Skal du ha mulighet til å få gråskate på stang må du langt nord, langt ut og langt ned. I sommer har det blitt satset friskt utenfor Sørøya.
Av: Endre Hopland
I Norge har vi tre skatearter som blir virkelig store, det vil si over 25 kilo. Dette er storskate, svartskate og gråskate. Felles for alle tre artene er at de er sjeldne, og at de nesten aldri tas på stang. At fiskene faktisk finnes langs vår langstrakte kystlinje er likevel hevet over all tvil, og det betyr at det også er mulig å få dem til å ta et agn.
Før industritrålerne ble for effektive, ble det faktisk tatt en del storskater på stang og håndsnøre her til lands. Fangstene vi kjenner til daterer seg tilbake til 50-, 60- og 70-tallet, og skjedde primært i Sør-Norge. Ytre deler av Oslofjordsystemet var faktisk en hotspot, og vi skal ikke så veldig mange tiår tilbake i tid før storskatefiske med håndsnøre var en sommerlig styrkeprøve i enkelte ungdomskretser utenfor hovedstaden.
Det var helst mindre eksemplarer som ble landet, men dette henger antagelig sammen med at det kreves litt utstyr for å få en skate på potensielt 100 kilo til overflaten. At fiskene, som stort sett alltid ble satt tilbake igjen, var av arten storskate er det ikevel ingen tvil om. Skater på 20-30 kilo fra 30-70 meters dyp kan egentlig bare være en ting her hos oss.
Det eksisterer også en norsk sportsfiskerekord på storskate. Denne er over 30 år gammel, og ble tatt av Sonny Andersson under Delfinfestivalen i Stavern tilbake i 1986. Selv om 26,1 kilo er en relativt beskjeden vekt til arten å være, har rekorden altså blitt stående i flere tiår. Dette sier egentlig mye om hvor sjelden storskatene faktisk er på våre breddegrader nå for tiden.
Den av de store skatene våre som har blitt tatt flest ganger på stang er faktisk svartskate, men dette skyldes først og fremst et eventyrlig stangfiske etter arten i fjor høst. Da fant nemlig Bjørn Florø-Larsen og Sverre Magnus Selbach fra Nidaros kystmeitelag en plass i Trondheimsfjorden der de massive fiskene trives, noe som resulterte i syv landede og gjenutsatte skater i løpet av bare et par måneder.
Etter dette har det blitt tatt ytterligere tre svartskater i det samme området. Legger en til de seks tidligere stangfangstene av arten som er kjent, er vi oppe i til sammen 16 landede fisker. Fem av disse stammer fra Frederic Kullins M/S Gotland, inkludert Jonas Botilsrud sin norgesrekord på 49,16 klio fra 2007.
Den siste av de store skatene våre er altså gråskate, en art som jevnlig dukker opp i industri- og forskningsfisket langt til havs, men som faktisk bare er tatt på stang en eneste gang. Denne bragden var det danske Brian Ahlers som stod for, da han i 2015 lot et slep egnet med makrell gå til bunns på 300 meters dyp utenfor Havøysund i Finnmark. I dypet kroket han noe blytungt, og opp kom en gråskate på 27 kilo.
– Jeg guidet tyske fiskere etter uer, og fisket selv med slep på bunnen for å se hva som kunne dukke opp. Det var jo virkelig et lucky punch dette her, men selvsagt en veldig morsom fangst, sier Ahlers til Hooked.
Brian Ahlers med den eneste stangfangede gråskaten vi kjenner til. (Foto: Privat)
Den gangen var ikke fiskeguiden klar over hvor sjelden fisken han nettopp hadde dradd opp var, så det ble aldri sendt noe norgesrekordkrav. Det har det ikke blitt gjort hverken før eller siden heller, for Ahlers sin fisk er altså det eneste veldokumenterte eksemplaret av gråskate som er tatt på stang her til lands. Og i verden også, for den saks skyld.
Fisken til Ahlers ble tatt bare åtte-ni nautiske mil fra land, men i og med at Havøysund er omtrent så langt nord i Norge som en kommer, snakker vi likevel om rimelig langt unna allfarvei. At det er fullt mulig å satse i området bare været spiller på lag er likevel hevet over all tvil, og det var akkurat det nevnte Nidaros kystmeitelag gjorde tilbake i 2016.
At det var en stor hvitskatebestand utenfor Havøysud var det ingen som var klar over, så den skaterike turen nordover ble utvilsomt en suksess for NKML-gjengen. Den grå varianten så de likevel ikke snurten av, selv om det også ble lagt ned noen timer på plassen der Ahlers fikk sin 27-kilos året i forveien. En frekk bifangst i form av en 11-kilos flekksteinbit ble likevel en meget fin bonus.
I sommer har artsfiskeentusiaster på ny satset etter gråskate i Nord-Norge, denne gangen utenfor Sørøya, en stykke sørvest for Havøysund. I juni la Roger Nilsen og Kristian Mæland ned til sammen over 40 fisketimer, fordelt på to uker, på mellom 320 og 420 meters dyp vest av Sørvær. Den første uken hadde de Torgeir Kristiansen med seg i båten, mens Ragnar Hellstrøm var med på uke to.
– Vi fisket fem eller seks pass, så lenge vi hadde batteri på den elektriske baugmotoren, og siden det også er muligheter for håkjerring i disse områdene, rigget vi med wirefortom og 16/O-kroker. Det ble som ventet mye dødtid, men litt aktivitet var det utvilsomt, sier Roger Nilsen til Hooked.
Store kroker og solide agn. (Foto: Privat)
Aktiviteten varierte stort fra plass til plass, men det var klart mest brosme som tredde seg innpå store kroker og matchende agn. På den ene plassen runnet det likevel riktig, og ikke lenge etter kroket Kristian Mæland en tung fisk som oppførte seg veldig som en skate. Og skate var det. Opp fra dypet kom en hvitskate på hele 10,8 kilo, bare en god halvkilo bak gjeldende norgesrekord, satt av Irvin Kilde under NKML sin overnevnte tur til Havøysund i 2016.
– Vi regnet med at det var større sjanse for hvitskate enn gråskate der vi fisket, men vi egnet for grå og satset hardt. Jeg har aldri fått hvitskate før, så for meg det var en veldig morsom fangst uansett, sier Mæland til Hooked.
Kristian Mæland med hvitskate på 10,8 kilo. (Foto: Privat)
Det fiskes tungt fra en rekke fiskecamper på Sørøya, men det er stort sett torsk, kveite, uer, steinbit og rødspette folk er på jakt etter. Hvitskaten til Mæland er etter alt å dømme den første i sitt slag som er tatt på stang i området.
Innimellom gråskatepassene fisket også Nilsen og gjengen litt etter stor uer, og samtlige om bord fikk fisk på over syv kilo. Mye av suksessen tilskriver han den elektriske baugmotoren med ankringsfunksjon som er montert på den ene av båtene til Ralph Bengtsson på Sørvær Gjestehus.
– Dette gjør det mye enklere å fiske presist. Vi ankret blant annet opp på en koralltopp, og fisket perfekt over denne. Dette resulterte i mye stor brosme, med Kristian sin 14-kilos på topp. Uerfisket ble også mye mer effektivt uten drift, sier Nilsen til Hooked.
1 of 4
(Foto: Privat)
(Foto: Privat)
(Foto: Privat)
(Foto: Privat)
Den andre av de to fiskeukene i juni var også karene fra NKML innlosjert på campen til Bengtsson, med det samme målet for øyet som Nilsen og co. De hadde nettopp lagt bak seg en intensiv og historisk microøkt på dypet, men nå var de i gråskate-modus hele gjengen.
– Vi satset på tre forskjellige plasser på Sørøya, men det ble lite fangst å melde om. Den ene plassen var det masse brosme, men vi hadde ingen skatekontakter. Det ble litt høy puls da en mindre fisk tok artskroken til Irvin (Kilde), men det vi i et par sekunder håpte var en isgalt, viste seg å være en havmus. Den har vi fått mange av, sier Florø-Larsen til Hooked.
Irvin Kilde med havmusen som i noen sekunder fikk hjertene om bord til å dunke raskere enn vanlig. (Foto: Privat)
Etter å ha satset hardt etter den flate enhjørningen i dypet, la også de dedikerte artsfiskerne i NKML inn et pass etter vanlig Sørøya-fisk på tampen av oppholdet. Her traff de voldsomt, og både Florø-Larsen og Selbach noterte seg for uer over åtte kilo, mens Kilde slo til med en doublét med to 7-plussere. Slikt skjer ikke hver dag, selv ikke utenfor Sørøya.
Bjørn Florø-Larsen med uer på 8+ fra Sørøya. (Foto: Privat)
– Vi har ikke truffet enda, men gråskatesatsingen fortsetter vi garantert med. Problemet er at utbredelsesområdet til arten er så langt nord, og med en gjeng småbarnsfedre blir det ikke akkurat tur hver helg. Men vi kommer til satse videre, og sannsynligvis vil vi samarbeide mer med Brian Ahlers, som er en av få med veldig god intel om de sære artene oppe i nord. Finnmark blir nok utgangspunktet, men hvor i Finnmark vil tiden vise. Vi har flere alternativer på blokken, sier Florø-Larsen.
PS: For ordens skyld er storskate og svartskate langt sjeldnere fangster i industri- og forskningsfiske enn hva gråskate er. Det er først og fremst utbredelsesområdet til arten som gjør at den er tatt så få ganger på stang. Nå er det likevel stangfiske vi i Hooked fokuserer på, og der er tallenes tale klar. Hvem knekker koden på gråskate, og sørger for endring i statistikkene? Bare tiden vil vise…
Lofoten for første gang, og saltvannsfiske er ganske ukjent. Derfor lurer jeg på litt tips om sjørret i området, og evntuelt fiske fra båt? Hvem? Hva? Hvor? Når man er gjeddefisker fra Østerdalen er dette fiske ganske ukjent, men veldig forlokkende fiske. Setter pris på alle tips og råd 🙂
– Martin
Heisann!
Lofoten er en perle for mange typer fiske, så også etter sjøørret. Ørreten kan selvsagt fiskes i sjøen, både fra land og fra båt, og da handler det ofte om å finne byttefisk. Disse ferdes gjerne steder det er strøm, så odder og sund er fine sted å starte.
Sjøørreten i Lofoten kan også fiskes oppe i flere av vannene i øyriket, og dette er faktisk nokså populært. Storvannet ved Øksfjorden er et fint sted å teste. Her tas det sjøørret, fastboende ørret laks og sjørøye. Fiskekort i Storvannet kjøpes hos Grunneierlaget eller på Statoil i Svolvær. Sistnevnte sted kan du også leie båt. Husk at fisketrygdavgift må betales på forhånd.
Andre gode vann å teste sjøørreten i er Kongsmark, Langedalsvatnet, Fiskebølsvassdraget, Tennvannet og Delpsvassdraget. Alle disse vannene har oppgang av fisk fra sjøen, og fiskekort må kjøpes lokalet.
Hva generelt saltvannsfiske gjelder har du massevis av muligheter i Lofoten. Området er kjent for sitt gode skreifiske, men det er tidlig på våren. Du får likevel mye fastboende torsk om sommeren også. Prøv med pilk eller shad i sandrenner og på topper fra 10-60 meters dyp. Fisk nært bunnen. Er fisket tregt kan du gjerne sprite opp kunstagnet med en fiskestrimmel eller to.
Ønsker du et skikkelig heftig fiske skal du prøve deg på storseien som Lofoten også er kjent for. Ute i de strie tidevannsstrømmene er det ikke uvanlig at diger sei jager mindre artsfrender og makrell helt i overflaten. Særlig mye råere enn det blir det ikke i Norge. Seien finnes ellers pelagisk yttaskjærs, og den tar det meste som blir servert. En passelig stor shad er likevel et godt sted å begynne.
Det aller råeste Lofoten har å by på er likevel storkveite. Spesielt i områdene utenfor Å tas det årlig mange fisker over 100 kilo. Driftfiske på strømutsatte steder med shad eller hel agnfisk i enden av snøret gjør vanligvis susesn, men når det kommer til kveitene finnes det aldri noen fiskegaranti.
Lofotens mange sandfylte sund og viker huser ellers massevis av flatfisk som rødspette og sandflyndre, samt steinbit og hyse. Nappstraume er en klassiker, men det finnes fin fisk de fleste steder som passer beskrivelsen over. Lenger ute i havet kan du også treffe på uer i dypkantene. Agnbiter og strimler av fisk er det du har på krokene.
Lykke til!
– Endre Hopland, Hooked-redaktør og allroundfisker
I fiskesammenheng er det få ting som er like tilfredsstillende som når teori og praksis harmonerer, og da spesielt når en utforsker fjorddypet.
Det er lett å ty til velprøvde fiskeplasser når en skal ut med stengene, spesielt hvis dette er plasser som leverer bra fisk og du kanskje bare har noen timer til rådighet. En stor del av arts- og specimenfisket handler likevel om prøving og feiling for å finne nye plasser. Alle som har holdt på med dette her en stund vet at det i prosessen blir mange timer med agn i sjøen uten særlig mye fornuftig å vise til, men når en endeleig treffer, og plassene som så gode ut på sjøkartet faktisk viser seg å levere i praksis også, da glemmer en raskt all småbrosme, hågjel, svarthå, slimål og sveivekrampe.
For nokså nøyaktig to år siden gjorde Magnar og jeg alvor av noen gamle planer om å teste etter lokal spisskate. Vi hadde ikke dregg, men vind og strøm spilte på lag, og i rolig tempo flyttet vi oss nedover fra 300 meters dyp. På 430 meter hugg det hos meg, og da tilslaget ble satt var det ingen tvil om at det var skate i andre enden. Etter en lang sveiveøkt dukket da også en spisskatehann på 5,1 kilo opp, og satsingen var en suksess.
I fjor høst gjorde Geir og jeg et nytt forsøk, denne gangen lenger inne i fjorden og litt grunnere. Vi dregget opp på 330 meters dyp, og litt utpå ettermiddagen kroket Geir en tung fisk. Etter mye sveiving kunne en flott spisskate på 8,06 kilo landes, også dette en hannfisk.
I januar i år prøvde Magnar, Cato og jeg oss etter de lokale spisskatene på ny, denne gangen i Cato sin båt som har elektrisk motor med ankringsfunksjon i baugen. Vi la oss til der jeg fikk min spisskate halvannet år i forveien, og det tok ikke lang tid før Magnar hadde fleks i klingan. Opp fra dypet kom etter hvert nok en spisskate, denne gangen en hannfisk på 6,9 kilo, og dermed var alt velstand.
Torbjørn, Kristian og jeg hadde oss en ny tur til det samme området i påsken, men uten dregg rakk vi bare å fiske i en times tid før vinden tok seg opp. Dette var likevel nok til at Kristian kroket en liten spisskate på 3,1 kilo på 440 meters dyp. Også dette var en hannfisk, nummer fire av fire fra fjorden.
Spisskatehannene kan bli ganske store, men hunnene har mye mer inne. Norgesrekorden fra Trøndelag er på over 16 kilo, men antagelig er ikke taket nådd. Kjemper av dette formatet er likevel sjelden kost, og fisk på over ti kilo regnes som store. Slike jagerfly var vi helt sikker på måtte finnes her hos oss, også. Det gjaldt bare å finne dem. Der det er hannfisker må det nemlig på et eller annet tidspunkt også være hunnfisker. Eventuelt må de to kjønnene møtes et sted for å føre genene sine videre. Trikset er finne ut hvor.
Onsdag denne uken pratet jeg med Magnar, og han kunne fortelle at han og Cato hadde tenkt seg ut på makrelljakt torsdagen, med påfølgende fiske på dypet. Han lurte på om jeg ville være med, og dermed åpnet det seg plutselig en mulighet for å ligge oppankret på en plass jeg har kikket på en stund. Den er ikke så langt unna der Geir og jeg fisket i fjor høst, men den ligger litt dypere og litt lenger ute. På sjøkartet ser den også veldig spennende ut.
Jeg hadde litt ting å gjøre på formiddagen, men Magnar og Cato så ingen problemer med å plukke meg opp på tidlig ettermiddag, så da gikk ting seg fint til. På en speilblank overflate koblet vi inn ankerfunksjonen akkurat på punktet jeg hadde sett meg ut, og så var det bare å få agn i sjøen.
Det tok ikke veldig lang tid før det var aktivitet hos Cato, og opp fra dypet kom en flott blålange på 5,14 kilo. Dette er ny pers for fiskeren, som var storfornøyd. Blålangen er som kjent fredet, men utilsiktede bifangster skal bringes i land. Cato og Magnar assisterer dessuten Havforskningsinstituttet i deres søken etter ny viten om arten, og leverer derfor finneprøver og otolitter fra alle fjordfangede blålanger de får til forskerne i Bergen. Denne fisken blir nå en del av statistikken.
Ikke lenge etter nappet det hos meg, men da jeg satte tilslaget røk braiden i tredje ring og forsvant i dypet. Årsaken var opplagt da det viste seg at keramikken i ringen hadde et stygt hakk, men det var likevel rimelig kjipt. Ikke bare var jeg 350 meter snøre, bom, slep og en fisk fattigere, men dritet lå også igjen nede på det jeg altså mente måtte være en god skateplass. Situasjonen var enkelt og greit elendig.
Det positive var at jeg hadde med meg ekstra stang og snelle, og at vi fremdeles lå oppankret på samme plass. Sjansen for at de 350 meterne med braid kom til å vikle seg inn i minst ett av snørene vi fisket med anså vi som rimelig stor.
Jeg rigget om og sendte en ny makrell ned i dypet. Fem minutter senere nappet det hos Magnar, og tilslaget resulterte i fast fisk. Samtidig kjente jeg at jeg var borti noe der nede i fjorden, og med tanke på at det ble stadig tyngre å dra for Magnar også, begynte vi å ane konturene av en flere hundre meter lang pariserflette.
Og fletten kom. Da Magnar sitt takkel brøt overflaten med en hågjel hengende på slepet, var både mitt snøre, Cato sitt snøre og snøret jeg mistet for kort tid siden viklet rundt glidebommen hans. Her var det kaos, og ting var på ingen måte satt i system. Dette kunne umulig gå bra.
En halvtime senere var Magnar sitt takkel klippet i fillebiter, mens Cato og jeg hadde fått to skjøteknuter hver på våre respektive snører. Jeg hadde også fått meg en skjøteknute på den andre snellen min, som nå inneholdt rundt 200 meter mer snøre enn etter stangringbruddet. Bommen, loddet og slepet var også reddet, samt landet fisken som satt på kroken. Dette var for øvrig en liten og nokså uinteressant hågjel.
150 meter av mitt snøre og 50 meter av Cato sitt snøre utgjorde nå et flurerende kråkereir, og det var utvilsomt snøret på avveie som var skyld i all elendigheten. Så lenge redskapen var i båten og ikke i havet brydde vi oss likevel ikke så veldig. Det var dags for å gjenoppta skatejakten.
Med ferske agn på bunnen tok det ikke lang tid før det var action hos Cato igjen, og denne gangen knelte den litt for lange og myke Uglysticken hans urovekkende mye. Her var det utvilsomt skate på gang.
Cato måtte sveive mye og lenge før fisken kom sigende, men han sveivet med et stort glis om munnen hele veien. Da fisken omsider kunne løftes om bord kom også jubelbrølet. Spisskaten, som veide 6,16 kilo, var nemlig ny art for fiskeren, og etter veiing og fotografering fikk den selvsagt svømme tilbake til dypet.
Også denne gangen var det en hannfisk som hadde funnet et av agnene vi serverte, og selv om en aldri kan klage når en får spisskate, tok jeg nok en gang meg selv i å lure på hvor hunnfiskene kunne være. Det fikk jeg svar på et par timer senere.
Med targetarten sikret var turen allerede en suksess, men spenningen steg på ny da det plutselig dro av sted på stangen min fremme i baugen. Jeg avventet, sveivet meg innpå søkket og gjorde tilslag, men det var ingenting i andre enden. Ingen tyngde heller, så fisken hadde definitivt ikke stukket seg. Her var det bare å få agnet ned igjen.
To minutter senere dro det av sted igjen. Etter fire-fem meter stoppet fisken, og 20 sekunder senere gikk den ytterligere noen meter før den stoppet på ny. Dette er typisk skateoppførsel, og da fisken gikk for tredje gang sveivet jeg meg innpå den og satte tilslaget. Det svarte blytungt i dypet.
At det var en skate i andre enden av snøret var det ingen som helst tvil om, og fisken kjentes også alvorlig stor ut. På slike dyp er det det ikke lett å anslå vekter før en faktisk har sett fisken, men alle om bord skjønte at dette her var grove greier.
Etter en lang og rolig sveiveøkt kom et digert brunt flak til syne under båten, og stemningen om bord ble rimelig bra da jeg fikk løftet den svære spisskaten om bord.
Da vekten like etter stabiliserte seg på magiske 13,6 kilo, fordelt på 137 centimeter, kunne vi også med sikkerhet konstatere at det i aller høyeste grad finnes digre hunnfisker i fjorden.
Etter at en av mitt livs fisker hadde fått svømme videre, var jeg egentlig ferdig for dagen, og det gikk en god stund før jeg egnet om. Magnar og Cato fisket videre, og landet også hver sin fisk. Cato sin var en liten brosme, mens Magnar slo til med en liten svarthå. Sistnevnte ble for øvrig fuglemat, da en havørn plutselig dukket opp og snappet den vesle haien i overflaten. Jeg tipper den flotte rovfuglen har hatt bedre middager i sitt liv.
Før vi reiste inn igjen byttet jeg fra slep til tokrokspaternoster, og tok et siste nedslepp. Det gikk på småhai med det samme, og etter 300 meter med sveiving smalt det plutselig på noe større, også. En fin sei på rundt femtallet ble med helt til overflaten før den spyttet ut kroken og forsvant ned igjen, men jeg kjente at jeg ikke brydde meg så veldig om hverken seien eller den vesle svarthåen som hang på den andre kroken. De kom ikke i nærheten av dagens fisk, uansett.
Etter at Magnar og Cato hadde satt meg i land, gjorde de noen slepp etter seien, de også. Dette resulterte i en fin fisk på 3,6 kilo til Magnar, men det ble med den ene. Med to spisskater landet og satt tilbake var turen likevel en ubetinget suksess. Nå begynner jakten på de hvite og de svarte…
STORFISKER: Mikael Åkesson har fått to håkjerringer på sin fiskeferie til Risøysundet. Fiskene veide 1054,7 og 863 kilo. (Foto: Privat/Nordic Sea Angling)
I begynnelsen av juli dro Mikael Åkesson opp en håkjerring på hele 1054,7 kilo i Andfjorden. Noen dager senere gjentok han bedriften.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at Åkesson var rimelig bra fornøyd med fangsten sin, men når en har planlagt en fisketur i åtte måneder, og fremdeles har mye fisketid igjen, er det alltid muligheter for mer fangst. Dette gjelder også de som fisker etter håkjerring. For Åkesson sin del skulle lynet slå ned to ganger på samme sted.
En ukes tid etter at kjempen på over ett tonn fikk svømme ned igjen der den kom fra, kroket nemlig svensken nok en enorm fisk i Andfjordens store dyp. I kraftig vind, og med veldig mye ankertau ute, kjørte Åkesson fisken knallhardt, og etter bare 50 minutter kunne en håkjerring på 396 centimeter sikres langs båtripen. Fisken hadde en omkrets på hele 251 centimeter, og da sier tabellen fantastiske 863 kilo!
Rekordfisken fra tidligere i oppholdet var til sammenligning 406 centimeter lang og hadde en omkrets på 274 centimeter. At de trollgamle urfiskene i Andfjorden har matvett virker med andre ord å være rimelig opplagt.
1 of 5
(Foto: Privat/Nordic Sea Angling)
(Foto: Privat/Nordic Sea Angling)
(Foto: Privat/Nordic Sea Angling)
(Foto: Privat/Nordic Sea Angling)
(Foto: Privat/Nordic Sea Angling)
Etter noen bilder fikk også håkjerring nummer to svømme ned igjen til sine jaktmarker i dypet. Dette er noe håkjerringene klarer fint, da de mangler svømmeblære og derfor tåler trykkforskjellen i vannlagene godt. Dette gjør igjen at de fint kan settes tilbake etter fangst, noe som er vanlig praksis blant alle som fisker målrettet etter arten. Flere gjenfangster fra Trondheimsfjorden viser også at praksisen fungerer.
Daiwa Prorex AGS er for meg et hakk opp fra fjorårssesongen, hvor jeg fisket mange timer med Prorex XR. Som jeg skrev i omtalen av XR er Prorex-serien delt inn i tre hvor AGS er toppen, og den mest påkostede.
Jeg var veldig fornøyd med XR, og mener den er en veldig god allround stang. Selv brukte jeg den mest til jiggfiske etter abbor. Prorex AGS har fått samme arbeidsområde, og overgår, etter min mening XR på alle måter, men til en høyere pris. Det er en mer gjennomført stang med litt bedre komponenter i alle ledd, og som jiggstang responderer den noe raskere.
En forskjell på mer budsjettvennlige stenger er teknologien kalt 3DX, som står for «3D cross carbon fiber». Kort fortalt gjør denne måten å binde karbonfibrene i stangemnet at det styrker kompresjonen eller sammentrekningen, og gjør stanga raskere enn vanlig oppbygging med 2-dimensjonal struktur. Stangemnet er bygd på SVF Nanoplus, Super volume fiber blanks, som er ett steg opp i kvalitet fra HVF, som finnes i Prorex XR.
Til tross for rask aksjon finnes det definitivt stivere jiggstenger på markedet, men dersom man ønsker å kombinere med blant annet wobblerfiske eller blade baits er AGS en super allrounder. Stanga er meget lett blant annet takket være bruken av SVF Nanoplus og egne AGS-stangringer i karbon.
Disse ringene er lettere enn standard høykvalitetsringer fra Fuji, som f.eks Alconite-ringene, samt skal kunne være med på å bidra til enda bedre sensitivitet i stanga. Bruken av karbonfiber reduserer vibrasjonene som ringene får under bruk når man eksempelvis kaster ut eller under vanlig jiggbevegelse. Dette fører til at stanga er raskere tilbake i utgangsposisjon eller nøytral posisjon som igjen bidrar til redusert friksjon med snøret man bruker.
AGS-ringer i karbonfiber, lekkert.
Snellefestet er kjent fra Prorex XR med stramming bak snella, som jeg personlig liker da det er null sjanse for å skru opp festet med fingrene som hviler på stanga foran festet. Under fiske etter abbor liker jeg å hvile pekefingeren så langt frem på stangemnet som mulig for å øke sjansene for å kjenne bevegelsene til agnet, og huggene fra fisken.
Dette har medført at jeg noen ganger skrur opp snellefestet på stenger hvor strammingen sitter foran. Dette er smak og behag, men personlig er jeg positiv til stramming i bakkant slik Daiwa har på Prorex. Et lite minus ved strammingen, helt subjektivt, er at «skruen» er glatt, og kan til tider skli litt der den ligger bakerst i håndflata om man har svette eller våte hender.
Estetisk er dette snellefestet veldig fint og gir et fint helhetlig inntrykk med resten av stanga. I motsetning til XR er det brukt litt mindre lilla på AGS som gjør den litt enklere å pare med sneller utenfor Prorex-serien. Det kan nok være et pluss for mange som ønsker å bruke sneller utenfor Prorex-serien.
Vel gjennomført snellefeste som er meget godt å holde i.
Når det gjelder resten av stanga er det slik at Prorex fortsatt har et ganske langt fremre håndtak slik at man ikke holder direkte på stangemnet, men det er et spisset håndtak som gradvis heller ned mot stangemnet og gir nok følelse og sensitivitet til å kjenne når for eksempel jiggskallen lander på en stein, eller når fisken biter.
Personlig kunne jeg foretrukket et litt kortere fremre håndtak da jeg aldri plasserer hånda der, men for de som gjør det er det unektelig et godt håndtak å holde i.
Etter hva jeg har sett vil stanga ha en pris rundt 2500 NOK. Det kan være vanskelig å finne den i Norge, men det håper jeg endrer seg, og det skal uansett ikke være vanskelig å få din lokale butikk til å ta den inn.
Pen abbor drillet på Prorex AGS foreviget med vann på linsa.
Sammen med stanga leverte Daiwa den nye utgaven av snella Ballistic. Navnet bør være kjent for de fleste som har fulgt med på markedet for haspelsneller, og for meg står det for et kvalitetsprodukt fra Daiwa.
Nytt for året er at Ballistic kommer som LT, «light tough». Det vil si at den er lettere og sterkere enn den noen gang har vært. Den har fått Daiwa Zaion snellekropp som gir mer robusthet enn den tidligere har hatt, samtidig som det er lettere enn på foregående modeller. Zaion tilfører stivhet til snellehuset, som igjen øker ytelsen til rotoren, som presterer bedre når den har støtte fra en stivere snellekropp.
Med andre ord forbedrer ikke bare Zaion selve snellekroppen, men gjør at rotoren får lettere arbeidsforhold. Dette er spesielt viktig når det blir tunge tak med sterke fisker, hvor enklere sneller fort kan knele under press. For de som er spesielt interessert kan det nevnes at Zaion er bygd opp ved hjelp av karbonfibre, er 20% sterkere enn ABS plast, omtrent samme styrke som magnesium og er rundt 50% lettere enn aluminium. De fysiske målene på snella er også mindre enn tilsvarende eldre modeller av Ballistic.
Daiwa Ballistic LT2000D.
Daiwa har også brukt Zaion på Ballistic sin rotor. Igjen sørger det for en lavere vekt, samtidig som det er stivere og mer robust enn tradisjonelle materialer som ABS eller magnesium. Videre ser man at rotoren er mer avrundet enn man finner på andre fabrikat, og dette er også med på å tilføre stabilitet til hele systemet.
Metersgjedder er ikke noe problem for hverken Prorex AGS lettspinn eller Ballistic 2000 sin silkemyke brems.
Estetisk ser den meget bra ut med fine røde detaljer, men det er innholdet som virkelig betyr noe. Selv om jeg har fisket abbor med denne komboen har det blitt veldig mange gjedder, og noen ganske grove rundt 1 meter. Dette takler både stang og snelle helt fint. Snella har en veldig myk og god brems, og silkemyk gange.
Blant finessene kan jeg nevne at hovedakslingen i snella er magsealed, som vi si at det ikke slipper inn vann eller andre små partikler der dette kan ødelegge innmaten i snella. Dette forlenger levetiden og reduserer behovet for service. For de som fisker i saltvann er dette spesielt interessant da snella vil holde mye lenger enn sneller hvor salt kommer inn i finmekanismen og ødelegger innsiden av snella.
Beviset på at snella har magsealed kommer til syne på rød bakgrunn.
Snella finnes i ulike norske butikker, og prisene ligger rett under 3000 NOK for modellen jeg har hatt til test. Man får snella i størrelser fra 1000 og opp til 6000, hvor Ballistic 6000 er en helt ny modell.
Som den påkostede komboen dette er mener jeg den står seg godt mot konkurrentene, og med Daiwa sin prispolitikk for man mye for pengene om man kjøper stang og snelle i denne prisklassen. Man kan argumentere for at man får mer for pengene enn tilsvarende fra de argeste konkurrentene som gjerne har skrudd prisene unødvendig høyt.
For de som er interessert i en mer gjennomført Prorex-kombo er det verdt å nevne at snella Prorex XR, som jeg omtalte i fjor nå har kommet i en LT-versjon som gjør den vestentlig lettere. Det var nøyaktig det jeg etterlyste med den jeg testet i fjor som var noe overdimensjonert til lettspinn etter abbor.
De dype, norske fjordene er hjemstedet til en av de største, kjøttetende fiskeartene i verden. Kjempefiskene lar seg også fange på stang, men la det være sagt med det samme: Håkjerringfiske er ikke for hvem som helst.
Av: Vilhelm Skilhagen
De lærde strides om hvor stor en håkjerring egentlig kan bli. Ubekreftede rykter fra yrkesfiskere forteller om individer på nærmere åtte meter. Hvor mye en slik fisk faktisk veier er vanskelig å si, men en kan fort ende opp med den største fisken noensinne tatt på stang, uansett art.
Per i dag er det bare noe n få eksemplarer av den mystiske sagskata (Pristis pristis) og den fryktede hvithaien (Carcharodon carcharias) som overgår de største, stangfangede håkjerringene i størrelse. Da telles naturlig nok ikke brugde og hvalhai med. Disse blir størst av alle fiskene vi kjenner til, men de livnærer seg også av plankton, og vil ikke med viten og vilje ta et agn.
At håkjerringa vekker nysgjerrighet også utenfor våre egne landegrenser fikk jeg merke i 2012, da Jeremy Wade og populære River Monsters kom til Norge i jakten på Loch Ness-monsteret. De fikk også merke at det ikke bare er enkelt å plukke seg ei håkjerring. I løpet av elleve dagers fiske med fem stenger fikk Jeremy to håkjerringer, tre spisskater og ei svartskate. At svartskata var en langt større sensasjon enn håkjerringa var ikke så nøye, i og med at fokuset var på en stor håkjerring. Dessverre stoppet vekten på den største fisken på bare drøye 150 kilo, men storfiskjegeren fikk i alle fall arten han var på jakt etter.
Pionervirksomhet i Trondheimsfjorden
Stangfisket etter håkjerring startet for alvor mot slutten av 70-tallet, da spesielt i Trondheimsfjorden. Med Trondheim Havfiskeklubb i spissen ble det gjort utallige turer i hele fjordsystemet, fra ytterst ute ved Rissa, inn mot Orkdalsfjorden samt i ytre deler av Beitstadfjorden. I 1987 tok rekordjaget en midlertidig pause, da Terje Nordvedt fikk en håkjerring på hele 775 kilo. Fisken var betraktelig større enn alt annet som tidligere var fanget på stang i Norge, og mange trodde at toppen var nådd med denne fisken. Det ble dog tatt en del eksemplarer av arten både på Vestlandet og utenfor Langesund.
I 2002 klarte Tore Jan Skeie kunststykket å få opp ei håkjerring under langefiske i Rogaland. Dette er en prestasjon uten sidestykke med tanke på at fisken ble tatt uten noen form for wire eller egnet utstyr for arten. Fisken ble aldri målt, men estimert til rundt 500kg. Først i 2006 ble målrettet fiske etter håkjerring gjenopptatt. Den velkjente havfiskeguiden Frederic Kullin hadde sammen med HFK Rolex en dagstur inn i Trondheimsfjorden, der det ble fanget både ei kveite på 111 kilo samt ei håkjerring estimert til over 400 kilo.
Selv hadde jeg mitt første forsøk etter håkjerringa samme år. Sammen med nevnte Frederic, Pål Jørgensen, Bjørn Bakkelid, Helge Lie og Sverre Magnus Selbach hadde jeg et par dagers satsing, der to mindre fisker ble fanget av Pål og Bjørn. Det ble i løpet av de neste årene fanget flere store fisker. Blant annet fanget Christer Gjøvaag en fisk som ble estimert til 533 kilo under en ny ekspedisjon med Kullin. Pål Jørgensen slo på sin side til med en fisk som ble anslått til 611kilo. I tillegg fikk Runar Kvam en fisk på 643 kilo. Alle fiskene hos Kullin har estimert vekt, da de ble sluppet løs igjen etter måling og fotografering.
I 2010 fikk noen dansker flere håkjerringer under målrettet fiske i Rogaland, der den største fortsatt er gjeldende Norgesrekord hva veid fisk gjelder. Fisken på 880 kilo måtte dessverre bøte med livet ettersom danskene ville registrere fisken som norsk rekord. Norgesrekordreglene den gang sa at rekordfisker måtte veies i land for å kunne godkjennes, noe som dårlig lar seg forene med catch and release av en fisk på nesten et tonn.
Selv om håkjerringfisket har avtatt litt de siste årene, har det fortsatt vært en del fangster som er blitt skrevet ned i fiskehistoriebøkene. I 2012 fikk Magnus Durell ei håkjerring i Trondheimsfjorden som ble estimert til 824 kilo. På dette tidspunktet var dette det nest største, stangfangede eksemplaret av arten i Norge. Senere samme år var NKML ute på tokt i det samme området og presterte kunststykket å få fem fisker i løpet av 24 timer. Det største eksemplaret var på 492 kilo, fanget av Irvin Kilde.
Verdens største fra Nedstrandfjorden
I tillegg startet så smått fisket i Nord-Norge å ta form. Thor-Eivind Flakstad ved Andørja Adventures fikk etter kyndig veiledning fra undertegnede til slutt klaff med et eksemplar som det dessverre kun ble målt lengde på, men basert på bilder og den nevnte lengden kan en tippe fisken til en plass mellom 550 og 650 kilo. Nevnte Flakstad hadde ellers flere turer i løpet av året med flere mindre fisker som resultat. I februar 2013 fikk han dog et eksemplar estimert til 710 kilo, før han i starten av september fikk et eksemplar som snuste på tonngrensa.
Dog er det fisken til Asgeir Alvestad de fleste snakker om fra 2013. Den gigantiske håkjerringa hans ble estimert til 1099 kilo. Fisken ble tatt i Nedstrandsfjorden en sen julinatt, da Asgeir fisket sammen med sin likesinnede fiskekompis John Olav Florø-Larsen. En fantastisk fangst, og den største fisken fanget på stang i europeiske farvann noen gang. Fisken er i dag gjeldende norgesrekord for fisk med estimert vekt.
Flere faktorer gjorde dessverre at denne fisken endte sine dager etter å ha blitt dratt opp fra dypet. Den svære haien ble sluppet fri etter måling, men ble funnet flytende noen dager senere. Den ble obdusert på stedet, og mageinnholdet inkluderte flere store langer og ganske mye monofilgarn. Hvorfor fisken døde er det vanskelig å spekulere i, men høy overflatetemperatur kan være en av årsakene. Det er også på det reine at dette var en svært gammel fisk.
RIVER MONSTERS: Håkjerringa er så spesiell at den til og med lokket River Monsters-kjendisen Jeremy Wade til Norge. Fisk fikk han også, selv om han måtte legge ned elleve fiskedager.
Når det gjelder mitt eget håkjerringfiske, ble det mange blanketurer før den første haien satt. Jeg var så heldig at jeg fikk være med Jörgen Larsson, Torunn Handeland og noen til på sjøen en vakker julidag i 2008. Her smalt det, og etter 25 minutters fight var ei 275 centimeter lang håkjerring sikret ved siden av båten. Vekten ble estimert til 197 kilo, og dermed var ballet i gang.
I 2012 kom neste fisk opp. Jeg ble invitert opp til å teste litt håkjerringfiske med Andørja Adventures, og tre timer ut i første passet kroka jeg en bra fisk. Etter 20 minutter lå en fisk på 380 centimeter, med et rundmål på 214 centimeter, ved siden av båten. Ved hjelp av lengde-/omkrets-formel ble vekten anslått til 602 kilo.
I fjor ble det mange fisker som kom seg unna. Først mistet jeg en fisk på langetackle. 1,4mm-mono ble bitt av etter noen minutters fight, noe som var like greit da utstyret ikke var tilegnet slike store fisker uansett. Neste fisken ble mistet under et pass sammen med Andreas Næristorp. Dette er mest sannsynlig den største håkjerringa jeg har vært i kontakt med. Selv med 30-kilosbrems hadde jeg ingen sjanse til å kontrollere fisken. I ti minutter sto jeg bare og ventet på at jeg skulle få overtaket, uten at noe skjedde. Til slutt ble det slakkline, og etter å ha sveivet opp 600 meter snøre, kunne jeg fastslå at fisken hadde rullet seg opp ti meter wire og ti meter 3mm-mono, før den hadde slitt av 0.65mm-multifilamenten.
Tett på tonnet
Etter dette ble det et pass sammen med Jon-Eirik Brobak i starten på juni, hvor vi fikk hver vår fisk. Jeg fikk ei lita håkjerring i overkant av 50 kilo, mens Jon-Eirik fikk en fisk estimert til 432,5 kilo. I juli mistet jeg nok en fisk. Denne gangen løsnet bare krokfestet halvveis oppe.
Det var først i slutten av september at jeg endelig kunne kroke et skikkelig eksemplar. Under årets siste pass, og på overtid av hva jeg hadde planlagt, tikket det bestemt ut fra min Avet EX50W. Fisken startaet med å ta 100 meter line før jeg i det hele tatt følte at jeg fikk overtaket på den, og 40 minutter senere kunne vi beskue ei håkjerring som der og da ble målt til 420 centimeter. Med et rundmål på 260 centiemeter ble fisken estimert til 982,4 kilo.
Når det kommer til selve håkjerringfisket er det fair å si at dette ikke er noe jeg anbefaler for hvermannsen. Fisket krever mye kunnskap med tanke på håndtering av fisken, i tillegg til riktig utstyr og strukturert jobbing i den korte stunden kjerringa bør være i overflaten. Om du har lyst til å fiske håkjerring anbefaler jeg å ta kontakt enten med Frederic Kullin eller Andørja Adventures. Begge steder arrangerer håkjerringfiske. Grunnen til dette er rett og slett at fisken skal vies mest mulig sjanse til å overleve, samt for fiskerens egen sikkerhet. Det er nemlig store krefter som er i aksjon her, og fiskene en fanger er potensielt massive.
Tungt utstyr
For å fiske håkjerring kreves skikkelig utstyr. En standupstang er å foretrekke. Jeg bruker selv en custombygd Calstar Grafighter 60-unlimited på like i overkant av 150 centimeter. Stangen er utstyrt med bentbutt, noe som gjør selve fighten mer behagelig. Av sneller bør en ha noe solid noe, som rommer mye line og har fornuftig utveksling. Selv foretrekker jeg en utveksling på rundt 3. Jeg bruker en Avet EX 50 Wide, men Shimano TLD 50 og Tiagra 50W er gode alternativer, sammen med Penn International i samme størrelse.
I tillegg til grov stang og snelle, bruker en også stand-up-seletøy. Det er primært to typer seletøy som er brukende. Selv foretrekker jeg Braid Power-Play, mens blant andre Frederic Kullin foretrekker Black Magic sitt. Når det kommer til selve takkelet består dette av 10 meter 3mm-mono øverst. Under dette har en rundt samme lengde med 2,5mm-wire med en 0,5mm plastcoating. Takkelet crimpes i stedet for å knytes, og alle crimper tapes eller forsegles med krympeslange. Dette gjøres både for å unngå at crimpsene kapper andre liner og for å skåne fisken ved rulling.
I Trondheimsfjorden brukes to kroker, en midt på wirefortommen og en festet på et slep. I Nord-Norge har jeg funnet ut at man bare trenger bunnkroken, da agntyver i mer eller mindre grad er fraværende i forhold til i Midt-Norge. Det fiskes utelukkende med sirkelkrok, slik at fisken krokes skånsomt i ytre deler av munnen. Krokene som brukes i 99 prosent av alt håkjerringfiske i Norge er Owner Super Mutu 14/0 og 16/0. Og om noen skulle være tvil: Dette er grovt gods.
Flak av digre sjørøyer, en fisker som går fullstendig berserk og et gammelt flyvrak. Fisketurer i Grønlands villmark er minneverdige.
Tekst og foto: Trond Andersson
Utenfor flyvinduet er det grått og regndråpene knuses brutalt mot det tjukke glasset. Slik har det vært siden vi passerte Island og mitt håp om se den grønlandske innlandsisen «fra oven» også blei knust. Derfor kommer glimtet av et kritthvitt isfjell rett under meg svært overraskende. Det vises flyktig gjennom ei revne i skodda – så blir alt grått igjen.
Noen minutter etter treffer flyhjulene bakken og bremsene blir hylende satt på. Det røde og hvite flyet til «Air Greenland» stopper langt ute på rullebanen til Narsarsuaq flyplass.
Narsasuaq betyr «den store sletten». På denne knøttlille boplassen hadde amerikanerne engang funnet det formålstjenelig å bygge seg en militær flyplass. Nå er flyplassen avmilitarisert til stor glede for oss fredelige sivilister.
Utenfor flyet blåser det kraftig og regnet pisker ned. Passasjerene småspringer rundt vanndammene for å komme hurtigst mulig til ankomsthallen.
Jeg drar hetta over hodet, skutter meg mot vinden og plasker rett ut i en vanndam. Mitt første møte med verdens største øy kunne godt ha vært litt mer gjestmildt …
Eiriksfjorden
Turen blei planlagt for mange måneder siden. For i månedsskiftet juli/august forlater røyene sjøen og begynner sin gytevandring opp i elvene. Da er fisket etter de grønlandske røyene på topp og vi skal være å plass.
Ilua er navnet på elva vi skal til. Jeg vet ikke hva det betyr, men elva renner ut innerst i Eiriksfjorden langt sør på Grønland. Vi er bare 20 mil fra Kapp Farvel, eller Nunaap Isua som det heter på inuit.
En skranglete bil frakter oss fra flyplassen ned til brygga. Der må vi vente en god stund før vi kan gå ombord i båten som skal frakte oss inn fjorden.
Det finnes ikke ly for regnet og regntrekket til ryggsekken har jeg glemt. Med stigende uro ser jeg hvordan regnet farger sekken mørkere og mørkere. Håpet om at klærne skal holde seg tørre blir også mørkere og mørkere.
Det eneste som trøster oss er utsikten tvers over fjorden. En fattig trøst for den vises bare sporadisk gjennom gråværet. Til gjengjeld ser vi da rett over til bygda Qassiarsuk eller Brattahlid, stedet som Eirik Raude bygde i år 982. Fra Brattahlid starta også sønnen Leiv sin berømte ferd mot Vinland, noe den enorme statuen av han er et synlig tegn på. Vår ferd inn Tunulliarfik, eller Eiriksfjorden, blir neppe så berømt.
Trang båttur
En eldre, værbitt og ordknapp, men svært blid inuit er kaptein. Han fører båten med stor autoritet mellom vindkast og isfjell. De siste kommer fra isbreen Qooroq, som kalver 200.000 tonn is i døgnet! Ikke rart at det er et kjølig drag i lufta …
I førerhuset og under dekk er det usedvanlig klamt, vått og trangt. Vi må ligge på de klissvåte ryggsekkene for å få strekt oss litt. Trøsten er at Leiv og hans menn sikkert hadde det mye verre på sin lange ferd mot Vinland. Vår ferd tok bare to og en halv time.
En liten båt frakter oss til land. Skodda er tett, regnet strømmer ned og det er klissvått overalt. Vårt inntrykk av landskapet må nok vente.
Fiskekamerat Ivar og jeg installerer oss så godt vi kan i et tomannstelt. Et slikt telt krever streng logistikk når to personer skal bo der i flere dager.
Et vann, en elv og en fjord
Nedenfor teltet oppdager vi et stort vann. Derfra renner det en liten elvestubb ned til fjorden. Ved flo sjø er elva omtrent 50 meter lang. Nå er det på høy tid å klargjøre stengene. Vi er klar til å møte de grønlandske sjørøyene!
«Hva er den store mørke flekken på bunnen av elva?».
Den tunge skodda og regnet gjør det vanskelig å se hva vi ser.
«Jøss, den beveger seg».
«I all verden! Det er jo fisk!».
Den mørke flekken kommer rett mot oss. Inne ved land bøyer den av og vender elegant tilbake. Det er hundrevis, kanskje tusenvis av sjørøyer som har kommet inn med floa. Enkelte eventyrlystne individer tar en tur på egen hånd. De mørke ryggene og de hvite tegningene på finnene avslører dem. Men så samler fiskene seg igjen og beveger seg i en jevn, rolig rytme. Fullkomment behersker røyene synkronsvømmingens kunst.
Det første kastet
Regnværet gir nytt liv til elva. Den er fortsatt steinete og grunn, men det er sjørøyer overalt! Fisker presser seg forbi steiner og plasker over grunner. Så forsvinner de som mørke skygger ut i vannet. Nå er hovedelva det neste målet …
Ivar har lagt ut sitt første kast. Nå står han å kjører på sin første røye eller eqaluk som det heter på inuit. Fisken veier 1,3 kg. Det tar ikke lang tid før jeg også får kjenne de grønlandske røyenes enorme krefter.
Nå velsigner vi regnværet som hjalp fiskene opp det siste stykket. Vi har egentlig hatt kjempeflaks med været. Det skjønner vi nå! Optimistisk tenker vi på morgendagen. Ilua må være full av nygåtte sjørøyer …
Et forvirrende delta
Grytidlig er vi klar. Sola skinner fra en skyfri himmel og det er varmt og godt. Frokosten blir unnagjort i en fei og matpakkene blir heller ikke smurt for å imponere noble matskjønnere. Men vi har nok mat for en dag og det er det vi trenger. Langs vannet er det en godt opptråkka sti, så her har sportsfiskere traska før.
Før Ilua renner ut i vannet har den delt seg et komplisert delta. Det forvirrer oss litt, men snart finner vi hovedløpet og lister oss forsiktig fram.
Elva er krystallklar, men overraskende liten og svært grunn. Hjemme ville jeg ikke drømt om at en så liten elv kan huse mye og stor fisk. Men nå er vi ikke hjemme og jeg vet at elva er full av nygåtte sjørøyer.
Mellom oss og elva er det flere meter med tørrlagt steingrunn. Vi huker oss ned bak noe kortvokst vier. Der trekker vi strå om hvem som skal ta det første kastet. Ivar trekker vinnerstrået og lister seg rolig framover.
Vi har rigga både spinner- og fluestenger. Ivar har tydeligvis gjort sitt valg og rekker fluestanga forsiktig over til meg. Så løsner han den lille spinneren fra stangringen. Rett utenfor oss er det litt djupere vann og dit styrer han metallbiten.
Jeg vet ikke om det kan kalles en høl, men i dagene som kommer ga Ilua et helt nytt innhold til begrepet høl: Var det nok vann til å skjule en fisk var det en høl. Ferdig med det!
Plupp! Et lite vipp med stangtuppen er nok til at spinneren lander der den skal. Et innsveiv på snella en nok! En plog kommer øyeblikkelig skjærende gjennom vannskorpa. Et kraftig hogg følger og røya forlater vannet i et høyt sprang. Spruten står høyt da den lander!
Så bærer det nedover elva i vill fart og Ivar må småspringe for å holde følge med fangsten sin. Fisken viser krefter og det tar uvanlig lang tid før den kommer på land. Vi veier den til 1,4 kilo før den blir satt tilbake. Et nytt kast lander omtrent på samme sted og jammen skjer det samme igjen. Den røya veier «bare» 1,2 kilo!
Røyer, røyer og atter røyer!
Jeg klarer ikke å se på dette lenger. Nå må jeg prøve sjøl. Derfor avtaler vi kort at jeg skal følge elva oppover. Før eller seinere vil vi garantert møtes og da kan vi ta ei matpause. En svært lite gjennomtenkt avtale, for det er Ivar som har all maten i sekken sin. Slikt kan straffer seg …
«Ha det bra og lykke til!». Så rusler jeg aleine innover i den vakre grønlandske naturen – en herlig følelse!
Elva er ikke så innbydende det første stykket. Den er brei, grunn og full av steiner, ikke en liten høl er å se. Men så åpenbarer det seg et vakkert syn like foran meg: En stor høl. Øverst blir vannet klemt sammen mellom to høye berg, men så blir hølen vid, langstrakt og krystallklar.
På høyre side er vannet djupt og et berg skygger for sola. Først vurderer jeg å liste meg opp på berget for å se etter fisk, men forkaster straks tanken. Om det står fisk der, vil de sikkert bli skremt.
Jeg satser på et blindkast. Den lille blanke og blå spinneren lander med et lite plask og jeg styrer den inn mot berget. Der lar jeg den synke litt før jeg begynner å sveive inn.
Plutselig, og helt uten forvarsel, kjenner jeg kraftig motstand. Jeg rekker knapt å reagere før kampen er igang. Fisken drar ut sene og svømmer på kryss og tvers gjennom det krystallklare vannet.
Det tar lang tid å lande fisken som veier ganske nøyaktig to kilo. Jeg har heldigvis fjernet mothakene, så det går greit å frigjøre fisken. Den slår kraftig med sporden og forsvinner inn i skyggen under berget. Jeg parkerer spinnerstanga for godt og gjør klar fluestanga.
Et dystert minnesmerke
Mens jeg fisker meg oppover elva oppdager jeg en underlig kontur mot den blå himmelen. Den ligner ikke på noe naturlig. Nysgjerrig legger jeg om kursen. Framme ser jeg de forvridde restene av et gammelt fly. Deler av flyet ligger spredd vidt omkring.
Seinere fant jeg flere flydeler i elva, langt fra ulykkesstedet. Flyet styrta visstnok en gang på 1950-tallet. Flere mennesker omkom, men flyvraket blei stående som et dystert minnesmerke langt inne i den grønlandske ødemarka. Det var for langt å frakte det ut.
Fjeldørred
Jeg går tilbake til elva og fisker meg videre oppover. Nesten hvert kast blir belønna med en vakker fisk. Det er likegyldig om jeg bruker tørrflue eller nymfe for røyene er begeistra for dem begge!
Det mørke området i elva er fisk!Jeg stakk kameraet under vann og knipsa tilfeldig.
Helt øverst, der et fossefall stopper fiskenes videre vandring, skal det ligge en helt utrolig fiskerik høl. Ifølge vår danske informasjon er den alltid «fuld af fjellørreder». Av en eller annen merkelig grunn kaller danskene røyer for «fjeldørreder». Jeg aner ikke hvorfor røye blir til fjeldørred, men dem om det.
Et merkelig møte
En effektiv «cut-across» gjennom landskapet fører meg hurtig opp til «hølen under fossen». Da jeg nærmer meg oppdager jeg at flere fiskere er samlet der. En stor og dominerende fyr, i fullt fiskeutstyr, står og skriker på engelsk: «Next fisher, come on – come on!».
Han gestikulerer med armene for å få opp tempoet til «the next fisher». Denne stakkaren kommer nølende og skrider uerfarent ut i vannet med ei fluestang i handa.
Til høyre for den høylydte instruktøren står ei dame med spinnerstang. Den bruker hun, med en nybegynneres tydelige usikkerhet, til å få en spinner eller sluk ut i vannet. Øyeblikkelig får stanga en nydelig bue. Det er fast fisk og i følge den høytskrikende fyren skal hun øve seg på å kjøre fisk.
«Play the fish – play the fish – Lift your rod!», skriker han.
Det hele ser svært merkelig ut, men allikevel drister jeg meg framover til gruppa. De ser på meg med stor undring og det kan jeg forsåvidt skjønne. Jeg er like forundra over å treffe folk her.
Det viser seg at de er deltakerer på et fiskekurs og kommer fra Tyskland, Danmark, Island og Færøyene. Hvordan de er kommet hit spurte jeg ikke om. De var ikke kommet med båt, da ville jeg ha sett dem ved teltet. Ikke har det vært et helikopter å se og det er milevis til nærmeste grønlandske bosetning. Noen annen oppakning enn stengene kan jeg heller ikke se. Pussig.
Jeg sier «goodbye» og rusler nedover elva mot neste høl. Det tar ikke lang tid før jeg finner den. Den er lang og djup og jeg ser masse fisk.
En berserk
Jeg går forsiktig ned til brekket. Planen er å fiske meg oppstrøms for jeg regner med at de største fiskene står øverst. Nymfevalget blir ikke så nøye gjennomtenkt. Jeg bruker den nymfa som allerede sitter på. Det er en liten goldhead med dubba sort kropp og rosa halestubb. Den har vært populær tidligere på dagen, så hvorfor ikke nå?
Fluefisker Ole Johan Larsen fra Notodden har laget den og mange andre varianter til meg. Lignende nymfer hadde gitt han stor suksess i elva Kangia, som ligger lenger nord på Grønland.
Ved innnfallsoset er det en liten foss. Nedenfor brytes elva mot en bergvegg og forander retning. Langs bergveggen er vannet mørkt og strømmende. Perfekt! Nymfa forsvinner med et lite plupp og jeg er klar til å sette mothugg.
Da skjer det underlige ting. Ut av buskene kommer en mann brakende. Han har en merkelig hatt på hodet og ei spinnerstang i handa. Den er tydeligvis klar til bruk. Jeg roper til han og peker på fluesnøret mitt. Det bryr han seg ikke om, men sender spinneren sin brutalt ut i hølen – rett over mitt fluesnøre!
Jeg blir forbanna og viser det med kraftig stemmebruk og improviserte pantomimegester. Han bare ser på meg og skjønner tydeligvis ingenting. Det eneste jeg kan gjøre er å rappe inn snøret mitt hurtigst mulig. Utrolig nok unngår jeg spinneren hans …
Han kaster på nytt. Denne gangen treffer spinneren fjellveggen og derfra spretter den ned i vannet. Ingen fisk er interessert og aktiviteten hans blir mer og mer desperat. Jøss, dette blir interessant, tenker jeg og lurer på hva hans neste trekk blir. Det lar ikke vente på seg.
Han legger, nei det gjør han ikke – han slenger spinnerstanga fra seg og tar opp fluestanga. Den har han sjølsagt liggende på bakken – et under at stanga fortsatt er i et stykke.
Så drar han ut litt snøre og forsøker med rå kraft å få det ut i vannet. Det går ikke. Derfor drar han ut enda mer av snøret og veiver rundt med det. Totalt mislykka. Han tilhører garantert gruppa jeg nettopp forlot, men har tydeligvis ikke fått med seg noe av den grunnleggende undervisninga.
Irritasjonen har forlatt meg, nå er det latteren som sprenger på. Det er tydelig at et klimaks er nært forestående. Og ganske riktig: Det hele kuliminerer i et fantastisk og helt utrolig skue. Tro det eller ikke: Fiskeren blir innhylla av sitt eget fluesnøre, fra hodet og helt ned til beina. Han slipper stanga og griper tak i snøret og som det var en kjortel vrenger han hele stasen over hodet. Deretter hiver han med full kraft alt, inklusiv stanga, langt inn i krattskogen. Så tramper han hardt i bakken et par ganger og strekker hendene oppgitt mot himmelen.
Jeg er sprekkferdig av latter – dette er det verste jeg noensinne har sett! Nå må jeg komme meg nedover elva før galningen oppdager at jeg holder på å le meg skakk.
Vinkelhølen
Terrenget blir etterhvert mer ulendt og jeg må buksere meg mellom store steiner og irriterende høy vier.
Det er, som sagt, aldri langt mellom hølene i Ilua og snart oppdager jeg en som blir en av favorittene mine i dagene som kommer. Av naturen er den formet som en vinkel og jeg kaller den sjølsagt for «Vinkelhølen». Den er beskytta av høye berg på begge sider. Her får vinden ikke så godt tak. Noe myggen vet å utnytte!
De fleste store fiskene står nok øverst og jeg går i en stor bue for å komme i posisjon bak dem. Den stille vannflata og det krystallklare vannet avslører hver eneste fisk som står mot strømmen – og det er ikke få! Den lille nymfa lander øverst og en stor røye tar den resolutt! Fisken tverrvender og kommer mot meg i rasende fart.
Denne tar vi til middag.
Artsfrendene piler til side og jeg drar inn snøre på harde livet. Plutselig tverrvender fisken og piler oppover. Jeg får snøret i klem rundt en finger. «Au!». Den kjente jeg godt. For fisken veide to kilo og den blei ikke den største jeg tok i denne hølen.
En djevelsk teknikk
Etter en times tid vil jeg tilbake til hølen under berget. Nå er tullingen sikkert forsvunnet og fiskene har muligens fått roen tilbake. Men der tok jeg dugelig feil!
Det første jeg ser er en fyr som står oppe på berget. Han har hatt på hodet og sannelig er det ikke den samme fyren som sist. Nå har han pønska ut en ny og djevelsk fisketeknikk. Jeg skjønner straks hva han har fore. Spinneren blir sluppet ned fra det tre meter høye berget og der står han og rykker fisk! Det er for jævlig!
Nå blir jeg skikkelig forbanna og gjør han tydelig oppmerksom på hva jeg mener om slik adferd. Han skjønner tydeligvis ikke norsk, men tonefallet skjønner han. Aktiviteten avsluttes brått og han forsvinner i buskene. Heldigvis uten synlig fangst.
En interessant observasjon
På min vandring nedstrøms oppdager jeg stadig nye høler med bitevillige røyer. Gjennomsnittet på fiskene er i overkant av halvannen kilo. Flere er langt større, men nesten ingen er under ett kilo. Men så gjør jeg en veldig interessant observasjon …
Det ser nemlig ut til at enkelte høler er forbeholdt færre, men større fisk. Spesielt er det ett sted jeg har merket meg.
Jeg lister meg forsiktig fram for å få et glimt av eventuelle fisker. Og et glimt er alt det jeg får … Tre skikkelige rugger står i hølen rett under meg. Den største er et skikkelig «monster» og de to andre er heller ikke småfisk!
Da jeg stikker hodet utover berget reagerer de to «minste» fiskene øyeblikkelig og forsvinner. Den største reagerer noe seinere, men plutselig er den også søkk borte.
Hvordan i all verden kan de ha oppdaget meg? Berget er flere meter høyt og jeg var usedvanlig forsiktig da jeg stakk hodet fram. Sola har jeg i ryggen, men allikevel blir jeg øyeblikkelig oppdaga. Jeg får legge en skikkelig slagplan, for imorgen skal jeg tilbake …
Jeg kjennner på kroppen at den trenger mat. Ivar har jeg ikke sett snurten av hele dagen og det er han som hadde all maten i sekken sin! Ja, ja – vi får avtale bedre i dagene som kommer. Langt framme ser jeg den blå fjorden som er dekorert med hvite isfjell. Det er bare å traske i vei …
Ruggene er på plass
De store fiskene hadde vært utrolig vare igår, men i dag skal de ikke skremmes. Jeg vet hvor de står og planen er lagt.
Jeg lister meg oppover bredden og holder meg helt inne ved bergveggen. Heldigvis er berget på min venstre side, slik at jeg kan bruke den høyre armen til å kaste med. Jeg stanser da jeg er kommet i kasteavstand. Der står jeg helt stille i noen minutter før jeg drar ut noen meter snøre.
Den største fisken hadde stått like utenfor en stor stein. Jeg regner med at den står der i dag også og legger kastet en meter ovenfor steinen. Nymfa lander omtrent der den skal.
Plupp og pang! Fisken tar tvert, tverrvender i samme øyeblikk og kommer mot meg i hurtigtogfart. Så stopper den plutselig og returnerer målbevisst og tungt tilbake til steinen sin. Der står den avventende en liten stund. Så blir det full eksplosjon igjen. Fisken tar noen hastige runder i hølen før den bestemmer seg for å dra nedover elva.
Hjelp! – tenker jeg og hopper fra stein til stein for å holde følge med krabaten. Jeg er redd for å gi den langt snøre, for det er tryggere å holde nærkontakt her hvor elva er brei og full av steiner.
De grønlandske røyene gir seg ikke før alle kreftene er tømt og det tar tid! Til slutt er fisken fullstendig kjørt og jeg kan løfte den forsiktig opp. Det er den største røya jeg har tatt så langt. Om det er «røyemonsteret» fra igår er jeg litt usikker på, for den var nok enda større.
Myggfri matpause
Øverst på berget oppdaget jeg en kjent siluett. Det er Ivar som kommer fra «hølen under fossen». Det passer bra, for nå er det på tide med en matbit.
«Kan ikkje halde på der! Fiskane tek på kvart einaste kast». «Om dei ikkje bit så hukar du dei – ikkje akkurat sportsfiske». Jeg har gårsdagens «fiskere» i friskt minne og skjønner hva han mener.
Vi finner fram maten og tar ei lang pause inkludert en times nesten myggfri søvn i den mjuke lyngen. En liten bris har blåst hele dagen, så idag er heldigvis ikke myggen særlig plagsom.
Rekordfisk?
«Ser du det berget»? Jeg peker ut stedet for Ivar. «Utenfor er vannet ganske djupt og der står det sikkert noen fine fisker». Jeg reiser meg og plukker opp stanga. Ivar har sett seg ut et sted litt lengre ned og går i en lang bue utenom «mitt sted».
Jeg kommer i fin posisjon og da nymfa er rett utenfor berget skjer det. Et kraftig rykk og snøret forsvinner ut i rasende fart! Dzzzzzzzzzz!
Fisken drar lynraskt oppover djuprenna og stopper ikke før den har dratt ut mange meter fra snella. Så skjærer den tvers over elva og plasker helt inne ved land på motsatt side. Er det rekordfisken min?
Røya drar videre og passerer steiner og grunner i vill fart. Jeg sveiver som en gal. Dette kan da aldri gå bra?
Jeg plasker avgårde og er nær ved å snuble flere ganger. Jeg ser at Ivar følger med på det som skjer ute i elva. Endelig finner jeg et sted hvor det er mulig å lande den store fisken. Vekta bekrefter mistanken min: Det er rekordfisken – så langt …
Ivar kommer opp og gratulerer med min nye rekordfisk. Det blir ikke siste gangen vi gratulerer hverandre ved bredden av denne lille, men utrolig vakre og gavmilde elva.
Den som får de tre lengste ørretene i løpet av året, stikker av med fiskeutstyr for tusenvis av kroner. Kanskje det blir deg?
Av: Endre Hopland
Drømmefisken er en fiskekonkurranse for alle, og uansett hvor eller når du fisker, hvor gammel du er eller hvor i landet du holder til, har du mulighet til å vinne hovedpremiene. I voksenklassen er dette en Alaska-tur for to personer, spesielt satt sammen for Drømmefisken. Fantastisk fiske og naturopplevelser uten sidestykke i ekte villmark er stikkordene, og premien har en totalverdi på hele 250 000 kroner. En lik reise kan likevel ikke kjøpes dersom du nå tilfeldigvis skulle hatt 250 000 kroner stappet i madrassen. Denne reisen er nemlig helt unik, og laget spesielt for deltakerne i Drømmefisken.
Hovedpremien i barneklassen er også noe helt for seg selv, eller hva sier du til en fullrigget aluminiumsbåt med elmotor, kartplotter, ekkolodd, sonar og egen båthenger til en verdi av 50 000 kroner. Det beste av alt er at du ikke trenger å få storfisk for å vinne, heller. Samtlige deltakere som i løpet av året får fisk som teller i konkurransen har nemlig like vinnersjanser på hovedpremiene, da disse trekkes på en forhåndsbestemt idealvekt.
I Drømmefisken er det seks fiskeslag som er tellende. Disse er ørret, laks, gjedde, torsk, sei og sjøørret. Vi er selvsagt fullstendig klar over at ørret og sjøørret genetisk sett er samme art, men i Drømmefisken klassifiseres de altså hver for seg. Alle deltakere kan melde inn så mange fisker de vil i hver klasse, men de må selv velge ett eksemplar per art som blir tellende i kampen om hovedpremiene.
Ved årsslutt kommer vi til å trekke en art i barneklassen og en i voksenklassen, og det er de innmeldte fiskene som kommer nærmest den forhåndsbestemte idealvekten på disse artene som stikker av med hovedpremiene. Dette kan være en lav vekt eller en høy vekt, så det gjelder å velge med omhu når du registrerer den av fiskene dine du har mest troen på.
En av artene det konkurreres i i Drømmefisken er altså ørret. Den deltakeren som i løpet av konkurransen får de tre laksene som til sammen er lengst i antall centimeter, vil ende opp som årsvinner av kategorien.
Fiskeutstyr for tusenvis av kroner ligger i premiepotten, og foreløpig er ørretklassen også den mest populære i Drømmefisken. De fem største ørretene som så langt er meldt inn i konkurransen ser du under.
Topp 5-listen i ørretkategorien ser ut som følger:
Ulrich Bugge – 8200 gram.
Kristoffer Flesaker – 3340 gram.
Lars Sæthren – 2400 gram.
Stein Håvard Langerud – 1300 gram.
Fredrik Bjørnstad – 1100 gram.
1 of 5
Ulrich Bugge 8200
Kristoffer Flesaker 3340
Lars Sæthren 2400
Stein Håvard Langerud 1300
Fredrik Bjørnstad 1100
Parallelt med hovedkonkurransen, der altså alle i teorien har like vinnersjanser, arrangeres også måneds- og årskonkurranser innen hver av de seks artene. Hver måned kårer vi vinnerne av største fisk, beste bilde, kuleste historie og juryens utvalgte favoritt, og alle vinnerne mottar flotte premier, heder og ære. Premiebordet består av stenger, sneller, klær, utstyr, bøker, DVD-er, reiser, fiskekort, guiding, opplevelser og mye annet snadder.
Årsvinnerne av hver artskonkurranse blir altså de fiskerene som i løpet av året får de tre lengste fiskene per art. Det totale antallet centimeter på de tre største fiskene per art legges altså sammen til en totallengde ved konkurranseslutt. Her blir det stilt grundige krav til måling og god fotodokumentasjon, og bare fangster som er flagget med C&R vil telle i konkurransen, med unntak av torsk og sei. Trefiskregelen gjelder for ørret, gjedde, sjøørret, torsk og sei, mens det i lakseklassen bare er det de to lengste fisken som teller i sammendraget.
I forbindelse med at det er sommer og ferietid i store deler av Norge, kjører vi gode rabatter på deltakeravgiften i Drømmefisken. Dersom du er voksen, og bare ønsker å delta i Drømmefisken, koster dette deg normalt 599 kroner. Registrerer du deg nå slipper du likevel unna med bare 499 kroner. Ønsker du derimot full pakke med deltakeravgift, årsabonnement på Hooked Pluss, polaroidbriller og buff til en samlet verdi av 1527 kroner, koster dette deg normalt 999 kroner. Bestiller du nå slipper du derimot unna med bare 899 kroner.
For barn er deltakeravgiften 299 kroner. Dette inkluderer Drømmefisken-diplom. Registrerer du barna dine nå, slippe du unna med 269 kroner. Deltakeravgift, Drømmefisken-diplom, polaroidbriller og buff for de yngste koster egentlig 858 kroner, men dersom du er rask får du hele pakken for 499 kroner. Porto kommer i tillegg på alle pakkene der utstyr må sendes.
Å registrere seg for deltakelse i Drømmefisken er enkelt. Alt du trenger å gjøre er å gå til Hooked.no/drømmefisken, scrolle deg til bunnen av siden og velge hvilken av pakkene du vil ha. Når kjøpet er bekreftet vil du motta en mail som forklarer deg hvordan registrering av fangster foregår, og dermed er du i gang.
Husk at du ikke trenger å få massevis av storfisk for å vinne premier i Drømmefisken. Dersom du liker å fortelle historier eller ta bilder, kan du fort stikke av med månedpremier i disse klassene selv om fangsten ikke er noe å stoppe pressen for. Meld deg på i dag!
Det er få ting som slår det første utraset til en storsei i det den skjønner at den er kroket. Slik lykkes du med lett utstyr.
Av: Vilhelm Skilhagen
Spør du hvem som helst som har ferdet langs sjøkanten eller til havs i Norge, vil de ha garantert et eller annet forhold til seien. Stort sett vil det være snakk om småsei eller det vi i Trøndelag kaller bladsei, som er fisk på opptil tre-fire kilo. I mine øyne er småseien agn og bladseien en plage. Det som derimot gjør at hendene mine knyter seg og tankene løper løpsk, er storseien. Eksemplarer fra åtte kilo og oppover.
Seien står på ingen måte tilbake for Norges «edleste» fisk, laksen, når det kommer til fighteregenskaper. Under laksefiske har i tillegg fisken ofte strømmen i elva på sin side, i tillegg til at man stort sett bruker lettere utstyr og svakere brems enn under seifiske. Nå skal det sies, til laksens forsvar, at den nok har en utholdenhet som går et stykke utenpå seien. Like fullt er det i mine øyne lite som slår et storseiutras på hundre meter på relativt hard brems.
Selv har jeg fisket mye stor sei på klassisk pilk og med gummimark som opphengere. I tillegg har noe av fisket foregått på dypere vann med naturlig agn. Den teknikken jeg har falt for de seneste årene er derimot fiske med jigg og lettere utstyr.
Naturlige farger
Utstyret har stadig blitt dimensjonert ned, og består nå av små gummifisker på rundt 10 centimeter, samt jigghoder fra 60-120 gram. På stangfronten er det dypet som avgjør, men tillater forholdene det er det ingenting i veien for å finne frem det lettere utstyret ditt. Jeg bruker nå en vertikaljiggstang på syv fot, med kastevekt på 7-28 gram, påmontert en snelle i 2500-størrelse så fort strøm og vind er rolig nok til at dette er mulig. Ellers er stenger i syv-ni-fotsklassen, med vektklassifisering opp mot 150 gram og ladet med en snelle i passende størrelse, et ypperlig våpen for storseiens herjinger.
Det er en selvfølge at man bruker multifilament til dette fisket. Jeg foretrekker en diameter på rundt 0.18 til de mindre snellene og 0.25 til klassen over.
Når det kommer til fargevalg på kunstagnet så må man først og fremst finne ut hva fisken jager etter. Jeg foretrekker å starte med naturlige farger som blank/flake eller hvit kropp gjerne med blå eller svart rygg. Mange foretrekker SavaGear Sandeels, men personlig liker jeg Lunker City Shakers eller Kopyto Relax best. Jeg har også et godt sortiment med jigghoder i boksen min, fra 45 gram opp til 120 gram. Når fisken er småtreg kan det være smart å prøve vertikaljigger. Jeg har tidvis hatt god uttelling med vertikaljigger som Ismo Sandy og Lunker City Fin-S (se utstyrsbilder).
Tre-fire slepp
Seien beiter sjelden på bunn. Ofte står den høyt oppe i frivannet. Dette gjør den nokså grei å finne, spesielt når det er mye småsild inne i fjordene. Man får ofte en indikasjon fra stupende måker. Om det er store dyp der du er, kan det være vanskelig å få utslag på ekkoloddet. Da må man bare prøve seg frem. Jeg bruker da å slippe jiggen ned 80-100 meter, og sveive oppover i vannlagene.
Jeg gjør gjerne tre-fire slepp med ulik innsveivingshastighet og stopp underveis for å finne ut hva som trigger fisken under de rådende forhold. Er det ikke noen reaksjon under båten, flytter jeg meg og prøver nye plasser. Måkestup tyder uansett på riktig byttefisk for storseien. Finner man stupende måker er som regel ikke seien så langt unna.
Tar på nedslepp
Når man fisker plasser hvor seien jager på annet enn sild, har jeg gode erfaringer med fiske på og i utkanten av frittliggende grunner. Her hjemme får jeg mye av seien oppe på slike grunner. Da er min erfaring at rolig avfisking av vannlagene gir best uttelling. Slipp jiggen ned til bunn, og hold et jevnt tempo på oppsveivingen, avbrutt av korte spinnstopp helt til man er oppe. Men vær klar over at fisken kan ta på nedslepp, også.
Og det er disse huggene som er de mest brutale. I de mest ekstreme situasjonene kan man få utras før man har fått koblet inn multiplikatoren eller slått over bøylen på haspelsnella. Det kan bli en smule panisk til du har kontroll på situasjonen igjen. Da er det bare å vente til fisken har gjort unna sitt første utras, glise og vente på neste utras.
Jeg har også fått seien på større grunneflak utaskjærs. Det er ikke en typisk plass hvor fisken står, men den vil naturligvis jakte etter mat på slike plasser. Treffer du disse etegildene, kan du ha et utrolig morsomt fiske.
Mindre feilkroking
Når seien blir virkelig stor, har den en tendens til å bli en kannibal. Jeg hadde et utrolig seirace på Namdalskysten for noen år siden. Jeg fikk ikke mange seiene, men tre fisk på henholdsvis 14,4, 16,6 og 18,1 ga en fantastisk gjennomsnittsvekt. Den største og den minste av disse slukte raskt i seg en småsei oppe på en grunnetopp. Fisken på 16,6 tok en mindre shad.
Grunnen til at jeg foretrekker shad foran pilk til slikt fiske, er rett og slett fordi jeg reduserer antallet feilkrokinger. I tillegg venter jeg i det lengste før tilslaget settes, slik at kroken sitter godt plantet oppe i ganen på fisken.
Når strøm og vind gjør det vanskelig å fiske med shad, kan jeg til nød fiske med pilk. Jeg bytter da ut den vanlige treblekroken med en enkeltkrok. Speedjigger kan også fungere veldig bra, og resulterer ofte i mye mer brutale hugg enn hva man oppnår ved shadfiske. Dette skyldes rett og slett at man fisker i et helt annet tempo, noe som gir seien mye kortere betenkningstid på å få i seg det du serverer den.
Naturlig agn
Som tidligere nevnt kan også naturlig agn være utrolig effektivt når storseien er i det kjipe hjørnet. Det er ikke uvanlig med storsei som bifangst under langefiske på store dyp. I mine øyne mister man da gleden ved seifiske, i og med at man fisker med kraftig utstyr og tyngre bly, men sei på 12, 13 eller 14kg er selvsagt likevel alltid velkommen om bord.
Det er også vanlig med bifangster under det målrettede seifisket. De vanligste artene er torsk og lyr, men jeg har også fått kveite og flotte hyser på mindre shads. Selv om man forbinder hyse med naturlig agn, er det faktisk ikke uvanlig at man får disse på kunstagn også, spesielt når man fisker i frivannet med mye sild og reker under båten.
Jeg kan varmt anbefale deg å dra ut å prøve noen av disse tipsene til storseien. Prøv det, og du vil bli hektet. Skitt fiske!
Den snodige dypvannsfisken mora er så sjelden at det ikke er registrert noen verdensrekord på arten, men en norgesrekord finnes. Denne slo Jonas Botilsrud i juni.
Av: Endre Hopland
I slutten av august 2007 dro Simon Wold Aune opp en merkelig fisk i Frøyfjorden utenfor Hitra i Trøndelag. Han hadde en mistanke om at det kunne være en skjellbrosme, da dette var en art som hadde blitt tatt i den samme fjorden tidligere, men fisken hans lignet ikke på skjellbrosmebildet i Pethon (Aschehous store fiskebok). Derimot lignet den veldig på dypvannsfisken mora, en art som ifølge samme bok ikke fantes i Norge.
I 2007 hadde ikke sosiale medier fått fullstendig ballegrep på store deler av verden enda, men nettsider med egne forum var stort. På Fiskersidens populære forum var interessen for artsfiske allerede betydelig, og etter at bildene av den spesielle fisken ble postet her, brukte ikke ekspertisen veldig lang tid på å konkludere med at det umulige faktisk var mulig: Det fantes mora i Norge, og det gikk an å fiske arten med stang!
Mora, som bærer det vitenskapelige navnet Mora moro, tilhører grupperingen morider, som i nordeuropeiske farvann teller tre forskjellige arter. Mora er den eneste som er registrert i Norge, og det var altså den sensasjonelle stangfangsten fra Frøyfjorden som bokstavlig talt satte arten på norgeskartet.
Havforskningsinstituttet fant riktig nok noen gamle prøver av fisker i morideslekten i samlingene sine under en oppussing for et par år siden, men om disse er fanget i norske farvann er ytterst usikkert. At de garantert ikke er tatt på stang vet vi derimot med sikkerhet, og den 908 gram tunge og 44 centimeter lange fisken til Aune vil derfor bli stående som en milepæl i den norske sportsfiskehistorien for all fremtid.
Etter at fisken var påvist i Norge, tok det ikke veldig lang tid før den også dukket opp på dekket til den kjente fiskeskipperen Frederic Kullin og hans M/S Gotland. Langt ute i Suladjupet utenfor lysten av Trøndelag har Kullin funnet dype skrenter der arten trives, og et godt knippe dedikerte artsfiskere har etter hvert fått mora på stang.
Det er i dag registrert 28 morafangster på Artsfiske.com, nettstedet der majoriteten av de norske artsfiskerne fører sine lister, og med ett eneste unntak er samtlige fisker tatt i det samme geografiske området. Bare Vilhelm Skilhagen sin tidligere norgesrekord på 1900 gram og 57 centimeter fra mars 2013 bryter statistikken. Denne ble tatt på Andørja, 100 mil lenger nord. Ingen av moraene er registrert som verdensrekord hos IGFA, og det er heller ingen andre eksemplarer av arten fra ellers i verden.
Det var også i Suladypet, fra nevnte Kullins M/S Gotland, Jonas Botilsrud fisket da han forrige måned kroket en nokså vilter fisk rundt en halv kilometer under kjølen.
– Jeg hadde et håp om at det kunne være en mora, men det var litt tyngde i fisken og den var relativt sprek, så trodde egentlig at jeg hadde kroket en brosme. Derfor ble jeg noe overrasket da det dukket opp en stor mora. Jeg sa til Kullin at denne burde være over et par kilo, og vekten viste da også nærmere tre ute på sjøen. Derfor pakket vi den inn og la den på is, da den kunne være en potensiell norgesrekord. I land ble den veid til 2,88 kilo, og da var rekorden et faktum, sier Jonas Botilsrud til Hooked.
TJUKKAS: Jonas Botilsruds mora var 59,5 centimeter lang og 2,88 kilo. Det er ny norgesrekord. (Begge foto: Privat)
Han karakteriserer fangsten som et rent lykketreff, i all den tid fisken fant agnet hans nesten med det samme det traff bunnen, på aller første nedslipp.
– Vi fisket i et området som har levert stor mora tidligere, så håpet var jo å treffe en av disse, men det var jo griseflaks at det var en så stor en som hugg. Morafisket var for øvrig veldig bra resten av dagen også, og jeg tror det kom opp fem fisker over to kilo, inkludert en på 2,6. Sannsynligvis mistet vi noen bra fisker, også, sier Botilsrud til Hooked.
Utenfom skipper Kullin, fisket Botilsrud denne gangen sammen med Martin Gundersen, Lars Holmqvist, Adam Holmqvist, Bjørn Svedberg og Jesper Johannesen. Turen er en årlig tradisjon for kompisgjengen, og for 38 år gamle Botilsrud fra Hvam utenfor Oslo, markerte den også siste del av en lengre fiskeferie i midtre deler av Norge.
– Ferien startet i Lierne med dorging etter canadarøye, og jeg fikk flere fine fisker med en på 4,15 kilo på topp. Det ble også litt harrfiske med fint resultat, og en tur på hytten. Været var ikke all verden, for en burde jo ikke måtte fyre i peisen i sommerferien, men det ble likevel en begivenhetsrik ferie med en norgesrekord som en fin bonus, sier han til Hooked.
I og med at turene med Kullin er en årlig tradisjon, har faktisk Botilsrud fått noen mora tidligere, også. Denne gangen ble det fisket lenger nord enn før, men fremdeles i den samme dyprennen. Gamlepersen på 1650 gram var fiskeren selv egentlig godt fornøyd med, men denne fisken blekner naturlig nok mot hengebuksvinet på 59,5 centimeter og 2,88 kilo fra årets tur.
– Fiskene er jo utelukkende Kullin sin fortjeneste. Jeg er bare idioten som står på dekk og spør om jeg kan slippe ned nå? Men det er jo gøy å få en norgesrekord likevel, og jeg har meldt den inn. Så får vi se hvor lenge den blir stående. Det dukker vel opp en fisk på 3+ en eller annen gang. De skal jo kunne bli 80 centimeter, så da er det litt å gå på, sier Botilsrud, og legger til at han synes det er artig at det har dukket opp flere norgesrekorder fra dypt vann i 2018.
Botilsrud er slett ikke ukjent med solide norgesrekorder. Faktisk er han innehaver av kanskje den drøyeste rekorden av dem alle, svartskaten på 49,16 kilo og 199 centimeter fra 2007. Storfisk satser han også på at det blir på den neste langturen han skal på.
– Det blir i februar neste år, sammen med Frederic Kullin og Martin Gundersen, og planen er å se om det går an å få noe spennende i saltvann i Colombia. Før den tid blir det nok en del turer på sparket . Disse går ikke alltid helt etter planen, men det hender jo at det blir fangst, også. Det viktigste er uansett å komme seg ut, sier han til Hooked.
