke hard på kraftig utstyr, men fisken kjemper det den kan der ute i det klare sjøvannet. Snart må den likevel kapitulere, og en brukbar torsk siger inn i håven. Vekten stopper på 5,1 kilo, årets desidert største fisk så langt.
Personlig mener jeg at et måltid kokt torsk er godt på grunn av alt tilbehøret, og at torsken i seg selv bare er som en nokså smakløs konsistens å regne. Salter du den godt får denne konsistensen saltsmak. Som i alle fall er noe. Utover dette mener jeg at torsken er grovt oppskrytt som matfisk, spesielt med tanke på hvor mye annet godt som finnes i havet. Det er likevel ikke til å stikke under stolen at nordmenn flest vil ha torsk eller laks når de vil ha fisk. Dette handler selvsagt om at dette er fisken de har smakt.
Jeg har selv eksperimentert litt med nettopp dette. Jeg har nemlig flere kollegaer som elsker fisk, men som bare vil ha torsk eller sei. Lange og brosme liker de ikke, noe som er uheldig, da dette er noe jeg får mye av på dypet. Heldigvis er det ikke alltid så lett å skille torskefisk fra hverandre når de er ferdig filetert og pakket i plastikk Og for å gjøre en lang historie kort: Alle som har fått filetert ”torsk” av meg, har synes at dette var fantastisk god mat. Flere har faktisk sagt at det er den beste fisken de har smakt. Jeg har kvittert med et intetsigende ”så bra, da”, og ikke nevnt for noen at de hvite fiskestykkene en gang svømte rundt i sjøen som lange og brosme. Snålt hvordan verden vil bedras, egentlig.
Men, uavhengig av dette, er altså kokt vintertorsk noe mange på våre kanter av landet bare må ha. Så når det da dukker opp en torsk, er det helt greit å ta den med seg hjem for å glede en nabo. Dagens første fisk får derfor en kakk i skallen, før stangen blir rigget med ny brisling, og det hele blir kastet til sjøs igjen.
Agnet treffer bunnen igjen, og snøret strammes opp. Det er stille igjen på et blunk. Jeg benytter anledningen til å knipse noen bilder av vær og fiskeutstyr. Omgivelsene er storslåtte, og jeg er ikke i tvil om at jeg er heldig.
Blodet må av torsken, og i det jeg kutter fiskestrupen får jeg øye på torskens siste måltid. Et kjapt snitt ned buken avslører at dette var av den solide sorten. Dagens første flyndre er halvfordøyd, og i overkant av 30 centimeter lang. Jeg tror først det er en lomre, men nærmere studering av øyestilling og munn eliminerer den hovedmistenkte. Dette er nemlig en smørflyndre, og det er ikke veldig lenge siden den ble satt til livs. Dermed finnes de altså i området, dog trolig noe dypere. Her lukter det satsing med båt og små kroker til våren.
Den neste timen runner det bra to ganger på karpestengene, men ingenting tar agnet skikkelig. Videre følger halvannen time uten så mye som et snelleknepp. Lunsjen blir fortært, og det begynner å bli dags for å tenke på hjemturen.
Så runner det igjen, på den andre surfstangen. Nok en gang er det brislingen som har lokket noe til hugg der ute. Tilslaget sitter, og jeg konstaterer ny torsk. Denne er litt mindre, men god og feit. Ny smørflyndremiddag, kanskje? Nei, denne er full av rogn, en annen ting folket her på berget bare må ha om vinteren. Vekten stopper på 3,8 kilo.
Det er dumt å gi seg under så fine forhold, men siden fisket strengt tatt ikke har tatt helt av er det helt greit, også. Torsk i måler og en fin porsjon rogn blir med hjem. Fornøyde naboer takker voldsomt, og forteller om egne torskebragder fra barndommen. Fra den gangen det fantes fisk. Nå er jo havet tomt, så hvordan jeg har fått fisk i dag er et mysterium. Men det spiller egentlig ikke noen stor rolle. Naboene er fornøyd. Det skal kokes torsk til middag.
For min egen del var turen til Sogn absolutt verd det, selv om fisket var så som så. Hjemme har det nemlig snødd og blåst hele dagen. Følelsen av å ha valgt rett er alltid god.
Oppskrift på et enkelt glidetakkel:
Dette trenger du:
* Glidebom (valgfri størrelse og fasong)
* To plastperler
* Gemini-clip (vanlig svivel kan brukes)
Fremgangsmåte:
Glidende takler kan lages på mange måter. Den vanligste er kanskje å binde seg opp en fortom som glidebommen skal bevege seg opp og ned på, men det kan også gjøres enda enklere. Og om noe kan gjøres enkelt og likevel fungere godt, er ofte dette en god måte å gjøre det på. Slik gjør jeg det:
Bruk topshoten/sjokkfortomen som glidebase. Under kystmeite er det absolutt anbefalt å ha en topshot på noen meter foran hovedsnøret. Denne beskytter både fingrene dine i kastet, og den slitasjeutsatte braiden under selve fisket. Under fiske med glidende takkel fungerer den også som det snøret fisken får ta med seg før den kjenner motstand fra loddet.
Dette bildet viser bom, perler, clip og søkke, samt sjokkfortommen fra snellen. Dette er alt du trenger for å lage et glidetakkel som gjør jobben.
Riggen trer du som på bildet: Perle, bom, perle, før du knyter på clipen. Loddet festes i bommen.
Selve krokopphenget kan du lage som du vil, men etter flatfisk kan små attraktorer være lurt. Flyndrene er nemlig nysgjerrige av seg, og en liten rad med perler kan være det som trigger oppmerksomheten deres.
En langskaftet krok i ene enden, en rad mer perler på midten og en stålsvivel i andre enden er det som skal til. Svivelen festes i clipsen, og du er good to go!
Gode agn er rå reke, kokt reke, blåskjell, albueskjell, akkar og ulike typer fisk. Riggen på bildet under har to kroker i stedet for en, og har små crimps til å holde perlene på plass ved kroken. Dette er ikke nødvendig, men fungerer. Ellers er riggen helt lik den som er beskrevet over. Krokene er egnet med rå reke/blåskjell og kokt reke/blåskjell.
Tekst og Foto: Endre Hopland – Alias Fisk og rask