Vingeslag. Flakse, bakse. Bang! Hjertet hamrer vilt mens Vidar snur seg mot meg med verdens største glis, rød i kinna og med trillrunde svære øyne skriker han «DU FIKK DEN! DU SKØYT FAEN MEG EN SVÆR TIUR!»
Av: Bernt Nor
Det er søndag morgen, og jeg er klar for støkkjakt etter skogsfugl. Etter å ha vært med Vidar og Dan Morten på jakt med stående fuglehund et par uker tidligere, er jeg sulten på mer. Merkelig avhengighetsskapende dette jaktgreiene. Hadde tenkt meg en tur ut på egen hånd, men når Vidar lurte på om vi skulle ta en tur i hop, var jeg ikke sein om å takke ja.
Denne gangen veit jeg litt mer om hva som venter meg. Ikke minst hvor kjapt ting skjer når øra først bakser i vingeslag. Føler meg klar og spent!
Nå er vel ikke forholdene de aller beste, men er de egentlig det noen gang? Funnet ut at jakt deler noe vesentlig med fiske, nemlig unnskyldningene og forklaringene på «naturlige» forhold ligger tjukt på. Denne gangen er det vind og løvfall som etter sigene skal gjøre det tøft. Sikkert rett det, men den som trasker mest får også flest sjanser tenker jeg.
Mulig jeg må svelge noen karameller når jeg har vandret noen år, men optimist har jeg alltid vært, og en tur ut i skauen blir jo aldri feil uansett. Pakket sekken med mat og drikke, patroner, børse og drar på jaktdressen. Det er meldt regn på formiddagen, så det ligger ann til en sånn halvøkt. Helt utmerket, og hviledagen blir overholdt sånn halveis.
Vi er på plass sånn i 10-draget, og stiger inn i herligheten. Høsten har for alvor gjort sitt inntog. Vått, rått og fargerikt går vi å trasker fra kolle til kolle, med puls og trua. Innom gammelskog, blandingsskog og hogstfelt. Holder en 20-40 meter avstand mens vi jobber oss gjennom teigen. Ikke tegn til fugl, og jeg går i egne tanker når jeg skvetter til av ett kjapt skudd 40 meter ned til venstre for meg i lia.
En mørk doning har nettopp sluppet seg ned fra tretoppene og bort fra Vidar. Ingen kjempesjanse og null spor etter treff, så vi fortsetter i rolig tempo en liten halvtime til før vi tar en pust i bakken.
Etter å ha gått tom for energi på forrige tur, har jeg nå med både knekkebrød, turmiks og REAL on the go-bars for å holde koken. Har også rappa drikkeflaska til guttungen, så veskebalansen ikke blir helt på jordet. Både været og jaktdressen er varmere enn kalkulert, regnet uteblir og Brynje-nettingen fungerer litt for godt. Sånt blir det svette av, men får luftet meg godt.
Etter litt drømming og sladder, pakker vi sammen og fortsetter på siste økt. Planen er å bevege oss opp til et område Vidar tidligere har støkket tiur. Rådyr og for den saks skyld, men nå er det skogsfugl vi har i tankene. Kursen settes mot et litt eldre hogstfelt med relativt mye tilvekst, og i stigningen rett før feltet hører jeg vingeslag. Ser ingenting, men jeg sverger på at jeg hørte de. Vidar hørte også noe. Mitt første tegn til liv på turen, og pulsen stiger. Dæven så artig! Akkurat som fiske, når det napper eller vaket endelig kommer, så glemmer man all tiden som har gått.
Vi fortsetter videre, og personlig er jeg litt mer på alerten nå. Både lunsjen og vingeslagene har skjerpet sansene. Vi følger stien oppover og akkurat i det vi krysser en liten bekk bakser det noe tungt 10-15 meter frem og til venstre. En svær doning av en fugl letter fra bakken og flyr oppover og fra oss.
Vidar er hakket kjappere i anlegget men bommer på sine to skudd. Jeg er halvsekundet etter og bruker venstrehånda til å peke pipa, får kinnkontakt og føler det hele sitter riktig. Bang! Det smeller fra nederste løp på den trofaste Star Baikalen. Nanosekunder senere ser jeg den mørke fuglen bli livløs i lufta, og faller ned som en sekk med poteter. Stjernetreff!
Hjertet hamrer vilt mens Vidar snur seg mot meg med verdens største glis, rød i kinna og med trillrunde svære øyne skriker han «DU FIKK DEN! DU SKØYT FAEN MEG EN SVÆR TIUR!» Så legger han på sprang oppover lia og hyler «FØLG PÅ!»
Jeg så jo den var urørlig i fallet men det kan kanskje hende den løper av gårde på bakken? Hva veit jeg? Stikker den av gårde som tiuren til Dan Morten og ringdua jeg aldri fant igjen? Hva veit jeg? Superduper amatør! Har altså tidligere bare avfyrt ett eneste skudd på skogsfugljakt. Nå er det altså doblet til to forbanna skudd. To!
Vidar har tempoet og iveren til en fjellgeit, og bykser oppover noen meter før meg. Så plutselig får jeg øye på han i det han snur seg mot meg med en enorm fugl i hånda. «DU SKØYT EN GAMMALTIUR, BERNT! DU HAR FAEN MEG SKYTI EN GAMMALTIUR»
Jeg hadde vært glad fir en jerpe, men skjønner jo selvsagt at dette er litt ekstra spesielt. Tankene spinner utrolig fort. Så begynner vi begge å hyle!
Sånne tilstander skaper barnehage i skogen, jubelscener hvor to gutter omfavner hverandre, skriker, hoier, klemmer og smiler. Og hopper! Hadde det kommet noen bærplukkere forbi hadde dom fått fart på beina må vite. Eventuelle andre fugler i området har også lurt flydd videre. Her ble det voldsomt med aktivitet i noen minutter.
Etter bildetaking og beundring av denne flott skapningen, legger vi oss bare ned i lynga og ler. Erkjennelsen siger inn, takknemmeligheten av hvor fantastisk heldige vi er som får høste av naturen på et slikt vis. Vi nyter øyeblikket mens den perfekte høsten omfavner oss.
To skudd. En tiur. Dette burde ikke vært lovlig, men jeg er evig takknemmelig…