Den siste uken har jeg vært ute med stengene hele fire ganger, og flyten har nesten vært helt ubegripelig.
Det heter seg at en kjapp fisketur er på minst åtte timer, og at en ikke kan kalle det en skikkelig tur før halve døgnet eller mer er tatt i bruk. Tar en disse visdomsordene med i ligningen, har jeg faktisk ikke fisket den siste uken i det hele tatt. De fleste øktene har nemlig vært veldig kjappe, men hva gjør vel det når en er effektiv og ikke minst har en helt latterlig flyt?
Natt til fredag i forrige uke var vi som tidlige skrevet på årets andre havåltur. Denne resulterte i fire havål på land, der tre var over elleve kilo. Selv perset jeg med en råsterk ål på 160 centimeter og 13,1 kilo, en fisk jeg er veldig godt fornøyd med. Jeg har lagt ned mange timer etter havålen de siste årene, men bare en gang tidligere har jeg så vidt bikket tikilosmerket. Denne natten fikk jeg altså to over elleve og broderen en, som også var pers for han. Great success, med andre ord.
Havålturen gikk hardt utover agnbeholdningen så tirdsag ettermiddag tok jeg meg en kjapp økt på sjøen for å fylle opp med pir. Dette gikk som en lek, og det tok ikke lange tiden før jeg hadde 70 stykk i stampen. Siden jeg først var utpå, og det var rolige forhold, gjorde jeg også et slipp etter skolesten, som fremdeles unngår meg etter alle kunstens regler.
Etter 20 minutter nappet det 20 meter over bunn, og jeg hadde troen. Det kunne jeg spart meg, for fisken som kom til syne etter en lang sveiveøkt var nemlig en kolmule. Jeg var litt skuffet, men innså likevel kjapt at kolmulen var svær. Tynn riktignok, men skikkelig lang. Da vekten stoppet på 880 gram måtte jeg faktisk bare glise. Pers og specimen som rein bonus må en jo bare ta med seg. Det ble ellers med det ene nedslippet, siden jeg strengt tatt bare var ute på en kjapp sankeøkt.
Onsdag var jeg på jobboppdrag i Bergen, og siden jeg hadde en time å slå i hjel innimellom ærendene, gjorde jeg likegodt et forsøk etter abboren i et lite vann jeg hadde fått tips om. Her er det tatt abbor på over kiloen, og i Bergensmålestokk er det enormt. Jeg kjørte på med rød jigg, og etter fem-seks kast satt jammen abboren, også. Veldig stor var den ikke, men 320 gram er faktisk en helt godkjent fisk på våre kanter av landet. Fin å se på var den også, og at det var pers nummer tre på de tre siste turene, gjorde jo ikke akkurat saken noe verre.
Det virkelige høydepunktet den siste uken skulle likevel komme torsdagen. Jeg leverte tidlig i barnehagen, og satte meg ned med PC-en i god tid før klokken 08.00. Så kikket jeg ut, og så at fjorden lå paddeflat 100 meter fra meg. Jeg brukte nokså nøyaktig to sekunder på å bestemme meg for at dette måtte bli en utekontordag, og et kvarter seinere var jeg i båten, med PC i bagen, men bare noen frosne reker som agn.
Med tanke på det syke makrellfisket et par dager i forveien, regnet jeg ikke med at det skulle bli vanskelig å skaffe ferskt agn denne dagen, heller. Jeg fikk rett. Etter 20 sekunders fiske med hekle, hadde jeg åtte pir i båten. Det var plenty, og kursen ble lagt mot et nytt område der det skal være tatt godt med skolest på line en eller annen gang i nittenpilogbue.
Erfaringsmessig skal setninger som inneholder både ordet linefangst og god plass tas med en spade salt, men uavhengig av alt dette viste sjøkartet en meget lovende 400-meterskant ikke langt fra den stupbratte strandlinjen. Her burde det absolutt være håp.
Jeg egnet opp firekrokspaternosteren min med ferske makrellsider og kokte reker, og sendte herligheten til bunns med ti meter med knekkfortom og et lodd på 600 gram nederst. Når en fisker etter skolest bør en nemlig fiske et godt stykke over bunn, i alle fall i teorien. For meg har dette så langt ikke gitt tellende resultat, med unntak av en del mindre blålanger da, men jeg har ikke tenkt å gi meg før skolesten sitter.
Da loddet traff bunn, merket jeg at jeg lå helt i ro. Hverken vind eller strøm var å spore, så stangen fikk hvile i stangholderen, mens jeg gikk i gang med skrivingen. I to timer skrev jeg, uten at knarren på snellen gav så mye som et tikk fra seg. Det var rett og slett dødt. Men, det var 17 grader ute, og vakkert høstvær, så jeg kunne ikke klage for mye. Dessuten vet jeg veldig godt at det kan være utrolig seigt fiske når en har agnene sine langt over bunn. Belønningen kan derimot være vel verdt all ventingen. Det var den denne gangen.
Da det gikk mot lunsjtider måtte det pisses, og er det en ting som er like sikkert som at natt følger dag, så er det at det napper når du står med stasen ute i friluft. Nappene var forsiktige, men tydelige, og jeg fikk rullet inn utstyret i en fart. Da jeg løftet stangen ut av holderen kjente jeg tyngde, men da tilslaget ble satt var det ingenting som svarte. Merkelig. Jeg slapp loddet ned igjen den siste meteren til bunn og ventet noen sekunder. Så var nappene der igjen. Fisken fikk litt tid, og så satte jeg kroken med all kraft. Kenzakien bøyde seg fint ned mot vannspeilet, og fisken var kroket.
Jeg skjønte kjapt at dette ikke var en skolest. Ikke det at jeg vet hvordan en skolest kjennes ut, men så tung som denne fisken var, er den garantert ikke. Jeg sveivet rolig, men kontrollert, og sørget for å holde et jevnt press på fisken alle de 400 meterne opp til overflaten. Etter noen minutter med sveiving uten særlig annen dramatikk enn litt risting her og der, kom den grønne stopperlen min til syne, og jeg kunne ta tak i takkelet.
De to øverste krokene var urørte, men den tredje var rensket for fisk. Her hang det bare en reke igjen. Den fjerde og siste kroken var likevel den som var interessant. Denne var bare egnet med en makrellside, en godbit som ble for fristende for det som skulle vise seg å være en av mitt livs aller beste fangster. Opp fra dypet kom nemlig stor blålange med skikkelig drøy buk.
Jeg fikk hånden innunder gjellelokket på fisken, og løftet den inn i båten. Her ble jeg bare sittende å se på den fantastiske skapningen på dørken foran meg. Jeg har drømt om å få stor blålange i årevis, men det er ingen enkel oppgave å faktisk overliste den. Fisken som nå lå ved beina mine gikk likevel rett inn i denne kategorien.
Jeg var sikker på at den måtte være ti kilo der den lå, både lang og feit, og hadde den vært en vanlig lange hadde den sikkert vært det, også. Men dette var altså en blålange, og de er lettere i fisken enn sine slektninger. Målebåndet ble funnet frem, og rundmålet viste hele 54 centimeter. Sammen med et lengdemål på 126 centimeter, var dette utvilsomt en drømmefisk. Vekten stabiliserte seg ellers på 8640 gram, og specimenfisk nummer to denne uken var et faktum.
Etter at fisken var målt, veid og fotografert var jeg helt tom. Det er sjelden denne karen blir målløs, selv når jeg fisker alene, men denne gangen hadde jeg ikke noe fornuftig å si. Det eneste rette å gjøre var å kjøre rolig mot båthavnen igjen, på en fullstendig blank fjord, med et stort glis om munnen. Skolesten fikk rett og slett bare vente til en annen dag, for denne fisken hadde jeg ikke toppet, uansett.
Jeg har fått en del fisk jeg er godt fornøyd med opp gjennom årene, men den store blålangen dunker rett inn på topp-tre uten problemer. Kanskje fortjener den også førsteplassen, særlig om en bare ser på fisken, og ikke tar omgivelser, selskap og lignende med i regnestykket. Rett og slett en syk opplevelse…