Har du noen gang fått hjertet i halsen når en kilosørret skjønner at den er kroket, og hopper en meter til værs? Forestill deg da hvordan hjertet oppfører seg når en hvitstør på to meter gjør det samme.

Av: Marius Iversen

Året er 2008. Det er midten av oktober, og høsten er unektelig over oss. Men det er en smule bedre vær enn vi er vant til hjemme, det er det liten tvil om. Jeg sitter i en oppankret båt i en diger bakevje i den mektige Fraser River i British Columbia i Canada. Rundt oss er det en fantastisk og mektig natur. Både i tretoppene og langs elvebredden kan vi se hvithodeørn, og er en heldig kan en også komme tett på bjørn.

Elva er levende. Overalt er det flere arter av stillehavslaks oppe og hopper og plasker, men de får bare hoppe. Akkurat nå er det nemlig bare en ting som står i hodet mitt: Stør! Nærmere bestemt hvitstør, en urtidsfisk som kan nå enorme størrelser og som jeg alltid har vært fascinert over.

Kjempeplask

Guiden og skipperen på båten er sikker på at denne plassen vil gi fisk. «Vanligvis står det en til to store stør her til enhver tid», forklarer han entusiastisk. Jeg nistirrer på stangtuppene. Noen småfisk har plukket litt i agnet, men jeg venter på den karakteristiske myke bukkingen i stangtuppen som indikerer at en stør suger på agnet. Drømmen om storfisk har aldri vært nærmere realitet enn den er nå.

Så skjer det jeg har ventet på. En av stengene bøyer seg dypt og mykt. Jeg reagerer instinktivt, og gir et hardt tilslag. Kroken skal drives godt inn i en seig munn. Guiden brøler at jeg skal klinke til en gang til, men det er ikke en sjanse. Det er full stopp der nede på bunnen. Så skjærer sena seg oppover og oppover før en enorm stør kaster seg en meter opp i lufta og lander med et kjempeplask. Samtidig ser jeg at søkke og krok flyr ut av fiskemunnen.

Knærne skjelver og hjertet hopper over et par slag. Det er bare å sveive inn igjen en tom krok. Jeg er forbanna på meg selv. Gjorde jeg for dårlig tilslag? Klarte jeg ikke å følge hoppet til fisken med stram sene? Det er mange tanker som raser rundt i hodet når du akkurat har mistet drømmefisken. Fra himmel til helvete på sekunder.

Plaster på såret

Et par dager seinere er vi tilbake på samme plass. I mellomtiden har vi fått noen hvitstør opptil rundt 40 kilo som et lite plaster på såret. Vi synes de er store, men guiden flirer, og sier de er som småfisk å regne i denne elva. Nok en gang sitter jeg og stirrer på stengene. Jeg føler på meg at noe kommer til å skje hvert øyeblikk, og er like spent som sist. Det handler om å gjøre tilslag på riktig tidspunkt og ikke minst hardt nok. Er du for treig kan krokinga bli dårlig, med dertil fatal utgang.

Så skjer det jeg venter på. Stanga nikker mykt og dypt. Jeg kliner til for gud og fedreland, men halvveis i tilslaget er det full stopp. Fast fisk, og den er stor. Det føles som om jeg har kroket et rasende lokomotiv. Støren raser ut i voldsom fart, og etter at et par hundre meter har forsvunnet fra snella i ett eneste langt utras, får guiden det travelt. Her må det følges etter, og ankeret kommer opp i full fart.

276 centimeter

Fisken går ut i tungstrømmen, og det er bare å følge etter. Noen kilometer nedstrøms har jeg fisken nesten inntil båten, og vi tror den er klar for landing. Jeg har ennå ikke fått sett den, men støren sirkler rundt bare tre-fire meter under båten. Da den siger opp mot båten, gir guiden litt gass for å få bedre vinkel på sena. Plutselig får fisken panikk og underarmen min blir slått ned i båtripa med full kraft da den raser ut i tungstrømmen igjen. Vi må følge etter en kilometer til, men det er tydelig at støren begynner å bli sliten. Det er for så vidt jeg også. Hvem av oss som er mest gåen på dette tidspunktet kan nok diskuteres, men jeg setter en knapp på at det er meg.

Guiden kjører båten inn på elvebredden, og jeg pumper støren inn de siste meterne. Når jeg omsider ser lengden på fisken, blir jeg helt satt ut. Og når guiden loser fisken inn på grunt vann, er det bare å slippe urbrølet løs. En drømmefisk. Once in a lifetime. Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Lengden fra snute til halekløft blir målt til 276 centimeter og tabellen tilsier rundt 450 pund. Etter en kjapp fotosession svømmer fisken rolig ut igjen, etterfulgt av et slengkyss og en aldri så liten gledeståre. Det brenner i armer og rygg, jeg har vannblemmer i henda og et digert blåmerke tvers over underarmen. Men akkurat nå kjenner jeg ikke noe annet enn glede. Det er utrolig hva en fisk kan gjøre med oss sportsfiskere.

Over 100 år gammel

Hvitstøren finner vi i flere elver på vestkysten av Nord-Amerika, men de klart største bestandene er i Fraser River i Canada og Columbia River i USA. Hvitstøren er en anadrom art. Det vil si at den blir født i ferskvann, kan vandre ut i havet, men gyter i ferskvann. Vandringsmønsteret til hvitstøren varierer derimot mye. Fisken oppholder seg gjerne der det er mest mat å finne. Veldig mye stør følger laksens vandringer opp i elvene hver høst. Her lever de godt på en overflod av rogn og død laks.

Mye fisk kan bli igjen i elvene i mange år uten å vandre ut i havet igjen, mens andre kan bli i havet i mange år uten å gå opp i ferskvann. Hvitstøren gyter flere ganger i løpet av livet, og kan bli godt over 100 år gammel. Den blir av mange sett på som en slags urtidsfisk. Den har i hvert fall forandret seg svært lite siden arten oppstod for mer enn 100 millioner år siden, noe som burde bety en ganske så perfekt utforming. Hvitstøren sies å kunne nå en maksstørrelse på over seks meter og rundt 800 kilo, mens rekorden på stang ble tatt av en engelskmann i 2012 og var 3,75 meter og estimert til 498,9 kilo.

Merkes

Hvitstøren finner stort sett all mat på bunnen. Det kan være lakserogn, døde laks, niøyer, muslinger og lignende, men jeg tipper det meste matnyttig går ned på høykant. Munnen er omtrent som en støvsuger, og mat blir sugd inn og spyttet ut, omtrent som ei karpe. Størfisker er derfor naturlig nok bunnmeite. Man fisker fra oppankret båt, både ute i elva og i bakevjer og dypere hull, som er typisk gode plasser. I Fraser River kan en fiske med en stang per mann, det vil si at dersom man tre fiskere og en guide i båten, kan man maks fiske med fire stenger til enhver tid. En rullerer gjerne på fisket, slik at to mann fisker til enhver tid og passer på to stenger hver.

Utstyret består av spesialbygde stenger med testkurve på 40-80 pund, en gode multiplikatorsneller og braid som hovedsene, med en bruddstyrke på 200 pund. Riggen er glidende med en stor, mothakeløs krok og et tungt søkke for å holde bunnen. Av agn er lakserogn surret inn i strømpebukse til en golfballstor størrelse, det mest populære, tett etterfulgt av små stykker av niøye eller død agnfisk. Fóring er strengt forbudt (dessverre, for det hadde nok fungert ypperlig) både i forkant av og under fisket. Alt fiske etter hvitstør er catch and release, og all fisk skal merkes med en mikrochip ved fangst med mindre de er merket fra før. All fisk registreres også med lengde og chipnummer på et skjema som guidene sender inn. Det pågår ett stort prosjekt der borte for å finne ut mer om vandringsmønstrene til støren, og for å kunne vurdere bestanden.

Får hva en betaler for

Planlegger du selv en tur for å måle krefter med hvitstøren, anbefaler jeg på det sterkeste å kontakte noen av de anerkjente guidingselskapene direkte, eller booke en organisert tur. Det finnes flere aktører som tilbyr reiser til Canada og størfiske, blant annet Getaway Tours som jeg har brukt. Alt fungerte knirkefritt, så det er en enkel løsning om man ønsker alt organisert av et profesjonelt selskap. Personlig har jeg kun erfaring med BC Sportfishinggroup, som er det største guidingselskapet, og de som startet eventyret med målrettet sportsfiske etter hvitstøren i Fraser River. Disse har fantastisk trivelige guider, som kjenner elva ut og inn og som virkelig vet hva de driver med. Fisket foregår som nevnt fra båt, og man er avhengig av kvalitetsutstyr og lokalkjente guider som gjør alt i sin makt for at kundene skal få sine livs fiskeopplevelser.

Som ellers i utlandet får en gjerne hva man betaler for, og å skulle spare småpenger på å vurdere mindre seriøse aktører når en først har dratt så langt, vil jeg ikke anbefale. En typisk dag består gjerne av at en blir hentet på hotellet tidlig på morgenen etter en solid frokost, for deretter å bli kjørt til elva og båten. Båtene som blir brukt er stabile, flotte båter med kraftig jetmotor. Deretter fisker en i åtte-ti timer, før en blir kjørt tilbake til hotellet. En prøver seg gjerne på fire-fem fiskeplasser i løpet av en dag.

Laksefiske

Inkludert i fisket er også drikke og en enkel lunsj om bord. På kvelden samles resten av gjengen som er på tur over en bedre middag, med dertil tilhørende øl og juging. En perfekt avslutning på en forhåpentligvis begivenhetsrik dag. Om en ønsker kan en også variere fisket med for eksempel noen dager med størfiske og noen dager med laksefiske. I elvesystemet finnes blant annet alle de fem artene med stillehavslaks, i tillegg til regnbueørret/steelhead, bull trout, cutthroat og diverse annet knask.

Vi nevnte for guiden vår en dag at det hadde vært moro å prøvd seg litt på laksen også, så vi fisket en halv dag etter laks, der vi dro så mange ketalaks vi bare ville. Et morsomt fiske med fluestang og lettspinnutstyr, med laks på opptil åtte kilo.

Størfisket i Nord-Amerika blir gjerne referert til som big game-fiske i ferskvann, og jeg kan skjønne hvorfor. Støren er brutalt sterke fisk med lange sugende utras, og de fleste fiskene hopper gjerne klar av vannet to-tre ganger i løpet av kampen. På en tur er det normalt å få fisk over to meter, og snittstørrelsen er rundt 160-170 centimeter. På ei ukes fiske er det ikke uvanlig med 40-60 fisk per båt, og noen ganger mer. Noen ganger mindre også selvsagt, men snittet er altså veldig bra og fisket er sterkt vanedannende. Faktisk så mye at jeg var tilbake allerede året etter. Men det er en annen historie…