Jeg fisker mye, men det blir klart mest kortere turer på noen få timer. Lufteturer, om du vil. Her i uken hadde jeg meg en slik ettermiddagsøkt på sjøen. Og for en tur det ble.
Når hodet er tungt, nakken stiv og øynene firkantede etter for mange timer foran PC-en, er det ingenting som hjelper bedre enn frisk sjøluft. Da passer det godt å ha fjord og båt rett utenfor stuedøren. Jeg hadde ingen andre målsetninger enn å være utendørs da jeg reiste på sjøen denne ettermiddagen, men som tidligere påpekt: En prøver jo alltid å få fisk når en er på fisketur.
Jeg la meg til på dypet, og det samme femkrokspaternosteret som ble brukt under de artsrike fisketimene i forrige uke gikk til bunns, egnet med makrell og reker. Nederst på takkelet hadde jeg ti meter med knekkfortom og et søkke på 600 gram, for å komme unna så mange småbrosmer som mulig og optimalisere sjansen for den stadig fraværende skolesten.
Det nappet med det samme, og nappene var hissige. Det er slik det skal være når skolesten slår til. Dessverre var det risting hele veien til overflaten. Slik skal det ikke være. Dagens første fisk ble en brosme i tokilosklassen, som tok et agn fisket tolv meter over bunn. Ingen garanti med lang knekkfortom der, altså.
Lodd og takkel gikk til bunns igjen, og det tok ikke mange minuttene før det var aktivitet igjen. Denne gangen var det større fisk på gang, og det luktet blålange lang vei. Blålange var det også, en fin fisk på gode fire kilo, for øvrig årets første eksemplar av den velsmakende arten. Og det skulle komme flere.
Takkelet gikk over bord igjen, og det nappet straks jeg traff bunn. Denne gangen var det småfisk på gang, og jeg følte meg nokså sikker på kolmule. Disse er det mange av i fjorden, og de pleier å være store. Denne var ikke spesielt stor. Det vil si, den var absolutt helt grei med sine 660 gram, men til her i fjorden å være var den ikke voldsom. En kul art er det likefullt.
Det var utvilsomt bett i fisken, for nok en gang nappet det straks jeg nådde bunn. Også denne gangen var det blålange. Denne var like under fire kilo, men likevel en flott fisk.
En enda flottere fisk, i alle fall størrelsen tatt i betraktning, skulle dukke opp på det neste sleppet. Vill risting i nappet indikerte vassild, og vassild var det. Og den var stor. Her var det utvilsomt snakk om pers. Vekten stoppet da også på pene 1120 gram. For en tur dette tegnet til å bli!
Jeg hadde nå fisket i nesten halvannen time, og det gode bettet skulle fortsette. Først måtte jeg riktignok gjennom tre svarthåer, eller havets rotte som den vesle haien også kalles. Disse er ikke noe annet enn irriterende, selv om de unekrelig er stilige å se på. En naturlig del av dypet er de likevel, så at det dukker opp noen eksemplarer her og der er ikke akkurat uvanlig.
Da jeg drev litt nærmere kanten hugg det litt tyngre igjen, og dagens tredje blålange havnet i stampen. På neste slepp dukket også nummer fire opp. Begge langene var litt mindre enn de to foregående, gode tre kilo for å være mer nøyaktig, men det var fremdeles flotte fisker.
Blålangen er rødlistet, og det er ikke lov å fiske den målrettet med kommersiell redskap. En bifangstkvote finnes likevel. Dessuten er det tillatt å fiske arten med stang og snøre. Nå var det ikke intensjonen min å fiske blålange denne dagen, men fisken smaker fantastisk og er skikkelig stilig, så jeg var ikke fryktelig lei meg for at de fant agnene mine der nede i dypet.
Etter gode to og en halv time på fjorden, var det dags for å komme seg til land igjen. Dette var tross alt bare en liten luftetur. Et siste slepp tok jeg meg likevel tid til, og det er jeg glad for. På ny begynte det nemlig å riste hissig i stangen min, og nok en vassild havnet i båten. Denne var enda større og ikke minst feitere. Vekten stoppet på meget pene 1240 gram, og dermed både specimen og årets fisk så langt.
Kassen jeg hadde med meg til land etter under tre timer med ettermiddagsfiske kunne nok produsert klamme hakk i store deler av artsfiske-Norge, men av og til bare klaffer det.
Det er ellers verdt å merke seg at begge vassildene var hannfisker. Hvor tunge de rognstinne hunnene er må fuglene vite. De må i alle fall få seg et forsøk om ikke så altfor lenge…