I ti år var Andres Rafael Diaz en sentral brikke i noe av det mest nyskapende og banebrytende som noen gang har skjedd musikk-Norge. I dag er han hiphop-pensjonist. Og tørrfluefisker på sin hals.
Av: Endre Hopland
– Jeg har jo fisket fra jeg var ganske liten av, men det var ikke før i 2006-2007 at jeg virkelig oppdaget fluefiske og ble frelst. Egentlig mente jeg at det var å gå for dypt inn i det dersom en fisket med flue, og jeg var tydelig på at jeg i alle fall ikke skulle bli så nerd. Men slik gikk det jo ikke, gliser Andres Rafael Diaz når han får spørsmål om hvordan det hele begynte.
Det var en god kompis av Jessheim-karen som lokket han utpå fluekjøret, med lovnader om et fiske som hadde mye mer soul enn det tradisjonelle haspelfisket han tidligere drev med.
– Akkurat den kommentaren bet jeg meg merke i, og beskrivelsen har blitt sittende. Jeg skjønte ikke helt hva han mente da han sa det, men det trigget meg likevel. Etter hvert som jeg har fisket mer og mer, har jeg da også fått en klar forståelse av hva han faktisk mente. Det omfanget av kunnskap og tilstedeværelse som må på plass for å lykkes, gjør at dette veldig fort blir en livsstil mer enn en hobby. Det setter seg virkelig i sjelen, sier 39-åringen til Hooked.
Døråpner
Alle som var unge og lovende i Norge på 90- og 2000-tallet har hørt om Diaz. Han debuterte på plate i 1996, men det var først og fremst DJ han var frem til han begynte å lage musikk sammen med den norske hiphop-mogulen Tommy Tee. Diaz var også en av de fjellanorakkledde rapperne som kom deisende ned fra taket under Hit Awards i Oslo Spektrum tilbake i 1998, den gangen TV2 fremdeles var nokså nyklekket, og satset tungt på et ungt publikum.
Livesendingen fra popmusikkprisutdelingen hadde øynene til hele landets befolkning rettet mot seg, og Tommy Tee, N-Light-N, Warlocks, Opqaue og Diaz blåste taket av Spektrum med monsterhiten Takin´ Ova, som siden ble et fenomen i den norske musikkhistorien og fremdeles skrus på bånn spiker når de som har et barndomsforhold til Fragglene og Shagma har hjemmefest.
I 1998 var ikke rap og hiphop noe som nordmenn flest tenkte på med hverken hat eller kjærlighet, og det er ikke tilfeldig at det som skjedde i Oslo Spektrum denne kvelden blir kalt norsk hiphops viktigste liveopptreden noen gang. Det hersker nemlig liten tvil om at Diaz og co. åpnet mange dører for det som i dag er en stor musikkgren her til lands.
Ti år med hiphop
Selv ser Diaz tilbake på årene i musikkbransjen med mye glede. Han legger nemlig ikke skjul på at han var en outsider allerede i ganske ung alder, og at han virkelig fant sitt kall i hiphopen.
– Musikkinteressen min startet på ungdomsskolen på slutten av 80-tallet, og jeg forelsket meg i hele hiphop-kulturen. I mange år var jeg likevel bare en hip hoper som oppsøkte miljøet i Oslo, som den gangen var veldig smalt og alternativt, men med gode holdninger og verdier. Vi var en liten, dedikert gjeng som likte musikken og kulturen, og alle visste hvem alle var, forteller Diaz.
Etter hvert ble det mer alvor, først med spillejobber lokalt, og siden med egen musikkproduksjon og slepp av singler og album. I 1999, året etter Takin´ Ova, kom enda en hit der Diaz var sentral. Crossing Boarders, som var et samarbeid med svenske Petter, satte virkelig Diaz på det skandinaviske hiphop-kartet. I år 2000 kom debutalbumet, 2050, oppkalt etter postnummeret til hjemstedet. Platen høstet skamros blant norske kritikere, og ble også omtalt i svært positive ordelag i store, internasjonale musikkmedier som The Source, Hip-Hop Connection og ikke minst Billboard Magazine.
Tre år senere kom plate nummer to, Velkommen hjem Andres, og i 2006 slapp han sitt tredje og siste album, Jessheimfanden. I løpet av disse årene kom det også ni singler og EP-er fra rapperen. Ingen som vokste opp i Norge på denne tiden kan ha unngått å ha fått med seg Hvem er denne karen? og Jesshiem.
– Dette var en veldig morsom tid, og det var ekstra spesielt for oss som så og si var førstegenerasjons her til lands. Hiphopen var både liten, ny og nokså uglesett i Norge midt på 90-tallet, en slags datidens punk om du vil, og det var stort for oss at vi fikk den suksessen vi faktisk fikk. Vi havnet blant annet på VG-lista, og turnerte i både Skandinavia og flere andre land i Europa, forteller han.
Mitt stille vann
For Diaz er denne tiden likevel som et tilbakelagt stadium å regne. Etter albumsleppet i 2006 la han nemlig mikrofonen på hyllen, og her har dem blitt liggende. Stort sett.
– For å være helt ærlig så tenker jeg ikke så mye på musikken og det som har skjedd før nå om dagen, men jeg blir jo selvsagt minnet på det fra tid til annen. Ganske hyppig også, egentlig. Jeg får fortsatt mange henvendelser om samarbeid, konserter og slikt, og jeg er veldig ydmyk for alt jeg har fått oppleve med musikken. Den har preget meg, og jeg har utvilsomt den kulturen der i meg fremdeles. Og selv om det er umulig å si hva som skjer i fremtiden, ser jeg på meg selv som ferdig som artist, sier han til Hooked.
Noen få unntak finnes likevel. Singelen Mitt Stille Vann fra 2005 lever nemlig fremdeles sitt eget liv, og nærmer seg en million avspillinger på Spotify. I september i år fremførte Diaz også låten live i P3-programmet Ramona og Siggen, og under Gullkroken i oktober stod han på scenen på Chateau Neuf med samme sang, sammen med det fluefiskende husbandet The Maggots. At det er akkurat den låten som fremdeles er i vinden passer for øvrig opphavsmannen godt. Den representerer nemlig i stor grad tankesettet tørrflueentusiasten Diaz har hatt det siste tiåret.
– Da jeg begynte å fiske med flue var det umulig å forutse at dette var noe som skulle prege meg så mye som det faktisk gjør, men jeg gikk all in fra starten av, og det hele ble raskt veldig altoppslukende. Slikt handler sikkert litt om hvilken person en er, og personlig har jeg har alltid vært en fyr som har trengt store og omfattende interesser. Jeg føler helt klart at fiskingen fyller det tomrommet som oppstod etter musikken, forteller han.
Intensiv sesong
I dag fisker Diaz nokså intensivt hver eneste sesong, og det er bare tørt som gjelder. Det vil si, i varmere strøk etter sydhavstorpedoer går det greit med småfisk- og rekeimitasjoner. Så vidt.
– Jeg har de siste årene startet fiskeåret med en tropisk tur eller en tidlig vårtur et eller annet sted i Europa, for å komme i gang. Så fisker jeg hele sesongen her hjemme. Slik tror jeg det kommer til å fortsette i mange år. Det som er så fint med denne hobbyen er at den ikke har noen tids- eller aldersbegrensning. Aktivitetsnivået vil nok regulere seg selv fra år til år, men viktigheten av å være ute i naturen og å komme seg vekk noen dager, tror jeg alltid vil være der for mitt vedkommende, sier han.
Da Diaz begynte å fiske med flue, kom han raskt i kontakt en annen fluefisker fra Jessheim, nemlig Rune Aasen-Vaksvang. Han hadde fisket i mange år allerede, og Diaz lærte raskt mer om fluefiske av han. Aasen-Vaksvang fikk på sin side mye mer kunnskap om film og underholdning fra Diaz, noe som skulle føre til mye god fiskeunderholdning.
Amatører
Samtidig som han fisket, leste nemlig Diaz mye fluefiskelitteratur og så mange fluefiskefilmer. Dermed strømmet også inspirasjonen på.
– Vi fant raskt ut at vi ville ut på noen lengre fisketurer sammen, samtidig som vi ønsket oss flere fiskefilmer på det norske markedet. Dette ble starten på det som til slutt ble filmprosjektet Hekta. Vi var bare to enkle gutter fra Jessheim med fluestang og kamera, men vi syntes det var moro å lage fiskefilm, sier Diaz, som ikke kvir seg for å innrømme at han i starten så på seg selv som nokså talentløs med både fluestang og kamera.
– Ja, det var nok ikke rare prestasjonene, men vi reiste rundt og fisket i flere år, mens vi filmet prosessen underveis. Det hele var ekstremt lavbudsjett, og vi var amatører på det meste, men med tanke på hva vi forventet på forhånd, ble likevel sluttresultatet ganske bra. Folk flest mente i alle fall at det var funny, og de fleste av de dedikerte fluefiskerne der ute skjønte at vi gjorde dette mest for moroskyld. Det ble ikke noe mesterverk, hverken filmtekniske eller hva skuespillerprestasjoner angår, men vi fikk likevel bra distribusjon, og dette igjen fikk oss i gang med nye prosjekter hver for oss, minnes han.
Filmkrydder
Siden den gang har Diaz laget et pent knippe kortere fluefiskefilmer. Også disse er lavbudsjettsproduksjoner, og alle publiseres på hans egen nettside, mittstillevann.no. Grunnen til at han har slått seg på fluefiskefilmer er todelt. Først og fremst synes han det er moro, men han har også et ønsker å formidle noe fra turene sine, til inspirasjon og glede for andre. Han har tross alt underholdningsevnen i blodet fra gammelt av.
– Dette med filmingen er jo bare en hobby som krydrer fisket vårt litt ekstra, og vi gjør ting ekstremt enkelt. Jeg tar bare med meg kamera på tur, og så filmer jeg og de jeg fisker sammen med det som foregår. Dersom du ikke har med deg et skikkelig crew eller en fast kameramann, er det selvsagt begrenset hva en får ut av det, men jeg synes fortsatt at det er morsomt slik vi holder på, sier han.
Bare i år har det blitt fire filmer på Diaz, og etter planen skal ytterligere to publiseres før året er omme. Foreløpig ligger han dessverre litt etter med klippingen, men han lover at i alle fall en av disse vil finne veien til internettet før 2015 blir til 2016.
– Akkurat nå holder jeg på med en trilogi jeg kaller The summer of George. Dette er en referanse til Seinfeld som spiller på hvor mislykket sommeren til George har vært. Mange nedturer kan også veldig fint oppsummere en fluefiskers sommer, sier Diaz, som allerede har sluppet første del fra Slovenia, og nå jobber med del to fra Østlandet og del tre fra Finnmark.
Likt sykdomsbilde
De aller fleste som virkelig brenner for sportsfiske, vet at dette i aller høyeste grad er som en sykdom å regne. Det vet Diaz også, men det visste han ikke før han selv ble smittet. At den nye hobbyen hans også skulle bli så sosial som den faktisk har blitt, hadde han heller aldri sett for seg.
– Jeg synes det er interessant at jeg har fått så mange nye bekjentskaper gjennom fiskingen. Når en pusher 40 er ikke det veldig vanlig, akkurat. Det å bli kjent med så mange nye folk har vært ganske morsomt for meg, og jeg så det ikke komme i det hele tatt. Men fiskere er en egen rase, og nettopp fordi dette her er så sært, bånder en veldig fort med de som har det på samme måte som en selv. De som aller helst vil være ute og fiske. De som har et likt sykdomsbilde som en selv, gliser han.
Til daglig jobber den pensjonerte rapperen og pasjonerte fluefiskeren som oppvekstsjef i Oslo Røde Kors, og her trives han godt. Men det er ved vannet han har det aller best. Derfor må han alltid tilbake. Til sitt stille vann.
PS: I tiden fremover vil magasinartikler i denne stilen publiseres på Hooked+. Her kan du lese mer om den nye satsingen, og her kan du tegne abonnement. Vi ønsker deg hjertelig velkommen.