Jeg fikk min første kveite for noe slikt som 17-18 år siden. Den tok på reke, under fiske etter rømt regnbueørret, som på den tiden var et stort problem i nærområdet vårt. Kveiten var bare rundt en kilo tung, men likevel ikke til å ta feil av. Sammen med noen kamerater fisket jeg i løpet av de neste dagene en hel drøss av arten, og det var bare fisk på pluss/minus en kilo. Dette var snodig, for jeg hadde vel knapt sett en kveite før disse dagene, til tross for en enorm mengde timer på sjøen. Kveiten er kort og godt ikke en vanlig fisk på våre kanter av landet. I alle fall var den ikke det den gangen.

Det viste seg at de mange småkveitene vi fisket var resultatet av et feilslått forsøk på kveiteoppdrett ikke langt fra fangststedet. Kveitene hadde stukket av fra fangenskap, men holdt seg samlet, som de nok var vant med fra karet eller merden de hadde gått i tidligere. Dette forklarte en hel del, og min beskjedne kveitepers har sånn sett alltid hatt en liten bismak. Uten at jeg har dvelt altfor mye ved dette. Jeg tror nemlig at jeg egentlig alltid har regnet med at det kom til å dukke opp en ny kveite på et eller annet tidspunkt. Jeg er tross alt ute og fisker i sjøen på ukentlig basis.

Men kveitene har latt vente på seg, og det er trolig med god grunn. Riktig nok blir det tatt en og annen kveite på stang på vår kant av Vestlandet hvert år, men bestanden kan umulig være veldig stor. Hadde den vært det hadde de tilfeldige fangstene garantert kommet hyppigere. En trenger da heller ikke være fødd på en helligdag for å skjønne at grovmaskede breiflabbgarnlenker på kryss og tvers i kveitene sine gytegroper er en dårlig strategi for å bevare en allerede hardt prøvet, vestnorsk stamme. Trålposer uten rist gjør heller ikke underverker for den majestetiske flatfisken, bare sånn at det er nevnt.

Fiskeridirektoratet har heldigvis tatt tak i problemet, og det er innført en del restriksjoner i kveitefisket. Minstemålet på 80 centimeter gjelder over hele landet, og kveitene er også fredet for målrettet, kommersielt fiske langs hele kyststripen til Harald Rex mellom 20. desember og 31. mars. Nord for 64° er det i tillegg forbudt å fiske etter breiflabb med garn fra 1. januar til 20. mai og fra 20. desember og ut året. I området mellom 62° nord og 64° nord gjelder breiflabbgarnforbudet fra 1. mars til 20. mai.

Sør for 62° er det derimot breiflabbgarnanarki året igjennom. Grunnen til at disse garnene er en case i denne sammenhengen er at de fanger mye kveite som bifangst. Kveitene får fiskerne levere på mottak til god pris, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det er lett for å oppsøke typiske kveiteplasser når en har loven i ryggen, uten at jeg med det påstår at dette er noe alle garnfiskere driver med. Det som er mest trist oppe i hele smørjen av manglende lovverk er likevel at breiflabbgarnfisket også er tillatt om vinteren, når kveitene gyter. Det faller egentlig på sin egen urimelighet, men det er like fullt lov her i sør.

Nå hører det med til historien at Fiskeridirektøren nylig foreslo at bifangst av kveite tatt under fiske med monofilamentgarn og maskevidde på 360 millimeter (altså klassiske breiflabbgarn), blir begrenset til 1 prosent avregnet per uke. I klartekst betyr dette at breiflabbfiskerne får kraftige begrensninger i bifangstleveransene sine. Om forslaget blir en realitet vil det etter alt å dømme være en stor seier for Vestlandskveitene. I alle fall våger jeg den påstanden.

Nå er ikke dette ment som et angrep på yrkesfiskerne. De opererer tross alt med loven på sin side, i alle fall jevnt over. For meg handler dette i bunn og grunn om hvordan vi behandler ressursene havet skjenker oss. I oppveksten undret jeg meg ofte over at kveitefangstene våre nærmest var fraværende, og jeg skal ærlig innrømme at troen på at det noen gang vil bli et godt kveitefiske på hjemmebane ikke har vært særlig høy i voksen alder, heller. Jeg hadde egentlig slått fra meg hele Vestlandskveiten inntil en aprilkveld i det herrens år 2012. Da ble et nytt håp tent, og siden den gang har det ene positive tegnet etter det andre dukket opp, uten at jeg med sikkerhet kan si hvorfor.

Det hele begynte på en plass her hjemme hvor jeg har brukt mye tid de siste årene. Her er det sandbunn, noe fangstene jevnt over reflekterer. Den nevnte aprilkvelden hadde jeg min første kveite på aldri så langt tid på vei inn i håven da den kastet på hodet, spyttet agn og krok og tverrvendte. Fisken var liten, kanskje halvannen kilo, men det var like fullt riktig art. Selv om den aldri ble landet viste den i alle fall at den ferdes i området.

Fire måneder senere ringte min bror meg seint på kvelden. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre med fisken han nettopp hadde landet, men det var i alle fall på det reine at han hadde fått en kveite som bifangst under havålfiske, også dette på en av de faste plassene våre. Vekten hadde han sparket uti en dam i tumultene med fisken, men den ble anslått til rundt åtte kilo. På dagen en uke senere var jeg ute med surfstengene på samme plass, og jammen ble det ikke en kveite på meg også. Liten denne også, rett under fem kilo, men likevel kveite på hjemmebane.

Etter disse to fangstene begynte vi for alvor å få troen på at det var håp for den hjemlige kveitebestanden. Et syltynt grunnlag selvsagt, men det er ikke mer som skal til for å tenne et håp. Dette håpet ble ytterligere forsterket da jeg fikk nok en kveite tre måneder senere. Denne tok lenger inne i fjordsystemet, og var på omtrent samme størrelse som den forrige. Også denne ble tatt på surfutstyr, men makrell som agn.

Nå er selvsagt ikke småkveite i seg selv en targetfisk, men at de små er til stedet forteller likevel en viktig ting: Vår kant av Vestlandet er et oppvekstområde for kommende havdronninger.

I juni i år gikk turen på ny til området der jeg mistet den lille kveiten i april 2012. Denne gangen fikk fiskekompis Dan seg en kjempefight med nok en Vestlandskveite. Fisken ble klokket inn til pene 16,3 kilo, og vi konstaterte at også de litt større kveitene patruljerer de grunne sandbankene vi vanligvis fisker rødspette, lomre og sandflyndre på.

Etter dette har det vært stille på kveitefronten. Frem til denne helgen. Egentlig skulle Kristian, Torbjørn og jeg til sjøs etter lysingen søndagen, men den turen satte værgudene en effektiv stopper for. I stedet ble det kystmeite med håp om rødknurr, en art som har blitt observert her et par ganger. Troen på den røde med de store finnene var ikke helt på topp, men fisk, det skulle vi i alle fall få. Såpass var vi klare på.

Vi var på plass litt før klokken 13.00, og fikk kjapt agn i sjøen. Her inne kommer vinden i råser, så tidvis kjente vi det godt. Uten at det hadde noe å si for fisket. Før det hadde gått en halv time runnet det nemlig som ville helvete hos Torbjørn. Tilslaget satt som det skulle, og det var fleks i staget på direkten. Runnet sa egentlig tydelig torsk, men småkveitene har lurt oss før. Og det gjorde de også denne gangen. Snart kom nemlig fisken til syne, og visst var det kveite. Håv hadde vi ikke med oss, men landingen gikk likevel uproblematisk.

Fisken var ikke mer enn et par kilo, men kveite var det like fullt. Etter noen kjappe bilder fikk den selvsagt friheten tilbake. Torbjørn brente på sin side et nytt agn utover, og fem minutter senere runnet det på ny. Historien gjentok seg, og nok en liten kveite ble forsiktig landet for hånd, fotografert og sluppet tilbake igjen.

Med to kveiter på land før vi hadde fisket i en time, hadde vi egentlig veldig lite å klage over. Men så klaget vi ikke heller. Resten av turen ble fiskerik, men flere kveiter ble det ikke. Jeg fikk en hyse på rundt tre kilo, og en lyr på omtrent samme sizen. Torbjørn fikk også en brukbar lyr, mens Kristian fikk en mindre hyse. Da mørket tok oss ble det fullstendig hvittingbonanza, ispedd en del knurr, noen lyr, noen hyser, noen sypiker og en torsk. Eller sagt på en annen måte: Det er ikke rart at kveitene har dette som oppvekstområde. Mat virker det nemlig å være mer enn nok av.

Jeg har ingen vitenskap i støtte meg på i dette utsagnet, men for en mangeårig ivrig sportsfisker virker det unektelig som om det er mer kveite på våre kanter av landet nå enn det var for bare noen få år siden. Gode krefter har lenge gjort en kjempejobb for å øke fokuset på å bevare den sørlige kveitestammen. Særlig er Torstein Halstensen, for mange kanskje kjent som den linefiskende bergenseren i NRK-dokumentaren Dronninga i dypet, et unikum. I samarbeid med Havforskningsinstituttet fisker og merker han kveiter i Hardangerfjorden, et arbeid som er med på å gi forskerne svar på mange spørsmål om den mystiske flatfisken. Den frivillige innsatsen han legger ned i prosjektet er både imponerende og inspirerende.

Som nevnt våknet kveiteoptimisten i meg i april 2012. Jeg er ikke mindre optimistisk i dag, halvannet år senere. Kanskje er det mulig å fiske målrettet etter storkveite med reell sjanse for fangst også her i sør om noen år? Kanskje får vi en stamme som er i nærheten av den som i dag finnes i Nord-Norge? Kanskje blir kveiten en så vanlig fisk i Sør-Norge at catch and release-utstyr blir standardutrustning i båtene fiskecampene våre leier ut, på samme måte som i nord? Jeg lever i alle fall i håpet…