Av og til kan fisken være ekstremt selektiv. På en dorgetur med en kompis tok hele elleve av tolv ørreter en helt spesiell Tomic. Kombinasjonen av farge, bevegelse og fart ble avgjørende.

Av: Cato Bekkevold

Kompisen og jeg kunne omsider sjøsette båten etter at vinden hadde lagt seg. Fisket fra land hadde vært så som så, men endelig var det altså fiskbart fra båt uten å bli søkkblaut. Båten var et lånt eggeskall, vasstrukken og smålekk. I tillegg hadde den ene åra ligget lagret under båten ute på ei myr, så konsistensen på treverket minnet mer om svamp enn tre. Bortsett fra noen hanglende åregafler var det ingenting annet av utstyr på båten. Med dette i tankene hadde jeg båret med meg to stangholdere av rørtype og noen spennebånd for anledningen.

Planen var klar som en kanin: Kvelden og natta skulle brukes til å sprengro med wobblere og annet snadder på slep, for å se om vi kunne komme i kontakt med noen av de større ørretene vi vet bor i dette vannet.

Overflateparavaner

Etter noen minutter var de medbragte stangholderne surret fast på høyst provisorisk vis, og vi rodde oss i posisjon ut mot vannets dypere deler. Med på lasset var to nifots interlinestenger beregnet for overflateparavaner. Disse var rigget med hver sine Ambassadeursneller i 6000-størrelse, og ladet med 0.40-sene. Utover den obligatoriske håven og hvert vårt wobblerskrin, var dessuten en bærbar GPS med på turen. Mer var det stort sett ikke plass til. Men en ting ville jeg ikke vært foruten, nemlig to stykk Great White-overflateparavaner.

Det ble mye armer og bein om bord i båten, men vi fikk stablet lemmene sånn noenlunde innenfor ripa før vi bestemte oss for å sjøsette godsakene. Kompisen plukket ut en wobbler i en farge som vanligvis er giftig, mens jeg satte på en Tomic jeg har hatt hell med før. Med begge stengene ute, satt jeg foran i baugen som en cox og forlangte høyere fart på båten.

Olaf Tufte-genene

GPS-en fortalte klart og tydelig at vi kun lå og duppet rolig i bare drøyt to knop. Kompisen fikk beskjed om å finne fram Olaf Tufte-genene i seg, og snart skummet det friskt foran skroget, mens GPS-en sa at farta lå på nærmere 3,5 knop. Det kunne jeg endelig godkjenne. Ikke lenge etter røsket det til i stanga mi, og etter en kort og hektisk kamp kunne kompisen håve en smellfeit ørret på rundt halvannen kilo. Tomicen hadde levert igjen! Fisken satt pent, så den fikk svømme videre.

Knapt var Tomicen ute bak båten igjen, før det hugg på ny. Denne var noe mindre, men fortsatt på over kiloen. Kompisen var fortsatt i humør, og trøstet seg med at det neste hugget nok ville komme på stanga hans. Men den gang ei. Også det tredje hugget kom på Tomicen.

Nå ble det endel murring fra bakre tofte, med klar beskjed om at det lå an til wobblerskifte dersom også det neste hugget falt på Tomicen. Og selvsagt hugg også fisk nummer fire på Tomicen.

Stangbytte

Sifrene begynte å se stygge ut for roeren. Etter grundig vurdering fant han frem en wobbler som hadde svært like farger som min Tomic.

– Nå smeller det nok ganske straks på stanga mi skal du se, lød omkvedet.

Men like forbanna kom også det neste hugget på min Tomic. Var det fargen eller bevegelsene? Jeg ymtet frempå om at jeg kunne låne han en Tomic, men han bestemte seg for å gi den nye wobbleren en sjanse. Etter nok en fisk på min Tomic, var det tid for å bytte roller. Jeg satte meg bak årene, mens han passet stengene. Da det neste hugget også kom på Tomicen, ba jeg han ta seg av fisken. Nok en nydelig ørret på rundt halvannen kilo, blank og fin, ble håvet. Til slutt gikk han noe motvillig med på å fıske med min stang, mens jeg fisket med hans. Det ble en hektisk økt for kompisen, mens jeg stort sett kunne konsentrere meg om å ro, holde kursen og håve fisk.

11-0

Under en pause der vi blant annet sjekket tilstanden på den ene åra som hadde fått temmelig hard medfart, bestemte jeg meg for å sette på en Tomic også på den andre stanga. Nå skulle det en gang for alle sjekkes om det var bevegelsene eller fargen som var avgjørende! Hittil hadde den ene stanga slått den andre 8-0! Med stadig mer verkende hender og skuldre, la jeg meg på årene det jeg turte.

Det viste seg at fisken knapt hogg dersom farta på båten sank under tre knop, men samtidig begynte også den ene åregaffelen å bli ganske preget av hardkjøret. Det var rett og slett begrenset hvor mye jeg turte å ta i. Med litt medvind i hekken kom imidlertid farta opp i over de tre foreskrevne knopene, og etter 11-0 til den ene stanga, var det klart: Her var det kombinasjonen av farge og bevegelse som gjorde utslaget. Kun for å spre en ørliten tvil kom nattas siste hogg på den andre Tomicen, men dette var til alt overmål også den største fisken, en ørret på drøyt 2,5 kilo, og den eneste vi beholdt denne økta.

Prøv noe annet

Mange vil nok mot bedre vitende påstå at det er helt tilfeldig hva fisken hogger på når man dorger. Mange ganger kan det da også være slik, men svært ofte opplever vi at fisken kan være utrolig selektiv. Av og til tar fisken kunstagn med en spesiell farge, størrelse eller gange, eller tilsvarende agn fisket med en bestemt fart eller på et bestemt dyp. Mens dette er barnelærdom hos fluefiskere, kan det virke som om mange dorgere har gått glipp av denne kjensgjerningen.

Moralen er derfor klar: Ikke avskriv en fiskedag som dårlig automatisk, dersom ikke fisken hugger. Fortsatt er selvsagt det viktigste å finne fisken, men også de andre faktorene man ikke har kontroll over kan til tider være helt utslagsgivende. Så om ikke fisken hugger på de vante plassene, dypene eller på de vanligvis effektive kunstagnene… Prøv noe annet! Av og til kan noe helt annet være utslagsgivende. Ved å endre taktikk kan man plutselig snu en tilsynelatende elendig fıskedag til å bli en fisketur man sent glemmer. Hva man skal endre vet bare fisken, men en miks av logikk, erfaringer og fantasi er oftest det man kommer lengst med. Ikke minst må man tørre å feile innimellom for å lykkes.