Tradisjonen tro var vi en hel gjeng fiskekompiser som reiste til Nesheim Camping i Bjordal i begynnelsen av mai, og som så mange ganger før var den dype Sognefjorden gavmild.
Den årlige Bjordal-turen er først og fremst en sosial happening, med fiske som den samlende fellesaktiviteten. Gjengen som deltar år etter år er jevnt over såpass fisketulling at det ikke er snakk om noe annet enn å fiske fra morgen til kveld, for så å samles til en bedre, hjemmelaget fiskemiddag og godt med ildvann – også det stort sett hjemmelaget – når solen har gått ned. Fisket i fjorden er varierende, men etter mange år med prøving og feiling, begynner vi å få god kontroll på de mest interessante artene, nemlig lysing, blålange, glassvar, sei og lyr.
I år kunne jeg bare være med fra fredag til lørdag, og da jeg foreslo å legge inn et langpass etter spisskate, var det mange som istemte dette. Tre båter krysset derfor Sognefjorden tidlig fredag morgen, og snart hadde to bruceanker feste på 270 meters dyp inne i en av de mange sidearmene som forgreiner seg fra hovedfjorden. Roger, Espen og Martin fisket noen hundre meter lenger inne i fjorden enn der Åsmund og jeg fikk dreggfeste, mens Ojan og Kristian la seg en 50-meters taulengde bak oss. Nå kunne spisskatene bare komme.
For å gjøre en lang fiskehistorie nokså mye kortere, glimret spisskatene med sitt fravær denne dagen. Og hele turen, for den saks skyld. Vi lå veldig fint til, og forholdene var egentlig perfekte, men spisskatefiske er sære greier, og en får slett ikke fisk hver eneste gang en er utpå. Fisk fikk vi riktig nok denne dagen, men altså ikke hovedtargeten. Bifangstene hadde derimot innslag av ting vi var fornøyd med, så det var slett ikke så galt at det ikke var godt for noe.
Ute i de slakke dypbakkene trives blålangene godt, og disse er enklest å komme i kontakt med om en fisker et godt stykke over bunn. Åsmund, som mangler arten, gjorde nettopp dette, og etter et par svarthå og en hågjel, kroket han da også noe med litt bedre tyngde. Noen minutter senere kunne hans første blålange noen gang løftes om bord i båten, og et nokså bra jubelbrøl gav gjenklang i fjellsidene. Fisken var ingen kjempe, men med sine 3,3 kilo var den et helt godkjent førsteeksemplar.
Hos meg skjedde det lite de første timene. Litt smånapping på agnene som fisket på bunnen, men ikke noe som ble sittende. Dette endret seg da det dro godt av sted litt utpå formiddagen. Tilslaget satt som det skulle, men det var lite som minnet om skate i andre enden. Det viste seg at de to slepkrokene hadde fanget en brosme og en hågjel. Eller jackpot, som vi også kaller det. Ting kunne bare bli bedre.
Utover dagen snudde vinden, og vi havnet midt inne på flaten. Dermed ble vi tvunget til å ankre opp på ny for å kunne fiske så effektivt som mulig. Det nye ankerfestet resulterte raskt i noen vassild på mitt skolesttakkel, før det runnet bra på den stangen som fisket på bunnen. Jeg hadde litt troen på skate, men på ny måtte jeg konstatere at dette nok var for lett. Litt bedre enn sist var det likevel, og en brosme på 4,5 kilo kunne lempes om bord etter noen hundre meter med sveiving.
Og enda bedre skulle der bli. Nye agn hadde nemlig ikke mer enn så vidt truffet bunnen før det runnet igjen. Denne gangen var det enda bedre tyngde, men ikke nok til at det kunne være skate. Derimot var det en finfin blålange som etter hvert kom til syne. Vekten stoppet på 4,78 kilo, noe som faktisk er mitt nest største eksemplar av arten noen gang. Og den tok altså på slepet, helt nede på bunn.
Hos Åsmund skjedde det egentlig ikke særlig mye mer resten av dagen. Ståa var omtrent den samme hos Kristian og Ojan. Kristian fikk to små svarthå i løpet av hele økten, mens Ojan så ut til å blanke. Etter mange timers fiske kroket han endelig noe, og da var det like godt en blålange/vassild-doublet. Ingen av fiskene var store, men artene er likevel kule, selv om han hadde de fra før.
I superbåten til Trutta Raymarine gikk ting litt bedre. Både Martin og Roger landet hver sin brukbare blålange, mens Espen, som manglet både blålange, lysing og hågjel før turen, slo til med to nye arter. Hågjelen, som for oss her i vest bare er plagsom, finnes knapt østafjells. Espen var derfor den eneste i hele Sognefjorden som var fornøyd da han dro opp den vesle haien denne dagen.
Litt fornøyd var han også med sin første blålange, til tross for at denne veide 450 gram. Da han senere hadde fått tre eksemplarer av arten, og enda ikke var oppe i halvannen kilo til sammen, var han ikke like happy. Men art er art, og av og til må en som kjent bare begynne i det små. Karene om bord landet ellers en del småhai, vassild, kolmule og brosme, men de store uteble.
De som hadde dagens beste fiske var Elin og Jan, som ikke reiste utpå før langt utpå ettermiddagen. Det vil si, Elin hadde godt fiske. Jan fikk bare pigghå, til tross for at han kjørte på med hel makrell som agn. Elin, som fisket med små pilker høyt i sjøen, fikk derimot flott sei, med en råsterk fisk på pene 9,5 kilo på topp. Som var eneste høne i flokken denne turen, gjorde hun ellers helt av seg på kveldingen, da hun snekret sammen et herremåltid bestående av ovnsbakt blålange med bacon, pesto og eggesmør. Ikke en fiskebit lå igjen etter etegildet.
Årets Bjordaltur ble som alltid sosial og moro. Vi fikk mye fin fisk, selv om vi har hatt bedre fiske tidligere. Ting tok seg litt opp med noen fine lyrer og ytterligere noen blålanger på siste fiskedag, men vi var nok litt for tidlig ute denne gangen. Neste år er hyttene booket i slutten av mai, og både planer og forhåpninger er store…