Det er hardt å være tørrfluefisker, spesielt når sesongen er omme. I 2014 hadde vi den lengste sommeren på årevis, men kulden kom likevel krypende til slutt. Så nå venter vi igjen, og ser tilbake på det som har vært.

Av: Lotte Aulom og Rune Aasen-Vaksvang (foto)

Tørrfluesesongen startet i år i Slovenia (Hooked-magasinet #1, 2014), på selveste påskeaften. Det skulle vise seg at denne turen ble en kanonstart på sesongen.

Ikke lenge etter returen til gamlelandet, kunne vi også se de første norske vakene. Takket være en tidlig vår på Østlandet, landet jeg den første ørreten i rennende vann allerede i begynnelsen av mai. Den aller første, norske ørreten tatt på tørt er også den fisken som blir husket best gjennom sommeren, selv om størrelsen på den aktuelle fisken ikke er så mye å snakke om. Det er på en måte noe magisk over den første, uansett. Et solid tegn på at sommeren er på vei.

Sommerplaner

I mai og juni ble det mange småturer opp i de lokale vannene etter jobb. Det å sakte, men sikkert se at det blir mer og mer liv på denne tiden av året, er i seg selv terapi. Humøret stiger ved hvert vak, og plutselig er det hele i gang for alvor.

Allerede i vinter var planene for sommeren klare. Når jeg skulle reise, hvilke elver jeg ville besøke og hvordan de skulle fiskes. Og det ble tidlig bestemt at mye av tiden denne sommeren skulle gå med til fisking. Alle detaljer var på plass, men det er ting man ikke kan planlegge: Været. Allerede i juni begynte temperaturen på Østlandet å bli høy, og nedbøren uteble. Vadere ble byttet ut med shorts, og myggmiddel med solkrem. Det skulle vise seg å bli en vrien sommer, men på ingen måte helt håpløs.

Lite klekking

Rundt Sankthans gikk turen til Hemsedal, en tur jeg føler har blitt et must hver eneste sommer. Gleden var stor da jeg ankom, og fikk øye på det første, gulbrune hodet som brøt vannskorpa. Og som jeg gledet meg til å løfte sesongens første Hemsedalørret ut av håven, for så å se den svømme avgårde igjen!

Men det ble på ingen måte enkelt. De massive døgnflueklekkingene jeg hadde drømt om uteble, og fisken virket bestemt på kun å forsyne seg av de minste insektene som kom flytende, nemlig mygg.

Uten veldig mye erfaring fra myggfiske tidligere, skal det sies at jeg antagelig var gjennom alle døgnfluene i boksen før jeg beit i det sure eplet og satte på den minste av de små, bustete myggene jeg kunne finne.

Palmermygg

Da jeg ikke fikk noe annet til å funke, var det akkurat dette som ble redningen. Å få fisk på opp mot to kilo på en Palmermygg i størrelse 20 var ellers bare utrolig moro.

I år igjen ble det en fantastisk tur til Hemsedal, med mange fine og lærerike dager ved elva. Enkelte dager klarte jeg ikke å kroke en eneste fisk, andre dager gikk alt etter boka. Jeg sitter igjen med mange erfaringer og hyggelige møter med nye folk langs elva, noen kanskje like frustrerte som meg over det som ble en litt rar, men utrolig morsom uke med myggfiske. Slik er det av og til, spesielt med tanke på at vi ikke kan kontrollere været. Eller for den saks skyld klekkingene.

Varmt også i fjellet

Juni ble til juli, og varmen ble mer og mer intens for hver dag som gikk. Elvene vi kom til hadde lite vann, og vanntemperaturen var høy. Fisken var lat, og det ble jeg også.

Mengder av timer gikk med til å sitte langs elvebreddene og vente på klekkinger som aldri kom i gang, regnvær som glimret med sitt fravær og fisk som aldri vaket.

Jeg avsluttet juli på Hivjubakka, oppe i fjellet, i håp om at tynnere luft og lavere temperaturer skulle gi oss bra fiske. Men det ville seg ikke slik. Temperaturen holdt seg høy. Derfor brukte jeg tiden til å oppleve storslått norsk natur, med glovarme sommerdager i hyggelig selskap.

Sjøørret

Så kom høsten, og den kom fort. Og til tross for at sommeren var lang, var den raskt over. I alle fall kjentes det slik ut. Med høsten blir fokuset flyttet fra tørt til vått, og jakten peilet over på sjøørreten. Det er ikke det samme som tørrfluefiske, ikke på langt nær, men det er bedre enn ingenting.

Når vinteren nå banker på døra, har det blitt et par turer til sjøen for å holde de verste abstinensene nede. En og annen ørret har også lurt seg på Deciveren min, så det er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Håpet er nå at vi får en fin vinter med mange fiskemuligheter ved sjøen, slik at sommeren, som er så altfor langt unna, kan komme enda litt fortere.

Og ja, planene for neste sommer er allerede lagt. Vips så er vi der!