Inntil slutten av forrige uke var min bror innehaver av to høyst uoffisielle, men likevel bemerkelsesverdige, sportsfiskerelaterte rekorder. Nå står bare den ene igjen.

Av: Endre Hopland 

De siste årene har seinsommer- og høstfisket til min bror Torbjørn og meg selv stort sett handlet om havål. Jeg fikk mitt første eksemplar av denne fantastiske fisken mens jeg fremdeles var en del av grunnskolen, men skjønte ikke den gang hvor rå fangsten faktisk var. Dette var tilbake på 90-tallet, og den gang var det ikke mange som hadde fått havål på stang i kongeriket Norge.

Grunnen til at jeg ikke tenkte nevneverdig over det som faktisk var en nokså oppsiktsvekkende fangst den gang, var for det første at fisken ikke var mer enn rett under to kilo tung, og for det andre at den ble tatt på altfor grovt havfiskeutstyr. Sammenlignet med langene på fem-seks kilo som allerede hvilte i stampen da fisken tok makrellbiten min inne i en undersjøisk steinur, var havålen nemlig nokså liten. På det grove utstyret, og med fordelen av å fiske fra båt, var den heller ikke nevneverdig vanskelig å få opp. Dermed forble fisken et kryss i artslisten min helt til jeg oppdaget det tunge kystmeitet, eller surffisket om du vil, seinhøstes i 2010.

Ut av balanse

I løpet av våren 2011 hadde jeg noen mer eller mindre halvhjertede turer etter havålen fra land sammen med diverse fiskekompiser, vel vitende om at årstiden i utgangspunktet var veldig feil. På dette tidspunktet hadde jeg også blitt kjent med Jan og Øyvind, som begge bor på strilelandet, og som hadde fisket en del etter arten noen år tidligere. Ingen av de hadde nevneverdig med tid til fiske da satsingen min begynte, men en del prat om taktikk og tidspunkt ble det likevel.

Første tur i riktig årstid gikk 23. august. Det ble ikke ål, men vi fikk en forsmak på hva som potensielt var i vente da kompis Jak ble rykket fullstendig ut av balanse like etter at han gjorde tilslag på et lovende run. Fisken ble dessverre ikke sittende.

Den første virkelige intensiven ble igangsatt 18. september samme år, og med fire netter satt av til å fange en havål fra land, hadde jeg faktisk troen. Etter en laber førstenatt, løsnet det under fiskenatt nummer to. På denne økten var Torbjørn med, som kystmeitejomfru med lånt utstyr. Han fikk umiddelbart sansen for spenningen nattfisket førte med seg. Fisk fikk han dessverre ikke se. Han reiste nemlig hjem ti minutter før jeg landet min første lysing noen gang. En times tid senere satt også havålen. Denne kjempet beinhardt, selv om den bare veide 4,2 kilo, og da fisken omsider lå i håven, skjønte jeg at jeg trolig var hektet for livet.

En lang reise

Den øvrige satsingen i 2011 ble noe amputert. Det ble en helg i Hjørundfjorden uten at jeg fikk lurt opp arten, og på hjemmebane gikk det like dårlig. Og så satte vinteren inn.

Frem mot sommeren 2012 ble det derimot klekket ut mange planer som involverte havålfiske fra land. Samtidig ble også broderen mer og mer interessert, og da han landet sitt første, vesle havål-eksemplar tidlig på sommeren 2012, var også han fortapt. Lite visste han likevel om at dette skulle bli starten på en veldig lang reise med utrolig mye «småål».

I løpet av 2012 landet jeg til sammen tre havåler. De to første var begge under seks kilo, men nummer tre, som tok så seint som 12. november, bikket tikilosgrensen med en halvkilos margin. Selv om en havål på ti kilo ikke er noen ekstremfisk, er dette grensen vi har satt for å kalle arten stor her hos oss. Det er riktig nok tatt havål på over 19 kilo på stang i området vi fisker tidligere, og 20-plussere fra teiner og ruser hører en også om med jevne mellomrom. Stangfanget fisk på over ti kilo er likevel som nokså uvanlig å regne i Nordhordland. Det kan Torbjørn skrive under på. I løpet av 2012 fikk han nemlig en fin liten samling havål, men ingen av disse var større enn gode 8,5 kilo.

Det hele fortsatte i 2013. Da intensiverte han havålfisket sitt betraktelig, og landet havål etter havål fra tidlig på sommeren til langt utpå høsten. Heller ikke noen av disse bikket tikilosgrensen. 9,2 var det nærmeste han kom.

25 under ti

Da så årets sommer kom sigende, med tropenetter og fantastisk vær fra tidlig i juli av, stod Torbjørn bokført med hele 25 stangfangede havåler. Med unntak av et lite trekløver på Møre, er det neppe noen annen sportsfisker i Norge som kan vise til et lignende antall av det som strengt tatt ikke er en fisk folk flest noen gang kommer til å stifte bekjentskap med.

Den ene av de to tidligere nevnte, bemerkelsesverdige rekordene Torbjørn har, eller rettere sagt hadde på dette tidspunktet, var da også nettopp det å ha fanget 25 havåler uten å bikke tikilosgrensen. Den andre, som står den dag i dag, er at han aldri har klart å fiske et eksemplar av vanlig ål, som til tross for sin status som kritisk truet, faktisk er veldig vanlig på våre kanter av landet. Det finnes neppe noen sportsfisker i landet som kan vise til mer enn et kvart hundre havål og ingen vanlig ål. Men slik er det altså for Torbjørn.

Optimismen var ikke ekstrem da jeg foreslo at vi skulle ta årets første havåløkt natt til 8. juli. Men optimisme eller ei, broderen ble like fullt med, og i det solsteiken var i ferd med å avta, la vi av sted med glidetakler, store kroker og fjorårsmakrell i bagasjen.

Sesongstart uten mørke

Havålen er nattaktiv, og de aller fleste fangster skjer etter at det har blitt mørkt. I juli blir det jo som kjent ikke skikkelig mørkt ute her oppe i det kalde Norge, så dette kunne potensielt by på problemer. Det skulle likevel vise seg at mørket er oppskrytt. I alle fall av og til.

Herlig sommer

Det runnet nemlig hos meg etter under en halvtimes fiske, og i fullt dagslys ble årets første havål landet uten dramatikk. Fisken, som mangler et øye og er helt skeiv i kraniet etter det som trolig er et ublidt møte med en klepp i barndommen, har vi for øvrig hatt på land tre ganger tidligere. Denne julikvelden veide «Madeye», som fisken blir kalt, gode 5,1 kilo. Ingen kjempefisk, men vi var i alle fall i gang. Det er viktig, det også.

Noen timer senere runnet det også hos Torbjørn. Denne fisken var en del bedre, og med sine 7,9 kilo kunne også Torbjørn erklære årets havålsesong for åpnet. Og selvsagt konstatere havål nummer 26 under ti kilo. Den detaljen må vi ikke glemme.

30 under ti

Det ble et par nattøkter til på oss i løpet av fellesferien, men havålen glimret med sitt fravær. Torbjørn var derimot ute noen turer uten meg i slutten av måneden og tidlig i august, og dro opp ytterligere fire havål, med en fisk på 9,2 kilo på topp. Dermed stod han plutselig bokført med smått utrolige 30 «smååler», om en kan kalle fisker på opptil halvannen meter for små. Det ville være en løgn å påstå at han ikke var en tanke frustrert på dette tidspunktet.

Å gi opp var likevel ikke noe alternativ, og 10. august hadde vi på ny troen på storål. Forholdene var fine denne natten, selv om strømmen var i drøyeste laget. I tillegg til broderen og meg selv, var også fluefiskeren Lars med under denne økten. Og det var sistnevnte som fikk første kontakt med ålen. Selv om kampen bare varte i noen sekunder før fisken forsvant, føler jeg meg nokså sikker på at en ny havålfisker er i ferd med å bli hektet. Slike krefter hadde nemlig ikke Lars kjent før, hverken i sjøørret, laks eller tømmerstokk i elvestryk.

Det eneste fornuftige runnet resten av natten kom ellers på min venstreflanke. Den blytunge fisken viste seg å være en flott piggskate på 5,8 kilo. Absolutt en kjærkommen bifangst for mitt vedkommende, men ikke tikiloshavålen vi var på jakt etter. Sånn i retrospektiv var det kanskje like greit at det ikke var en slik en som tok sildefileten min. Det er nemlig en overhengende fare for at stemningen hadde blitt nokså dårlig i bilen hjem igjen dersom jeg hadde fått min andre over ti før Torbjørn hadde fått sin første.

Familiesvakhet

30 havål lar seg unektelig høre, men Torbjørn var på ingen måte fornøyd. Da kommer det godt med at også han lider av familiesvakheten ekstrem og uhelbredelig stahet.

Natt til 22. august bar det derfor ut igjen. Med på tur ble også Ojan, og på ny lå vær og forhold til rette for en potensiell superkveld. At både Torbjørn og jeg hadde landet hver vår fisk innen et kvarter med fiske var unnagjort, støttet oppunder mistanken. At det bare var hyse i tokilosklassen spilte liten rolle. Det var jo ikke mørkt ennå, uansett.

Dessverre viste mistanken om kanonfisket seg å være nettopp en mistanke. Etter at mørket seg på, døde nemlig all aktivitet ut. Det var bare Ojan som fikk fisk de neste fire timene. Heldigvis gikk det i lyr og hågjel, så det var lite misunnelighet å spore.

Da det begynte å nærme seg tid for å pakke sammen, runnet det omsider på riktig vis. Og det var hos Torbjørn det skjedde. Da tilslaget ble satt, svarte det også tungt i andre enden. Ti-pluss-tungt.

Taredykk

Fisken var seig og sterk, men Torbjørn var seigere. Og etter en hard dragkamp, kom da også havålen til syne der ute i natten. Selv stod jeg klar med håven, og forsikret tidlig broderen om at denne måtte være over den magiske grensen. Hodet var nemlig grovt, og det samme var fremre del av ryggen. Dessuten så fisken ut til å være gode halvannen meter lang.

Havål håves best bakfra. Fisken har nemlig en tendens til å rygge når den prøver å flykte, og da er det egentlig bare til å gi den fri bane rett inn i nettmaskene. Dette funket helt ypperlig også denne gangen, men før jeg rakk å få løftet fisken ut av sjøen, gjorde den noe uventet. Den langstrakte muskelen av en fisk satte alle krefter til, og kjørte på fremover! Jeg hadde ikke en sjanse til å følge etter med den store håven, og det endte med at fisken suste over håvkanten og dykket ned i tareskogen, mens spilesøkket som er festet i glidebommen, hang igjen i håven noen sekunder, før også det forsvant i taren.

Torbjørn satte press på, men møtte mer motstand enn han hadde håpet på. Her satt ting fast i bunn. Stemningen sank nokså brutalt i løpet av et par sekunder, for Torbjørn var sikker på at fisken var tapt, selv om jeg forsikret at jeg hadde sett den der nede i taren.

10,72

Et minutt og to gikk, og Torbjørn var tydelig misfornøyd. Var ti-plusseren virkelig tapt? Det kunne ikke være tilfellet, vel? Mer press. Litt lirking. Enda mer press. Var det ikke liv her, da? Visst var det liv! Kroken satt heldigvis fremdeles godt plantet i fiskekjeften, og da Torbjørn presset den til overflaten for andre gang, var den i håven før den skjønte hva som traff den. Nok fikk rett og slett være nok.

Vel oppe på avkrokingspresenningen, fikk vi også bekreftelsen fra digitalvekten. 11,72 kilo totalt. Trekk fra en kilo med håvramme, og en sitter igjen med 10,72 herlige kilo med ål. Endelig!

Etter litt ålekos og noen bilder, fikk den majestetiske fisken, som viste seg å være 160 centimeter lang, svømme tilbake der den kom fra. Torbjørn hadde ikke mer å gi etter dette. Han egnet om og kastet ut igjen, men det var mest for syns skyld. Natten var reddet og vel så det. I tillegg var ti kilo av skuldrene hans. Eller 10,72 for å være pinlig nøyaktig. Alle gode ting er tydeligvis 31…