«Brødrene Vega» er et must for alle norske sportsfiskere, også for de som ikke har åpnet en bok siden ungdomsskolen. Om Lars Lenth når hele det norske folk tør jeg likevel ikke vedde på.
Av: Endre Hopland
At Lars Lenth ikke er noen stor fan av oppdrettsindustrien er ingen statshemmelighet, og det legger han heller ikke skjul på i sin nye bok, «Brødrene Vega». Romanen, som nå er ute på Kagge Forlag, gir i korte trekk både oppdretterne selv og de rike bakmennene som lurer i kulissene det glatte lag, og det gjøres på en slik måte at en bare må fortsette å lese. Dette, kombinert med godt, vittig og lettlest språk, gjør at du er gjennom de 296 sidene på et par kvelder.
Oppdrettsnæringen vil trolig alltid ha tre fronter: De som er for, de som er mot og de som ikke bryr seg, men synes Salmalaks er godt. Lenth er utvilsomt mot, noe han aldri har lagt skjul på. Gjennom nett-TV-serien «Fjordmenn» tok han en nærmere kikk på næringen sammen med sin partner in crime, Lars Nilssen. Det hele endte opp med at oppdrettsgiganten Marine Harvest fikk VGTV til å fjerne siste episode, der et utdrag fra deres egen reklamefilm ble vist. For næringen var dette mest en pinlig affære, men for Lars og Lars var det unektelig en seier. At to kompiser med et videokamera kan få et milliardkonsern til å skjelve såpass i knærne, viser nemlig tydelig at her traff de en nerve.
En del av avsløringene som ble gjort i «Fjordmenn»-produksjonen, har nok blitt med Lenth inn i den videre skriveprosessen. Forfatteren legger ingenting imellom når han omtaler oppdrettsindustrien sin inntreden i den norske naturen, og selv om en del ting nok er satt litt på spissen og hele næringen i praksis er dradd under samme kam, er det liten tvil om at han peker på en del momenter som i stor grad blir dysset ned i norsk media. Penger og arbeidsplasser går nemlig foran naturspørsmål, uansett om regjeringen er rød, grønn, blå eller lilla med gule prikker.
«Brødrene Vega» er en roman, ikke et oppslagsverk. Romaner er jevnt over fiksjon, men gode romanforfattere gjør likevel skikkelig research for skape en så troverdig historie som mulig. Som sportsfisker og fiskeentusiast irriterer jeg meg ofte over fiskereferansene i ellers gode romaner. Jeg tok for eksempel meg selv i å være ukonsentrert ganske lenge etter at Harry Hole hadde leid seg en båt i Bergen, og fått tilbud om å låne stang med både sluk og blylodd på i samme slengen. Hvem fisker med både sluk og blylodd samtidig, liksom?
Slikt slipper en med Lars Lenth. Han kan nemlig fisk og fiske, og de irriterende, fiskerelaterte faktafeilene uteblir derfor så og si fullstendig. La gå at genmanipuleringsmiksen av laks og ålekvabbe høres snålt ut for en vanlig lekmann, men kvinner og menn med hvite laboratoriumsfrakker har strengt tatt klart å dyrke frem rarere ting enn laksekvabbe tidligere, så det er vel ingen grunn til å være overrasket. Dette blir uansett en artig detalj for oss som liker alle typer fisk og fiske. At en stakkars rifleskutt nise som omtales i boken også er dobbelt så stor som maksimallengden hvalen faktisk kan oppnå, ser jeg ellers mellom fingrene med. Majoriteten av referansene er nemlig spot on, og da forsvinner mange potensielle irritasjonsmomenter.
«Brødrene Vega» har en klassisk spenningsromanoppbygning, med et klart skille mellom de opplagte heltene og de opplagte skurkene. Likevel møter vi også en god del middelhavsfarere, slike en ikke er helt sikker på om en skal like eller mislike. Persongalleriet er bredt, men likevel oversiktlig, og det er vel fair å påstå at ingen av hovedpersonene er helt A4. Handlingen er ellers lagt til en øde fjordtarm i Nord-Norge, og det er påfallende hvor mange prosent av befolkningen på denne plassen som Gud glemte og Fanden forlot som har tilknytning til Asker og Bærum. Uten at det gjør noe fra eller til.
Lars Lenth bruker fiktive navn i persongalleriet sitt, men referansene til en og annen reell person er likevel krystallklare. Oppdrettsnæringen sine egne disipler blir ellers omtalt med fullt navn og like fullt rulleblad i bokens mange forklarende digresjoner. Hverken vår sittende fiskeriminister eller hun som hadde posisjonen i forrige stortingsperiode kommer godt ut i Lenth sine beskrivelser. Det gjør heller ikke en viss folkekjær vossing som tidligere formidlet hvor flott den norske naturen er, sammen med to gamle skihelter og en kokk som måtte tekstes. Lenth skriver det som det er, selv om oppdrettsnæringen selv garantert er uenig. Ære være han for det.
Som sportsfisker, ansatt i et sportsfiskenettverk, er det naturlig for meg å se «Brødrene Vega» med sportsfiskeøyne. Det har også Lenth gjort når han har skrevet romanen. De enorme konsekvensene oppdrettsanleggene har for miljøet vårt blir nøye beskrevet og diskutert mellom personene i boken, og både redneck-oppdretterne, marinbiologene, miljøforkjemperne, de slue aksjonærene og den vanlige mannen i gaten er engasjert på et eller annet vis. Lus, laks på rømmen, kloakk, død havbunn og utfiskede leppefiskbestander har alle fått sin plass mellom de to blå permene med det hvite omslaget, og selv om forfatteren utvilsomt har valgt side i oppdrettsdebatten, er det ingen tvil om at det dukker opp noen tankevekkere i løper av de 296 sidene.
Om Lars Lenth har skrevet en bestselger tør jeg ikke spekulere i. Det kan godt hende at temaet er for snevert til at folk går mann av huse for å få tak i litteraturen. Når det er sagt, og en legger den fiskerelaterte biten til side, leverer Lenth likevel en spennende og morsom roman, med nok av raringer, galninger, sluinger og sprengstoff til at i alle fall de første dagene av påsken burde være sikret. Enhver sportsfisker med respekt for seg selv må i alle fall kjenne sin besøkstid. Lenth treffer nemlig spikeren på hodet, og underholder stort i samme slengen. Mer enn det kan en egentlig ikke be om…
Lest: «Brødrene Vega»
Forfatter: Lars Lenth
Utgitt av: Kagge Forlag
Sider: 296
Veil. pris: 349,-