Etter ukevis med storm, regn og vind, eller Vestlandsvær som noen kaller det, ble det omsider en luke åpen for fisking. Været som var meldt var ganske så lovende. Stigende trykk, overskyet og lite regn stod oppført som «sikkert» på værmeldingen.  Turen gikk nordover i Hordaland for å få tak i litt matfisk, og gjerne noe spennende arter.

Tidlig på morgenen ringte alarmen. For meg som enda ikke var kommet ut av ferierytmen, var det hardt å stå opp, selv om det ikke var så tidlig som det føltes. Og klokken var over halv ni da vi endelig satt i bilen. Bak rattet kjørte min far mot nord. Det er rundt en time å kjøre til stedet, men som så ofte ellers la vi inn et stopp på veien. Været var nesten perfekt, dersom en så bort fra noen sterke vindkast som slo nedover fjellsidene enkelte utsatte steder.

Etter en halvtimes kjøring, svingte vi av veien og til en gammel kai hvor det før ble lastet sand om bord på fraktebåter. «Utstikkeren» som vi kaller kaien, er en liten kai som ofte byr på godt fiske når forholdene er de rette. Morgendis hang over fjorden, som for øyeblikket lå nesten speilblank i le av fjellene.

Les også: Vinterfiske etter flyndre

I viken samler det seg ofte sild, som jages av stor lyr, sei, torsk og til tider mer spennende predatorer. I dag var det ingen tegn til sild i viken, men med så flotte forhold var det bare å prøve seg. Min far hadde fast fisk på første kast. Inn kom det en flott lyr på opp mot fire kilo. Bak lyren kunne jeg skimte skyggene av en annen nysgjerrig lyr. Jeg slapp ned stor jigg og lot den danse i overflaten. Opp fra mørket kom en lyr, hugg etter jiggen men bommet. Den ga seg ikke, men hugg igjen, bare sekunder senere, og denne gang var det fast fisk. Den var mindre, men likevel en fin fisk på snaue tre kilo.

Vi fikk tatt noen få kast til før bettet avtok. Bettet var intenst i starten, men etterhvert som lyset ble sterkere gikk fisken antakelig ut på dypere vann, og til slutt var den vanskelig å få. Men vi sa oss fornøyd med seks flotte lyrer, hvorav to var opp mot fire kilo. Alt i løpet av et drøyt kvarter. Og fortsatt var dagen lang, i hvert fall så lang som den kan bli en tidlig morgen i januar.

Ferden gikk videre. Over fjellet kom vi nå ned til en ny fjord. Her har jeg fisket mye før. Om vinteren er overskyet vær best. Er det klart vær er det en dårlig kombinasjon med klart vann uten alger. Fisken blir ofte sky og holder seg ute på dypet. Det samme gjelder når frost tvinger sjøtemperaturen ned mot null, noen ganger under. Denne dagen var sjøtemperaturen nesten åtte grader.

Denne plassen byr stort sett på godt fiske hele året. Spesielt når temperaturen ikke er for høy og skyer gjemmer bort solen. Plassen er spesielt kjent for store sandflyndrer, men stor flott fisk av andre slag er heller ikke uvanlig. Min flotteste fisk her, var nok en rødspette jeg tok for flere år siden. Den veide noen gram under 3,5 kilo.

Det var lysere nå, men dessverre hadde vinden tatt seg opp. Det stoppet oss ikke. Fire stenger med forskjellig oppsett var slengt ut på sandbankene og ventingen kunne starte.

Les også: Lillesand leverer VARene

Min far var som vanlig ute etter matfisken, eller fisken som også går under synonymet «kjedelig fisk». Nå skal jeg ikke si at hverken stor lyr eller torsk er kjedelig, men jeg hadde som vanlig satt meg for høye mål for dagen. Når jeg er ute og fisker har jeg alltid en tanke i bakhodet, jeg drømmer om rekorder og storfisk med stor S. Etterhvert har jeg forstått at det ikke ender med slik fisk hver gang, men jeg tror en sportsfisker må være både tålmodig, dyktig og ikke minst optimistisk.

De obligatoriske knurrene kom opp på rekke og rad. Noen ga fra seg lyd, andre var rolige og en var tydeligvis i stemmeskiftet. Han minnet litt Knut Arild Hareide, faktisk. Det var lite å rope hurra for den første halvtimen.

Etter en liten periode uten noe aktivitet var det noe som drev ramp med min fars agn. Pent plassert på tretti meters dyp var det noe som kom med lange run. Ikke noe napping, det bare dro, og rev flere agn av. Far, som har erfaring fra sitt åtte år lange opphold i Australia, stod og undret seg, men kom med følgende: «Det er akkurat som blekksprutene i Australia. Hva kan dette være for noe?». Han begynte å sveive rolig. Det var tyngde. Det var ikke noe utpreget napping, bare litt drag og rykk innimellom. Under vannskorpen ved flytebryggen så vi en antydning til noe ved kroken. Det var ikke fisk. Krabbe trodde min far først. Selv trodde jeg det var noe tang- og tareskit. Ikke før det brøt overflaten kunne vi tydelig se hva det var. Det var en akkar!

Det artige vesenet kom på land og skiftet momentant farge. Det er utrolig fascinerende å se hvordan pigmentene i huden kunne skifte farge såpass fort og dramatisk. Akkar er noe hverken jeg eller min far har fått i Norge tidligere. Og ikke var det noen småkar heller. I full lengde fra enden på de lange fangarmene og bak til «halen» målte det 78 centimeter. Dette var moro!

I det vi tok bilder av blekkspruten var det aktivitet på den ene karpestangen min. Noen kraftige rykk tydet på litt størrelse. Tilslag ble fort satt og fast fisk kunne bekreftes. Noe stort var det aldeles ikke, men en grei lange anslagsvis oppunder tre kilo kom opp fra tjue meters dyp.

Den påfølgende timen var det mye aktivitet, men ikke hos meg. Utstyret vi fisket med var relativt likt. Makrellagn på long-shank kroker i størrelse 3/0. Den eneste forskjellen var at jeg brukte 6-7 fargerike perler på mine tackler, mens min far brukte et helt enkle tackler, – en krok og ett søkke. Han påstår at REMA-reklamen om at «det enkle som oftest det beste» også gjelder når en skal fiske.

Les også: Endelig har flatfisken våknet

Han dro flere hyser. Mange av dem var store. Over tre kilo, og den største på 3,6 kilo. Jeg var til dels skuffet, men også overrasket over at hysene nektet å ta mitt agn. Samme dyp, samme sted, samme agn – Den eneste forskjellen var som nevnt bruk av perler.

Etter at han hadde fått opp fem store hyser var det nok. Jeg skiftet til helt enkle tackler uten noe som helst form for pynt.

Jeg kastet ut, lot det synke og ikke lenge etter var det napp. Tilslag ble satt og jeg kunne endelig også få fisk. En bra hyse brøt overflaten, og jeg kunne endelig være sånn passe fornøyd.

Selv om jeg endelig fikk fisk, fikk far irriterende nok enda mer. To fine middagstorsker, samt enda flere store hyser.

Som alltid hadde vi en intern konkurranse om hvem som fikk flest, og hvem som fikk størst fisk. I dag hadde vi begge lagt en femtilapp i potten noe som gjorde at jeg prøvde meg på en skikkelig innspurt på slutten.

Dessverre måtte jeg si meg knust av min far. Det eneste jeg klarte å lure opp etter hysen, var en eneste stakkars fisk. En stor sandflyndre, som nok uansett hvor stor den hadde vært, ville hatt problemer med å nå vekten på den største torsken, 4,2 kilo.

Utover ettermiddagen avtok bettet, noe som trolig skyldtes at ny lavtrykksaktivitet var på gang, og lufttrykket derfor falt. At det gikk mot lavvann hjalp heller ikke på. Alt i alt kunne vi si oss fornøyd med masse flott lyr, torsk, hyse og det mest spennende – en akkar.

Den uvanlig høye sjøtemperaturen gjorde også at artsmangfoldet var ganske så stort for årstiden. I tillegg til de nevnte artene, hyse, torsk, lange, knurr, sandflyndre og akkar, fikk vi sjøørret, sei og sypike.

Les også: Havets dronning

I lys av mitt dårlige bett kontra min fars supre, kan en spørre seg: Er perler og slikt virkelig nødvendig, eller i det hele tatt lurt når en bedriver kystmeite?

Fiskersiden har vært arena for denne diskusjonen ved flere anledninger. Det er ikke godt å vite om jeg hadde ekstremt mye uflaks på turen, eller om dette var årsaken til at vi fikk så ulik fangst.

Ved flere anledninger har jeg opplevd det motsatte, nemlig at perler kan være lurt å bruke som attraktor. Da spesielt under fiske etter vrang flyndre eller lange på dypere vann. Det er nok vanskelig, om ikke umulig å gi et bastant svar på dette. Den mest logiske forklaringen jeg selv finner er at forholdene (lys, hvilken mat fisken går etter ol.) avgjør om perler og andre attraktorer forbedrer bettet. Min feil var at jeg ikke skiftet til enklere tackler raskere. Neste gang, når far sliter med å få noe til å bite, regner jeg med at fisken kommer til å danse sulten rundt julepynten min.

Hva mener dere?