Storørreten er i ferd med å bli utryddet. En del av grunnfjellet i norsk fauna er i ferd med å forsvinne. Vi vet hvorfor og hva som kan gjøres for å redde den, men heller enn å ta vare på denne mytiske urnorske fisken velger vi billig strøm. Og som Europas grønne batteri skal vi endelig redde verden med mer enn ord.
Men med storproduksjon av vannkraft følger død og fordervelse i dragsuget om ikke profittkåte utbyggere temmes til å ta ansvar for mer enn egne budsjetter og stormannstanker.
Sammen med villreinen ble storørreten en del av norsk natur etter siste istid. Som laksen og sjøørretten forlater storørretungene elva de er født i som smolt når de er tre til fem år gamle. Men heller enn å vandre ut i sjøen bruker de den nærmeste innsjøen som hav. Her begynner de å spise fisk og legger på seg en til tre kilo i året. Når de blir gytemodne, svømmer de tilbake for å pare seg der de selv ble født. Deretter går ferden nok engang tilbake til innsjøen. Denne vandringen kan storørreten foreta opp til fire ganger i livet.
Norsk fisketrapper er bygget etter et amerikansk prinsipp som ble utviklet for Stillehavslaks. Denne arten dør etter førstegangsgyting. Trappene er beregnet på oppvandring men fungerer ikke når fisken skal ned og hjem. For en utgytt Mjøsørret, kan dermed dette bli dens scenario:
Avmagret og sliten vender du nedstrøms. Det er uker siden du tok til deg næring, og kampen om den beste gyteplassen har tatt på kreftene. I begynnelsen går det greit, men plutselig er det stopp. Sammen med hundrevis av andre utgytte storørreter er du fanget i et stort basseng. En 280 meter lang og 16 meter høy betongvegg sperrer veien videre. Når du nærmer deg demningen kjenner du dragsuget fra en åpning tre, fire meter under overflaten; et sluk som trekker med seg store vannmasser. Foran sluket ser du konturen av en grov stålkonstruksjon, et gitter som forhindrer rekved og brask i å trekkes ned i det svarte hullet. Avstanden mellom stålribbene er stor nok til at du kan passere. Du ser et par av fiskene du slåss med på gytefeltet for en uke siden gli forbi og forsvinne i voldsom fart ned i mørket. Snart velger flere andre samme vei. Selv har du krefter til å stå imot. Du aner at noe ikke er som det skal og svømmer heller rundt i bassenget for å finne en annen vei. Men det er ingen alternativ rute før vårflommen kommer. Først da er Lågen så stor at turbinene ikke klarer å svelge unna alt vannet og du kan slippe deg over demningen med overvannet. Er du heldig har du livet i behold etter fallet og kan svømme hjem til Mjøsa og matfatet.
845 gytevandrende storørreter passerte fisketrappa i Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen i fjor høst, det største antallet siden trappa ble bygget i 1966. Minst 1/3 av disse velger nedvandringsruta som sender dem rett i døden. Noen meter bak gitteret fosser nemlig vannet 46 meter loddrett ned før det dundrer gjennom kraftturbinene, propeller som raskt forvandler en meterlang ørretkropp til hakkemat. Varegrinda som skal forhindre brask i kreftmaskineriet, ble skiftet i 2010 og er nå så grov at selv de største ørretene kan gli gjennom. De nedvandrende storørretungene går også i turbinene med en betydelig dødelighet til følge.
Se gytende storørreter nedstrøms Hunderfossen:
I fjor påla fylkesmannen i Oppland kraftselskapet å iverksette tiltak for å forhindre den katastrofale skjebnen til nedvandrende storørret. Det utredes alternative nedfartsveier, men ingen tiltak har ennå fått et betydelig antall fisk til å velge en sikker rute. Å stenge kraftverket i de korte periodene vandringene pågår vil hindre massakrene. Men for Eidsiva Energi er løsningen uaktuell. Det samme er alternativet med et finmasket gitter foran inntaket. Slike tiltak vil påføre produksjonstap eller bli kostbare. Enn så lenge påføres dermed storørretstammen i Mjøsa en betydelig dødelighet på kraftpengenes alter.
Storørretene i Telemarksjøen Bandak bruker den regulerte Tokkeåi som gyteelv. Senhøstes 2015 ble det påvist ca 40 gytegroper av grov ørret. Det indikerer en gytebestand på færre enn 100 individer, et faretruende lavt antall. Effektkjøring og utfall hvor elva har blitt nærmest tørrlagt på få timer har bidratt til alvorlige følger for storørretens avkom. Før utbyggingen gikk Tokkeåis naturlige løp fra Vinjevatn til Bandak. I dag er det gamle elveløpet tørrlagt store deler av året. En stabil minstevannføring i det gamle elveleiet, samt enkle tiltak for å hjelpe gytevandrende storørret forbi dagens vandringshinder, ville utvidet gyte og oppvekstområdene for en av landets mest betydningsfulle storørretstammer med mange kilometer. Et slikt tiltak ville også dempet konsekvensene ved effektkjøring og utfall. Statkraft er eier kraftverket. De vil ikke engang utrede alternativet. Rennende vann utenfor rør og turbiner er ensbetydende med tap av penger.
Storørret i Tokkeåi:
Storørretstammen i Tyrifjorden som bruker Randselva som gyte og oppveksthabitat, står også i fare for å bli utryddet. Fjorårets tellinger av gyteindivider vitner om at stammen er like minimal som i Bandak. I Seljordsvannet, Tinnsjø og Norsjø er bildet enda mørkere.
Klimaforskernes scenario om 10% mer nedbør innen 2050 er som manna fra himmelen for vannkraftutbyggerne. I DN 22. februar hevder Jan Gunnar Winther at Norge bør bli Europas grønne batteri i et fornybart energimarked. Henrik Asheim, leder for utvalget som skal meisle ut Høyres nye klima og miljøpolitikk, vil skrote verneplanen for vassdrag og utvide eksisterende kraftverk. Han argumenterer med at Norge har et moralsk ansvar for å fornye Europas skitne kraft.
Storørretens skjebne er tett knyttet opp til reguleringsregimer og fysiske tiltak som hindrer at dens livssyklusvandringer ender med kvestelser og død. Det betyr investeringer og vannmasser som ikke går gjennom turbiner. Skal vi ta det moralske ansvaret vi har for å berge og styrke de urgamle norske ørretstammene, må kraftindustrien og politikerne forholde seg til et miljøregnestykke som omfatter mer enn penger og maksimal produksjon.
Sommeren 1997 oppnevnte myndighetene et Villaksutvalg, som fikk i oppgave å utarbeide forslag til forvaltningsstrategier for å berge den truete norske villaksbestanden. I dag er storørretstammene våre langt mer sårbare enn villaksen noen sinne har vært. Det er på høy tid med et Storørretutvalg med det samme mandatet ovenfor denne unike stammen som Villaksutvalget i sin tid hadde for laksen.
– Lars Nilssen, Lars og Lars