Etter en del år uten nevneverdieg med gjeddefiske, bestemte jeg meg for å prøve litt etter den langstrakte rovfisken igjen i 2015. Satsingen var spennende nok til at det blir nye forsøk i 2016.
Gjeddefiske på Østlandet og gjeddefiske på Vestlandet er to meget forskjellige ting. Med noen hederlige unntak blir nemlig vestlandsgjeddene sjelden spesielt store, noe som henger sammen med mangelen på rikelige mengder byttefisk. Vi har heller ikke de massive innsjøene som finnes østpå, eller store, gjeddeførende elver som huser Nordens krokodille. Unntaket er Oselva, der gjeddene er satt ut ulovlig, og av lokalbefolkningen er sidestilt med både fanden og oldemoren hans.
Noen ytterst få steder på Vestlandet er det likevel rapportert om gjedder over ti kilo. Disse fangstene stammer nesten uten unntak fra store og dype vann med brukbare ørret-, røye- eller abborstammer, eller småvann som har kontakt med sjøen via sjøørretførende bekker. Får gjeddene være i fred, og har tilstrekkelig med næring, har de altså mulighet til å bli store også vestafjells. Slik jeg ser det er det likevel en nokså utopisk drøm å få en gjedde på over ti kilo på hjemmebane. Men utopi er et vidt begrep…
Da jeg bestemte meg for å satse litt etter gjedde i 2015, gjorde jeg et bevisst valg om å bare fiske i mitt eget distrikt, altså Nordhordland. I stor-Bergen finnes det en rekke gjeddevann, og flere av disse har også ryktevis levert kjempefisker godt over den magiske grensen. Likevel ble det altså en helt lokal gutsing. Grunnen til dette er todelt: For det første vet jeg at det svømmer svære gjedder i et par av vannene i mitt nærområde. For det andre er det mye enklere å ta seg 20 kast en ettermiddag dersom en bare trenger å kjøre fem eller ti minutter for å komme til fiskevannet.
Årets aller første gjeddetur gikk til det minste av de fire gjeddevannene i Lindås kommune. Datoen viste 20. mars, og det sluddet og regnet om hverandre i to plussgrader. Det hele var utrivelig, men jeg hadde følgefisk allerede på det andre kastet og fast fisk på det tredje, så det var ikke så galt at det ikke var godt for noe. Fisken var ikke spesielt stor, kanskje et par kilo, men likevel trinn i buken og pen å se til. Med tanke på hvor mange turer jeg har hatt til dette vannet uten fisk tidligere år, så jeg også på det hele som en finfin start på satsingen. Det var for øvrig en Prey-wobbler på ni centimeter som gjorde utslaget denne dagen.
Det skulle bli 16. april, og det som her hos oss faktisk var årets første skikkelige vårdag, før det ble ny tur. Denne gangen gikk ferden til Radøy, som har en håndfull fine gjeddevann innenfor kommunegrensene sine. Hallandsvatnet er et av de nevnte store og dype vannene her vest som garantert huser fisk på over ti kilo, så det var her jeg satte kursen. I Hallandsvatnet vet jeg med sikkerhet at det er tatt gjedde på 9,2 kilo på stang, og på over 12,5 kilo i garn, men dette var mens det fremdeles ble satt ut regnbueørret i vannet. Denne praksisen opphørte for ti år siden, og dette har også gått ut over rundmålet til gjeddene i vannet.
Jeg hadde ikke helt troen da jeg sendte en Magic Swimmer fra Sebile ut langs steinfyllingen som deler Hallandsvatnet i to, men allerede på det første kastet glefset en sulten rovfisk i seg gummifisken. Kampen ble heller laber, og nokså snart kunne en pen fisk på knappe fire kilo håves udramatisk. Gjedde på årets to første gjeddeturer er ikke hverdagskost på våre kanter, spesielt ikke så tidlig på året, men det skulle dessverre ikke bli et forvarsel på hva som var i vente.
I løpet av våren og sommeren hadde jeg nemlig en god del turer etter gjeddene. De aller fleste gikk til vannene i Lindås, men det ble også noen roturer i Hallandsvatnet. Felles for samtlige økter var den elendige uttellingen. Nå var det riktig nok desidert flest småturer på en times tid det ble tid til, men en skulle likevel tro det burde være mulig å narre en fisk til hugg. Det klarte jeg dog ikke.
Jeg kom nære to ganger, først i det største gjeddevannet i Lindås, der en stor plog rett foran beina mine virkelig fikk opp pulsen. Dessverre så jeg også hele fisken, og den var garantert over meteren lang. Dermed ble det selvsagt en god del flere turer til dette vannet de neste ukene, uten tellende resultat. Den andre gangen jeg kom nære var ikke mindre nervepirrende, selv om situasjonen ikke handlet om gjedde i det hele tatt. I det minste gjeddevannet fulgte nemlig en diger ørret rolig etter sluken min, uten å vise interesse for å ta den. Og med diger mener jeg mye større enn regnbuene vi fisker i fjorden her hjemme. Jeg tør ikke tippe noen eksakt vekt, men 5+ var den garantert. Det er svært i et lite skogstjønn i Lindås…
Det skulle bli midten av juni før årets tredje gjedde havnet på land. Dette skjedde under et av mange besøk til det vannet der jeg hadde den store gjedden etter. På en sivspinner fra Sebile smalt det plutselig til ute mellom vannliljene, og en sprek sommergjedde gav meg en fin fight på nokså lett utstyr. Også denne veide knappe fire kilo. Ingen kjempe med andre ord, men absolutt en fin fisk her på våre kanter. Dette er for øvrig den største fisken jeg har fått i dette vannet noen gang, og slik jeg ser det absolutt et steg i riktig retning.
Utover sommeren døde gjeddesatsingen litt ut, og andre prosjekter ble prioritert. Midt i august ble det likevel en tur til det minste av Lindås-vannene. Denne gangen hadde jeg med meg fluestangen, og både gjedder og de få, men grove ørretene som lever her, var i tankene mine da jeg reiste hjemmefra. Det skulle bli en av ørretene som reddet dagen. 1280 gram veide fisken, som tok en tung streamer i kobber og rødt. Dette er mer enn godkjent i et lite skogsvann, selv om det altså finnes langt større ørret her.
Utover høsten ble det ytterligere et par korte gjeddeturer, men det var smått med både kontakter og observasjoner. I sørenden av Hallandsvatnet hugg sesongens fjerde og siste gjedde, mens jeg stod og så på en huggorm som koste seg i solen. Fisken var latterlig. Latterlig liten. Mindre enn gummishaden den hugg på. Det er ikke slik det skal være, men det er likevel slik det er.
Gjeddesesongen 2015 har lært meg litt av hvert om de lokale gjeddene. Først og fremst er det på det reine at de er vanskelige å komme i kontakt med. Trolig er de ikke veldig tallrike heller, i alle fall ikke tohåndsfiskene, men de finnes i alle fall. Det faktumet gjør at det selvsagt er langt morsommere å fiske etter dem.
Akkurat nå ligger det en tynn ishinne på de fleste av gjeddevannene her på bygda, men straks vannene er isfritt begynner nok satsingen igjen. Jeg har satt syv kilo som en vekt jeg vil være ekstremt fornøyd med her hjemme, og jeg tror har troen på at det skal være mulig å få til. I 2016, kanskje?