Fikk du ikke med deg del 1? Da kan kan du lese den her

Det er sjelden vi planlegger enkle kveldsturer lang tid i forveien, men at vi skulle ut etter havålen på oktobers siste dag i 2013 ble faktisk bestemt allerede tidlig i måneden. For noen uker siden var nemlig Roger vestpå, og planen var egentlig å ta med karpefiskeren fra Østlandet med på jakt etter Midgardsormen allerede da. Denne jakten ble det dessverre ikke noe av, uten at Roger deppet for mye av den grunn. Han fikk nemlig være med Lars-Ivar på sjøen i stedet, og returnerte til fastlandet med noe slikt som 29 lysinger. Men, mye vil som kjent ha mer, og Roger er mye. Derfor ble det avgjort at vi skulle ut etter havålen neste gang han kom over fjellet. Det var altså på oktobers siste dag.

Værmeldingene var langt fra oppløftende tidlig i uken, i alle fall ikke lengst ute i havgapet der vi hadde tenkt oss. Meteorologene til Yr varslet om vind fra syv til 21 sekundmeters styrke. Eller tenk på et tall, som det også kalles. De samme meteorologene hadde også troen på at det kunne komme litt lyn og torden i løpet av kvelden, og de var mer eller mindre sikre på at det kom til å bli dyvått. Herlig stemning, med andre ord. Det eneste umiddelbart positive å trekke ut av varselet var at vinden skulle komme fra sør. I utgangspunktet betyr dette at vi ligger i le, og sånn sett burde vi kunne fiske med hver vår stang uten nevneverdige problemer. Fiske med mer enn en stang hver her ute er uansett en glemmesak. Til det er strømmen altfor heftig. Saltstraumen light. I alle fall nesten.

Uansett, torsdag 31. oktober kom, og ting så egentlig nokså lovende ut. Hjemme i Knarvik var det fint vær og lite vind til langt utpå ettermiddagen, men de som bestemmer der oppe i skylaget hadde selvsagt andre planer for kvelden i nordvest. Torbjørn og jeg var av sted litt før klokken 16.30, og etter et kjapt pit-stop på Campelen, der vi plukket opp Kristian, Roger og agn nok til å forsyne en liten linebåt, var vi på vei mot ålebolet ute i havet.

Les også: Havålsesongen er i gang

Bolet ble for øvrig oppdaget ved en ren tilfeldighet. Det vil si, Kristian har fisket mye der ute – og fått mye bra fisk – men det var først da han gikk over til surfstang og stort agn at det ble virkelig interessant. En havål på gode 14 kilo, tatt midt på lyse dagen, er ikke hverdagskost på våre breddegrader, men det var nettopp dette Kristian halte opp under torskefiske. Når så neste tur leverte tre dagfangede havål, ble det klart at den første fisken ikke bare var et blaff. Det store spørsmålet var: Hva kunne plassen levere etter mørkest frembrudd?

Dette spørsmålet besvarte Kristian og Kim nokså kort tid etter. Åtte havål på første nattetur, med fisk på 12,6 kilo på topp, lar seg høre her hos oss. At det i tillegg ble et par slit på kjempefisk gjorde ikke plassen mindre spennende. Jeg våger påstanden at Kristian har funnet et skikkelig havålbol, og det er usannsynlig fett. De andre havålplassene våre ligger nok i nærheten av det som kanskje er lignende bol, men det er langt mellom hver gang det blir tatt tre havål eller flere på noen av disse stedene. Og det er langt mellom de store. Derfor er denne oppdagelsen ekstra morsom.

I utgangspunktet skal en trø varsomt når en finner en slik plass, og ikke fiske den sønder og sammen. Akkurat på denne plassen kan jeg likevel ikke se for meg at overfiske blir et stort problem. For det første kjører vi utelukkende catch and release på havålen. For det andre ligger plassen slik til at en ikke finner den om en ikke vet akkurat hvor en skal. En kjører i praksis til en tror en har kommet for langt. Så kjører en ennå litt lenger, til en er helt sikker på at en har kommet for langt. Så kjører en ennå et stykke, før en svinger av hovedveien, og gjentar reglen beskrevet i forrige setning. Når en så omsider parkerer, venter en halvtime til fots gjennom bløtt terreng, før en på et gitt tidspunkt tar av gjennom skauen i retning sjøen. Litt mer trakking følger. Og litt klatring, selvsagt. Og så er en fremme.

Plassen i seg selv er super å fiske fra, og det kan også være en del fiskere her samtidig. Det er likevel stygge kanter der nede under den ekstremt strømfylte havoverflaten, og en skal ha utstyr som tåler en trøkk for å kunne fiske effektivt her. Vi kjører med lange og kraftige surfstenger, store sneller med baitrunnerfunksjon og kraftig braid, ti meter med 0,90-topshot og glidende takler med store kroker egnet med hel makrell. Det er brutalt, men havålen er også en brutal fisk.

Denne torsdagskvelden hadde det blitt mørkt ute før vi stoppet bilene. På vei utover hadde vi møtt på både hekser og vampyrer, men slikt må en jo etter hvert regne med på Halloween, selv i Norge. At det kom til å bli en frisk fisketur skjønte vi med det samme. Vinden reiv godt, og regnskyene truet. Men, har en først kjørt ni mil for å fiske, så snur en ikke på grunn av litt vær. Snart var vi også på vei utover til kveldens destinasjon, trolig som det særeste trick or treat-følget i mils omkrets.

Les også: Havål- og bursdagstradisjoner

Jeg skal være den første til å innrømme at turen gjennom skauen var hard. Ikke turen i seg selv altså, men turen med min bekledning. Ull innerst, fleeze i midten og Hydro Guard ytterst er rett og slett en dårlig idé når det er tolv grader ute og en skal gå langt. Men men, kald ble jeg i alle fall ikke, verken på turen bort eller i løpet av fisketuren. Det var nok kjøligere for de som sverget til regntøy.

Etter mye gåing på geledd bak vår fryktløse leder Kristian, som hele veien snakket om de fine mulighetene for bifangst i form av flott matfisk, var vi omsider fremme. Å si at vi lå helt i le ville være en overdrivelse, for vinden hadde dreid litt over på sørvest, og vi merket den godt. Men nedi dumpen der vi slo oss til var det likevel tålig fine forhold. Vi gikk klar den aller verste vinden, og troen var egentlig på topp. Her var det bare å rigge opp i en fart, og får agnene i sjøen.

Normen som gjelder her ute, og som egentlig burde gjelde alle steder når et helt følge er på tur, er at de som mangler arten eller har minst pers får fiske på den antatt beste plassen. Alle fire som var på tur denne kvelden har fått havål tidligere, men Roger og Torbjørn har minst pers. Derfor rigget de seg til der det er tatt flest åler. Kristian og jeg satte opp podene våre litt lenger sør, men fremdeles i umiddelbar nærhet av åleland. Med fire hele makreller i sjøen kunne ventingen begynne.

Kristian fant frem kaffe og kjeks, og hadde planer om å gjøre det hele koselig. Det gikk dårlig. Torbjørn hadde det nemlig travelt, og etter bare fem minutters fiske meldte han høylytt om fisk. Fordelen med å være mange på tur er at det er reell mulighet for å forevige noen fighte- og landingsbilder med fotoapparatet, så mens Kristian håvet lot jeg blitzen gå varm. Kveldens første ål ble klokket inn til 5,4 kilo. Ingen kjempe, men vi var i gang!

Under et kvarter senere hørtes nye skrik i natten. Torbjørn hadde gått seg i nok en fisk, og håv, kamera og alt som hører med ble på ny funnet frem. Denne gangen håvet Roger, i tøffe dønninger, og kveldens andre havål havnet på tørt land. Litt mindre denne gangen, men likevel gode fire kilo med muskler.

Kvelden hadde begynt eventyrlig, men mer var i vente. Nokså nøyaktig tolv minutter etter at havål nummer to for kvelden hadde fått friheten tilbake, skjedde det ting hos meg. To tikk fra snellen var alt hun skrev, men det var nok. Tilslag, og massiv tyngde i andre enden. De første tre sekundene trodde jeg på kjempeål. Så innså jeg at snøret satt godt der nede i tareskogen. Men i enden var det likevel fisk, og den kjentes brukbar ut. Å få ålen gjennom en skog med sukkertare, i høye dønninger, er litt av et prosjekt. Men etter mye og hardt press kom omsider fisken sigende. Torbjørn håvet sikkert, og kveldens foreløpig største ål ble løftet inn på land. Fisken ble veid til 7,2 kilo, årsbeste med knappest mulig margin for min del.

Tre havål på land i løpet av 40 minutter er unektelig spesielt på våre kaner av landet. Likevel gikk det bare fem minutter fra siste ål var i sjøen igjen til Torbjørn nok en gang ropte om fast fisk. Og denne var svær, det var han helt sikker på. Kampen ble knallhard, men Torbjørn og hans bunnsolide Greys-stang hadde kommandoen. Vel oppe i overflaten var troen på en fisk på 10+ stor. Jeg håvet på direkten, og spenningen var stor når fisken havnet på vekten. Dette var Torbjørn sin 19. havål, men han har ennå til gode å bikke ti kilo. Det klarte han heller ikke denne gangen. Vekten stoppet på 9,2 kilo, og selv om det var ny pers var det likevel litt skuffelse å spore hos ålefiskeren.

Tiden går ofte fort når det er action på fisketur, og vi hadde strengt tatt litt vanskelig for å tro at vi hadde holdt på i under en time i det havål nummer fire ble sluppet tilbake igjen. Men det hadde vi faktisk. Klokken på kameraet bekreftet at første fisk hugg klokken 19.36, mens den fjerde tok agnet klokken 20.20. Tre helt sinnssyke kvarter innledet altså kveldens fisketur. Det var nesten for godt til å være sant.

Resten av turen skulle for så vidt bli sinnssyk, den også. Men av helt andre grunner. Litt over klokken 20.30 kom nemlig regnet, og da slusene først åpnet seg der oppe, bød de på både monsun og syndeflod. Som om ikke det var nok tok vinden seg ytterligere opp, og mens lyn på lyn lyste opp Nordsjøen, gjallet det i tordenskrall like over hodene våre. Dermed ble det fiskepause, og en skvett kaffe, for de som liker slikt. Det er greit å fiske i dårlig vær, men det er ingen grunn til å være fullstendig idiot. Det fører sjelden noe bra med seg.

Pausen varte en god stund, for Tor med hammeren var ram denne kvelden. Etter hvert flyttet likevel tordenværet seg, og fisket kunne fortsette. Nå handlet det meste om at Roger skulle få valuta for turen, og litt utpå kveldingen fikk han omsider på en solid havål. Dessverre sleit fisken seg etter syv-åtte sekunder. Trolig har topshoten kommet borti noe skarpt, for denne var kuttet tvert av. Kjipt, for det så ut som en bra fisk.

Les også: Høstens vakreste eventyr

Vi truet på videre i høstkvelden, og da klokken gikk mot 23.00 hadde jeg en ny kontakt. Fisken stakk dessverre med agnet. Trolig satte jeg tilslaget litt for kjapt, før fisken hadde fått hele makrellen inn i kjeften. Det samme skjedde med Torbjørn like etter. Jeg hadde ellers en lyr på land et lite øyeblikk, før også den fikk svømme tilbake der den kom fra. Dessverre var det stille borte hos Roger, og ved min venstre side gikk Kristian frem og tilbake og gjentok seg selv: «Kan ikke Roger bare får en også, da?». Kristian tar nemlig guiderollen svært alvorlig, og statistikken hans er også upåklagelig.

Dessverre er det ikke Kristian som bestemmer hva som skal finne agnet der nede på bunnen. Likevel var stemningen stor da Roger omsider meldte om fisk, samtidig som den lånte Vengeancen hans slo knute på seg. Kampen ble seig, og alle var 100 prosent sikker på havål. Derfor ble der noen lange tryner da en solid torsk kom sigende. På fagspråket kalles dette gjerne å «Ta en Irvin», noe Roger vedkjente seg nokså kjapt. Han skulle selvsagt furtet på poseringsbildet, men for en kloakkingeniør fra Porsgrunn er en kysmeitet torsk på 9 blank faktisk litt for kult til at geipen blir hengende. Kristian var også mer enn happy med matfisk, og torsken var sløyd og prekevert før Roger hadde fått egnet om.

Været hadde nå tatt seg ytterligere opp, og bare folk med alvorlige feilkoblinger ville tenkt på å være utendørs. Akkurat der stiller vi heldigvis sterkt, så vi truet på videre. Håpet om havål til Roger levde videre, men til slutt måtte vi bare innse nederlaget. Havålen beit som besatt på strømtopp, men etter dette roet ting seg veldig ned. Og siden det var torsdag, og været var brygget ut i svarteste Helvete, gav vi oss ved midnatt. Turen tilbake gjennom skauen ble for så vidt interessant nok, men det var mest på grunn av veldig dårlig batteri i hodelyktene. Ute i øyene er det nemlig lite lyktestolper. Men, vi kom oss nå frem til slutt, og jeg var faktisk ferdig dusjet og i seng til klokken 03.00. Kryss i taket for den, det hadde jeg ikke regnet med.

Et lite apropos til slutt: På generelt grunnlag skal en selvsagt være forsiktig med vind og vær, og en fisketur som denne er ikke anbefalt å gjennomføre på egen hånd. Å ta sjanser i slikt vær hører ingen steds hjemme. Når det er sagt er det få ting som er mer fascinerende enn å være ute i mye vær, så lenge en tar sine forhåndsregler.

Helt på tampen tar vi også med en liten fun fact: Jeg har tidligere hevdet at fiskekompis Ojan må være et unikum i sportsfiske-Norge. Jeg kan i alle fall ikke se for meg at det finnes andre artsjegere her til lands som har både lysing, blålange, piggskate, havmus, glassvar og havål på en liste som til sammen bare teller 24 arter. Torbjørn har likevel, om mulig, en nesten like drøy rekord. Etter en kjapp tur søndag kveld er han nemlig oppe i 21 havål totalt, der alle er under ti kilo. Det sykeste er likevel at han aldri har fått vanlig ål. Slå den, du…