Slik en narkoman higer etter neste dose. Slik alkoholikere aldri får slukket sin tørste. Slik en hyperseksuell jakter sitt neste hakk i sengestolpen. Vi fiskomane vil alltid ha mer.
Av: Trond Mossmann
«..Fersk og frisk bris fra vest, et lettere skydekke forsøker skjule en glødende sol. Uker med stikkende østlig vind er over. Glemt er frosne stangringer, valne fingre og dårlig bett – nå lukter det «gjeldsfisk»!..»
Våkner brått fra dagdrømmen, duren fra spolemaskinen gir en jamn, irriterende dur. Spolen nærmer seg full, utstyret til helgens fisketur skal optimeres. To hundre meter hovedline, Nanofil i tynn dimensjon – min favorittsene. Hundre meter bakline av nylon er også presset på.
Lykkelige tilstander i hjemmet til tross, dagdrømmene dukker stadig opp, og noen av dem må realiseres. En dag skal jeg møte en ørret som flekker av hver en centimeter av lina, når bristepunktet nærmer seg får jeg den i tale. Henter inn en meter, enda en og før jeg vet ordet av det har jeg tatt inn noe av forspranget. Nye meter raser ut. Havets dønninger glimrer av sølv mot Listas barske kyst, den vakre, store sjøørreten speiler seg i naturens praktfulle glans. Skyter fart mot trygge havner, men hentes inn igjen av microfiber og karbon. Seansen er nervepirrende, selv om den er av dagdrømmers fiktive karakter.
Humrer litt for meg selv, her jobber jeg med min store lidenskap, har fiskestenger, sneller, sluker og fluer hengende rundt meg hvor enn jeg snur meg, og likevel så drømmer jeg om mer. For en del år siden førte jeg statistikk over galskapen. Hver eneste sjøørret, hver en time, værforhold, agn og andre trivielle data ble sirlig loggført i en skriveblokk. Skriveblokka er for lengst borte, men timene og fangstene har ikke blitt færre – tvert om!
Fraværende. Dagdrømmene innhenter meg i alt jeg gjør. Dagdrømmer om fiske mens jeg jobber med fiskeutstyr, tenker på neste ekspedisjon når jeg kommer hjem etter jobb. Selv kvalitetstid med min fire måneder gamle datter skaper drømmer om en fisketur eller ti med henne i bæremeisen. Og verst av alt, jeg får abstinenser.
Mang en sen kveld våkner kroppen til, især om jeg ikke har fått min dose friluft, vesle Tiril har sovnet og fruen er på god vei til senga. Da får jeg «virketrang». Må ut, kjenne gress og sand under mine føtter, kjenne vinden bite fra seg det den makter, hilse månen «god aften». Praktisere faget, lidenskapen – eller kanskje vi skal kalle det en avhengighet?
Daglig får jeg tilsnakk og tidvis litt kjeft for mine prioriteringer. Det valgte jeg vel helt selv den dagen jeg sjarmerte min kjæreste i senk, senere flyttet sammen med henne og til sist stiftet familie. Og til tider irriterer det meg, gjennom mange år må hun da ha lært meg å kjenne? Men tankene skifter til det positive, jeg valgte tross alt en livsledsager som tør lufte sin hjertens mening med og om meg, uansett tid på døgnet og hvem som er tilstede. Ei nikkedukke er hun langt ifra, sta og frittalende – like barn leker best. Jeg hadde nok aldri trivdes med ei kone som fant seg i alt jeg gjorde, selv om tanken er besnærende.
Ekstrem tålmodighet, det har hun, tross stadige tordentaler om min håpløshet. Jeg har det kanskje bedre enn de fleste? Støtt stopper jeg opp, tenker på hvor heldig jeg er. En nydelig datter har vi fått, begge har greie jobber, stasjonsvogn og rekkehus. Hørte jeg A4-liv?
Likevel kaller vannet på meg, til alle døgnets tider, året rundt. Om snøen ligger tykt over marken, eller solen steiker. Og skulle fiskelysten være dempet en dag, kan du være sikker på at jeg likevel er ute. Kanskje med en hund i søk, hagla på ryggen eller vandrende rundt i dype skoger på jakt etter sjelefred. Trehundre fiskedager, det er nesten daglig, og langt over grensen til sinnsykt. Likevel tenker jeg stadig på hva de andre sekstifem dagene inneholder, hvorfor fikk jeg ikke fisket da?
En vakker dag finner jeg nok roen hjemme, setter pris på det jeg har rundt meg, lar jaget ligge. Blir en familiefar, kjører unger til fritidsaktiviteter, maler hus og klipper plen til normale tider. Setter plikter foran egne lyster.
Foran meg står turskoene klare for nye eventyr, hodelykt og refleks ligger klart i gangen og ved siden av «dikterhjørnet» som min kjære kaller det, står ei fiskestang rigget. Skal jeg snike meg ut nå som huset har falt til ro?
Jeg hører i det fjerne: – Trond, du er håpløs!