I forrige uke var jeg på sjøen i rundt åtte timer, fordelt på to dager. Utstyrt med det samme takkelet og det samme agnet, resulterte dette i ti forskjellige fiskeslag, helt uten at det var meningen. Er det rart en lar seg begeistre av agnfiskets gleder?
Det rister i stangtuppen, akkurat slik det skal. Takkelet mitt fisker på nesten 300 meters dyp, og de fire targetartene er skolest, blålange, kolmule og vassild. Nå er det en vassild som har funnet et av de fem agnene jeg presenterer. Den saken hersker det ingen tvil om. Den hissige hoderistingen avslører arten lenge før den er i nærheten av overflaten. Så gjenstår det å se hvor stor den er.
Etter mye sveiving kommer fisken til syne. Den er ganske stor. Eller ganske lang er vel mer korrekt. Kondisjonsmessig er den ingen gullkalv. Vekten stopper likevel på godkjente 760 gram, absolutt en fin start på en kort tur på fjorden.
Egnede kroker går til bunns igjen, litt grunnere denne gang, men fremdeles på 200 meter pluss. Det napper med det samme, men ikke like hissig som sist. Kolmule kanskje? Nei, det er litt for lett å sveive. Grunnen til dette forklarer seg selv noen minutter senere. Det er nemlig en liten lusuer som henger på den nederste kroken.
På vei ned igjen napper det på ny, denne gangen høyt i sjøen. Fisken er i båten ikke lenge etter, og det viser seg faktisk å være en makrell. Eller rettere sagt en pir. Fisken er på størrelse med 100-grammerne vi fisket i hele fjor høst, og den skal absolutt ikke være i fjorden nå i februar. Men det er den altså. Nuvel, ferskt agn er ferskt agn.
Krokene går over bord igjen, og straks loddet treffer bunn napper det nok en gang. Fisken avslører seg straks med sin viltre oppførsel og rulling. Småbrosme. Dette er en fisk vi prøver å unngå, men ligger agnet på bunnen for lenge, eller lander for nær fisken, er de aldri langt unna. Fisken er i typisk Osterfjord-størrelse, rundt to kilo, og er art nummer fire i båten i løpet av en times tid.
Den neste halvtimen skjer det lite. Jeg fisker 30 meter over bunn på nesten 400 meters dyp, men hverken skolest eller blålange er å spore. Så hugger det endelig igjen, og jeg kroker en fisk som gir god motstand. Litt for god, faktisk. Den konstant ville oppførselen avslører at det er snakk om en pigghå, og nok en gang er førsteinntrykket korrekt. Det er en brukbar fisk på rundt fem kilo, men den totalfredede haien får selvsagt raskt friheten tilbake.
Siden dette bare er en kjapp tur utpå i finværet, blir det bare et slepp til. I løpet av et kvarter i dypet skjer det ingenting, så jeg begynner å sveive opp igjen. 100 meter oppe i sjøen hugger det på ny, og jeg føler meg nokså sikker på kolmule eller micro-blålange. Håpet er selvsagt en skolest, men det blir med håpet denne gangen også. Det er nemlig en taggmakrell som kommer opp fra dypet. Taggis på 300 meters dyp er ikke helt vanlig akkurat, men fisk og art nummer seks for dagen er likevel et faktum.
Grunnen til at jeg reiste utpå denne ettermiddagen var en kombinasjon av fint vær og klargjøring av båt til dagen etter. Det var nemlig da den egentlige fisketuren var planlagt. I og med at det ble seks forskjellige arter på samme takkel på bonusturen, valgte jeg likevel å kjøre på videre med samme utrustning, også under hovedturen. Det ble ikke like artsrikt, men slett ikke verst, likevel.
Denne dagen er det Torbjørn og jeg som er utpå, men i det vi ankommer dagens destinasjon, sender også Geir melding og vil ut på fisking. Vi inviterer han ut til oss, og han er ikke vanskelig å be. Han trenger riktig nok en time på seg før han er på plass, og i løpet av denne tiden får jeg både lysing, lyr, lusuer og sei, mens Torbjørn haler opp en brosme.
Med Geir på plass i båten fortsetter fisket. Det tar aldri helt av, men seks lysinger havner i båten i løpet av dagen. Geir drar den største, og perser med en kilo. Vekten stopper på godkjente 6120 gram. På slutten av fiskedagen napper jeg også opp en lange, og kan dermed konstatere art nummer ti i løpet av rundt åtte timers fiske med det samme takkelet, det samme loddet og det samme agnet – i den samme fjorden.
Artsfiske har fått seg en solid oppsving her til lands de siste årene, og det er i all hovedsak naturlig agn som sørger for den store diversiteten. Når en ser hvor mye forskjellig en kan fange omtrent på samme plass på denne måten, er egentlig ikke den stadig økende populariteten merkelig i det hele tatt. I mine øyne har alle typer stangfiske sin sjarm og underholdningsverdi, men agnfiske i sjøen trumfer likevel alt.
Dette er kanskje noe å ha i bakhodet nå når vi går inn i en tid der flere og flere kan komme til å lure seg ut med fiskestengene. Steget fra sluk, pilk, jigg eller flue til naturlig agn kan virke langt for mange, men det er bare å prøve. Reker og fiskebiter fungerer ypperlig, og er enkle å få tak i. Og så fanger de fisk. Prøv da vel, du kommer neppe til å angre…