For oss fluefisker er vinteren i Norge uutholdelig lang, spesielt når man som meg er under middels opptatt av nedoverski, bortoverski, Kvikk Lunch, solbærtoddy og kulde. Men det finnes håp.

Av Lotte Aulom og Rune Aasen-Vaksvang (foto)

La gå, det er helt greit å fiske med flue i sjøen. Og en sprek sjøørret er absolutt moro. Likevel gir ikke dette fisket meg det samme som det fluefiske i elv gjør. En liten tørrflue som rolig siger nedover en blank elveoverflate fremkaller noe helt spesielt, og det er nettopp på grunn av dette at den hjemlige vinteren blir et par måneder for lang for denne jenta.

Tidlig i januar i år fikk vi knallbra vær her på Østlandet, og jeg bestemte meg for å prøve meg på sjøørreten. Uten noe særlig hell.  Der og da skjønte jeg at jeg ikke ville klare å vente helt til slutten av mai, eller kanskje til og med begynnelsen av juni, før tørrfluene fikk fukte seg i elvevann. Vel hjemme satte jeg meg derfor foran Macen med det samme, og uten videre dveling hadde jeg plutselig bestilt meg en tur til Slovenia.

Marble på hjernen

Jeg har fisket i Slovenia før, og vet hva som lurer i de klare elvene der. Stor regnbueørret, brunørret og flott harr dominerer, men det finnes også et gjevere bytte. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å komme hjem med et minne for livet i bagasjen, og da måtte en slik fisk til pers. En ekte marbleørret. Og den skulle selvsagt være tatt på tørt. Dette ville bli noe helt nytt for min del, da jeg tidligere bare har fått regnbueørret, brunørret og harr her.

Lykken var naturlig nok stor da jeg etter mye reising stod ved bredden av elven Soca, og kunne spotte fisk med det samme. Mange meter unna riktig nok, men i det glassklare, turkise vannet var det ingen tvil: En ivrig og sulten fisk beveget seg frem og tilbake i strømmen, godt synlig for en fiskesjuk jente fra det kalde nord. Det var bare å sette seg ned og nyte synet. Vel, i nesten fem minutter i alle fall. Så klarte jeg ikke å vente lenger. Syv måneder fikk være nok.

Denne gangen var jeg heldig. Etter å ha fisket litt på regnbueørret og harr, fikk jeg nesten kontakt med en marbleørret allerede første dagen. Dette var en vakker fisk, som med litt for lange mellomrom brøt overflaten for å plukke med seg noe flytende. Til min store overraskelse ville den også ha min lille døgnflueimitasjon med flash som rolig fløt forbi.

Fisken gikk sakte opp, gapte høyt og slukte hele stasen. Dessverre nappet en overivrig arm imitasjonen rett ut av munnen dens igjen, og fisken seg ned igjen på dypere vann. Utrolig bittert, men jeg kunne bare ikke la meg stoppe av en slik feil. Derfor startet den intense jakten. Jeg skulle ha en marbleørret, helst en som bikket kiloen, og den skulle tas på tørt. Først da ville jeg være fornøyd.

Storvokst fiskespiser 

Marbleørreten er i utgangspunktet en fiskespiser, og de fleste som blir tatt faller for en streamer eller en diger nymfe. Fisken kan angivelig bli 20 kilo tung, og kan spise fisk som er opp mot 70 prosent av sin egen kroppsvekt. Med andre ord spiser den ikke så ofte. Men, en sjelden gang kan man være heldig og finne stor marble som står og sippvaker på små døgnfluer. Og da gjelder det å holde tunga beint i munnen. Det er nemlig ikke mange kastene en får før denne sky ørreten skjønner at det er noe som skurrer. En liten striping med flua, et litt for langt kast eller noen litt for harde skritt mot den lyse steinbunnen kan være nok til at fisken sklir sakte tilbake ned i mørket der den liker seg aller best, gjerne under en stein i et parti i elva hvor det er skygge og lite lys. Det er disse elementene som gjør det hele så mye mer spennende.

Rundt ti centimeter fra en bergkant som stuper rett ned i vannet fant jeg en fisk som spiste fra overflaten. Det var såvidt den brøt vannskorpen, der den plukket små døgnfluer. Det så egentlig ut som en 200-300 grams harr som sto der og vaket, men jeg har blitt lurt før, og ga den noen kast. Etter et par forsøk rett i fjellveggen, og noen i buskene bak, fikk jeg inn et bra kast.

Flua landet forsiktig på vannet en meter over fisken. Den tok først en nesten helt usynlig flue som lå ved siden av min. Så skled den rolig til siden og sugde i seg min flue. Etter en liten pause ble tilslaget satt, og fisken var kroket. Syv-åtte nervøse minutter senere lå den nesten 60 centimeter lange marbleørreten i håven, og jeg kunne puste lettet ut. Med skjelvende fingre ble fisken frigjort, beundret og sluppet tilbake der den kom fra. For en følelse!

Ventetid igjen

Jeg var så utrolig fornøyd. Hele turen tilbake til bilen surret tankene tilbake til det fine som akkurat hadde skjedd, og Sloveniaturen var nå komplett. Jeg hadde fått sett mange fine regnbuer, marbleørreter og harr. Naturen var som vanlig skjønn, urørt og grønn. Herlige og utrolige gjestfrie mennesker hadde jeg møtt, og krystallklare og fine elver med mye pen fisk hadde jeg besøkt. Og verket ble altså kronet med en drømmefisk.

Høstens tur er allerede under planlegging, for er det en ting som er sikkert så er det at jeg vil tilbake igjen så fort sesongen er over her hjemme.

Nå venter jeg igjen. Venter på fisking i norske elver. I Hemsedal, Rena, Trysil og de andre fine stedene. Venter på at insektlivet skal våkne til igjen, og på alle de fine stundene i skogen og langs elva med fluestanga. Og ikke minst på å få den flotte, norske brunørreten på en døgnflueimitasjon. Jeg vet jeg ikke er den eneste…