I min barndoms ørretparadis, der en åtteåring lett kunne dra opp ti steikefisker i løpet av en kveld, er det minst 15 år siden sist jeg så et vak. De to siste tiårene er det nemlig gjeddene som har regjert i det vesle tjernet i skogen. Men de er ikke alene der nede i mørket.
Det er både duskregn og nostalgi i den 22 grader varme augustluften, der jeg rolig trakker innover gjengrodde, men likevel kjente stier. Her har jeg gått utallige ganger tidligere, og lagt ned hundrevis av fisketimer. Jeg har ikke fått ørret her siden 90-tallet, og det er egentlig ikke så rart. På folkemunne heter det seg nemlig at det ikke er ørret her lenger. Dette stemmer ikke. De finnes her fremdeles, men de er ikke mange. Derimot er det store. For store for sultne gjedder.
Da jeg var en liten pjokk var det vakringer overalt her i tjernet, men det var altså før gjeddene tok over som toppredator blant vannliljer og nøkkeblomster. Akkurat når dette skjedde er jeg ikke helt sikker på, men det er minst 21 år siden. Det var nemlig da, sommeren 1994, at jeg fikk min aller første gjedde. Og det var nettopp her det skjedde. Jeg stod på den samme flytetorven den gang som jeg akkurat nå er på vei utpå, og kastene gikk i vifteformasjon fra sivkant til sivkant, akkurat slik jeg hadde lest at det skulle gjøres i den månedlige fiskelektyren. Og det fungerte.
De største forskjellene på den gang og nå er at jeg har doblet tonnasjen i støvlene. Vannet står derfor mye høyere oppover leggene enn det jeg har minner om. Dessuten er spinnstangen og Lilleauren-sluken byttet ut med fluestang og en tung streamer. Fargene er likevel like, kobber og rødt. I mørkt vann er denne kombinasjonen nesten alltid uslåelig, og en gjør jo ikke store forandringer på et vinnerlag med mindre en må.
Turene til denne vesle torven har ikke vært hyppige nå i voksen alder, men en og annen økt har det blitt. Fiskene har det vært langt mellom, men noen gjedder har det altså blitt i årenes løp. Ingen store, men snittet er jevnt. To-fire kilo er klassikeren. Fine fisker med mørke farger og klare tegninger.
Jeg er ingen stor fan av miljøkriminalitet, men kan ikke legge skjul på at jeg liker gjeddene som art. Fisken er gjennomført rå, og et helt drøyt rovdyr. Strengt tatt er det heller ikke fiskens skyld at den har blitt satt ut et sted den ikke hører hjemme.
Her i tjernet har gjeddene beitet ned det aller meste av ørretstammen. Antagelig ble også ørreten i tjernet ulovlig satt ut her en eller annen gang for mange år siden, så hvor stor skaden egentlig er kan sikkert diskuteres. Uavhengig av dette er ørreten altså i et soleklart mindretall, men de fiskene som fremdeles finnes her, er til gjengjeld godt voksne.
Ørreten som svømte etter wobbleren min en klar dag i mai i år er med hånden på hjertet den aller største jeg noen gang har sett. Til og med større enn de rømte regnbuepuddingene vi fisker i fjorden. Og ikke minst mye penere. Lang, feit og grov, med skikkelig krokkjeve. Fisken var ikke interessert i å ta, men fulgte rolig etter plastagnet som bare for å ta en kikk.
Fiskeskjelven var total da kjempen snudde med langsomme bevegelser tre meter fra land, og jeg så den selvsagt ikke igjen. Der og da bestemte jeg meg likevel for å gjenoppta ørretfisket i det vesle skogstjernet. Kjempefisken, som garantert har vokst seg stor på en diett av smågjedder, gjorde nemlig noe med meg. Trolig var det nettopp det å se en så stor ørret i barndommens småørrettjern som gjorde opplevelsen så rå. Hvis det da ikke var det å faktisk se en brunørret på over fem kilo all in all. Jeg har ikke fasitsvaret, men at det måtte fiskes mer her var i alle fall hevet over all tvil.
Jeg lar den tunge streameren suse utover det blanke vannspeilet, og fortommen synker kjapt. Den kobberkledde og langskaftede kroken med den røde stjerten blir rykket mot land mer ujevne bevegelser. Akkurat hva den imiterer må fuglene vite, men den er i alle fall ganske godt synlig der ute i tjernet.
De tre første kastene er resultatløse. Som forventet. Jeg har i det hele tatt veldig lite tro på at jeg skal få en av de få ørretene som faktisk svømmer rundt uti her. Kanskje en gjedde, men neppe en ørret.
Men så smeller det. På det fjerde kastet. Midt ute i vannet. På en god meters dyp. Det rykker godt til i den gamle og velbrukte sekserstangen, og fisken er oppe og slår nesten på direkten. Dette er utvilsomt en ørret, og den er av et helt annet kaliber enn tusenbrødrene på 200 gram jeg fisket her i barndommen.
Kampen blir artig, men kort. I det varme sommervannet gir ørreten opp etter fire utras, og den er aldri i nærheten av backingen. Fisken glir udramatisk inn i håven, og jeg kan løfte en nydelig og smellfeit skogsørret opp på den våte torven. Det er ikke kjempen jeg så i mai, ikke på langt nær, men fisken som ligger foran meg er likevel diger for å være dette vesle tjernet. Godt over kiloen. Garantert. Og den er helt strøken. Denne ørreten har ikke vært i nærheten av en gjeddekjeft.
Fisken veies til 1280 gram. Det er en av de største brunørretene jeg noen gang har fått, og den aller største på flue. Det er kult, men det som gjør det hele virkelig moro er at den er tatt her, i barndommens ørrettjern.
Det er ikke snakk om at denne fisken skal spises. Har den blitt så stor i et vann fullt av sultne gjedder, gjør den opplagt noe riktig. Trolig bidrar den også til å holde bestanden av smågjedde nede. Etter et par kjappe bilder får ørreten sige rolig tilbake der den kom fra. Det er en god følelse.
Det blir ikke flere kast denne ettermiddagen. Det er ikke nødvendig. Den virkelige kjempen er ikke lenger så interessant. Ikke i dag, i alle fall. Jeg har fått en fisk som nå for tiden er veldig sjelden i dette vesle tjernet, og jeg topper ikke fangsten denne turen. Det er helt i orden. Men om jeg skal tilbake og prøve mer etter kjempen med krokkjeven på et senere tidspunkt? Definitivt.