Fra tid til annen kommer de aller fleste til et punkt der de begynner å lure på seg selv. Jeg har ikke ryggdekning for påstanden, men jeg er nokså sikker på at vi sportsfiskere når dette punktet oftere enn andre. For egen regning skal jeg ærlig innrømme at mitt punkt var passert med god margin da dørene på flytoget fra Gardermoen ikke ville åpne seg for oss på Lillestrøm, og toget i stedet suste av sted mot Oslo S. Klokken viste grisetidlig lørdag morgen, og det er ingen overdrivelse å si at det var to bønder i byn som slukøret måtte konstatere det vi egentlig alltid har visst: Østlandet er et drittland!

På vei mot hovedstaden kom flytogkonduktøren innom vognen vår, og jeg forklarte som sant var at døren bare hadde åpnet seg halvveis på Lillestrøm før den hadde lukket seg igjen, og toget hadde rullet videre. Konduktøren unnskyldte seg med at hun ikke hadde sett tegn til at noen ville av, men hele unnskyldningen var egentlig syltynn suppe. Greit at vi ikke har mye utstråling vi Hopland-karer, men fysisk synlige er vi nå i alle fall. Det var uansett lite å gjøre med den saken nå. Selveste Oslo S ventet om et par minutter, og denne perlen av et byggverk blir av en vestlending som vokste opp på 80- og 90-tallet forbundet med en eneste ting: Døden! En kan bli nervøs av mindre…

Vel fremme på Oslo S ble alle våre fordommer bekreftet. Minus døden, da. Heldigvis. Førstemann vi møtte på så ut som han var tygd og utigjenspyttet, og hosten hans hørte ut som en T-Ford som ikke vil starte. Sjarmerende. Andremann så litt mer normal ut, der han kom springende ned en trapp. Men begrepet normal er som kjent relativt. At vi fremdeles var i The Twilight Zone ble bekreftet da fyren bråstoppet, plukket opp en liten del fra en kulepenn som lå på bakken, studerte denne nøye, puttet den i lommen og løp videre. Her var det bare å komme seg på første tog til helvete vekk fra galskapen.

Noe slikt som 25 minutter bak skjema stod vi omsider på Lillestrøm stasjon. Å si at det føltes som hjemme ville være en kraftig overdrivelse, men det regnet i alle fall gamle trollkjerringer, så helt ulikt var det ikke. Kjentmann, guide, utstyrsprovider og sjåfør Andreas var i følge rapportene på beina og ikke så veldig langt unna, men litt logistikk måtte han ennå gjennom. Dermed fikk vi oss en halvtimes tid på en benk utenfor nærbutikken Joker. Ventingen gikk tålig greit. Et lite minus var det at pizzahornene som så veldig gode ut i butikkhyllen viste seg å bare inneholde luft. Det taler heller ikke til Lillestrøm sin fordel at det koster ti kroner å gå på kaggen her. Eller for den saks skyld at du kan betale tieren med kredittkort. Then again, en stril klager aldri. Men han observerer.

Det ble unektelig en innholdsrik morgen, men optimismen var på topp da Andreas kom og hentet oss helt synkront med at det sluttet å regne. Et kjapt stopp innom Strømmen og kommandosentralen til mannen som skulle guide oss til nye arter måtte til, slik at vi fikk hentet nødvendig fiskeutstyr og agn. Så var vi omsider på vei på fisketur.

Kursen ble lagt til Nitelva, og første stopp var ved Rotnes. Her ble vi møtt av et stort og hyggelig skilt som ønsket oss velkommen til å fiske. Jeg våger påstanden at slike skilt ikke finnes vestafjells. Derimot har vi mange fine skilt som forteller at dersom du fisker her blir du gjella med gaffel, rævplult med en kongle eller skutt med hagle uten rettssak og dom. Noen ytterst få steder kan du få fiske på nåde, men bare om blar opp godt med penger. Og kredittkort, som de altså tar selv på dassene østpå, kan du bare glemme.

Men i Nitelva, der er en altså velkommen til å fiske. Og dagens første targetart her var selve beistet over alle beist: Ørekyten. Andreas brukte kanskje et minutt på å fôre den lille karpefisken inn, og jeg hadde art nummer 68 på land i løpet av omtrent like kort tid. Supert, let´s never do that again.

Torbjørn kålet derimot mye mer. Kytene nappet i markbiten han serverte, men de ville ikke ta hele agnet for alle pengene i verden. En time senere var han passelig oppgitt, men han nektet å gi opp. I mellomtiden gikk jeg og leitet etter steinsmett, og plutselig lå det en der rett foran meg. Den lille marken tok den på direkten, men kroken mistet festet i luften. Uten at fisken tok skrekken av den grunn. 20 sekunder senere tok den på ny, men denne gangen satt ikke tilslaget. Og da var det nok for den lille tassen, som stakk ned på dypere vann.

På dette tidspunktet var jeg ikke akkurat helt fornøyd med egen innsats. Heldigvis har Andreas gjort dette før, og der det er en steinsmett er det ofte flere. Guiden fant da også en ny en under en flytetorv ti sekunder senere, og denne havnet på land på første forsøk. Med dødsforakt. Art nummer 69 og great success!

Hos Torbjørn gikk det fremdeles trått, men i det han bikket halvannen time med intens ørekytejakt, forbarmet omsider en av de små jævlene seg over han. Art nummer 52 – aldri mer!

Vi hadde things to do og people to see om bare et par timer, så vi kastet oss i bilen og kjørte lenger nedover i elven. Her skulle det være mulighet for hork, mort, laue, asp, harr og gullbust. Minst. Men det er da i sommerhalvåret. Godt utpå høsten er en litt annen sak. Det tok da også litt tid før det skjedde noe, da det var litt mer strøm i elven enn det burde være.

Torbjørn hadde første kontakt, men fisken slapp i et voldsomt tilslag, godt synlig over vannoverflaten. Hork! Så var det stille en stund før duppen min gikk under. Andreas var faktisk overrasket over motstanden fisken gav, da denne delen av elven jevnt over leverer småfisk. Denne var heller ikke svær akkurat, men fin likevel. En harr på rundt tre hekto. Dessverre glapp krokfestet i det fisken ble svingt inn på land, og selv om Andreas var halvveis ute i elven for å berge fisken, seg den rolig vekk fra oss. Close, but no cigar.

Men, det var liten grunn til å fortvile, for nå var det bett i fisken. Allerede på neste kast kunne jeg uproblematisk lande art nummer 70, en pen gullbust på 130 gram. Dermed var også et av årets mål nådd, 70 arter på sportsfiskeredskap i Norge.

Men det stoppet ikke der. Harren måtte nemlig på land, og det tok ikke lang tid før en ny en hadde funnet marken der ute i sjokoladestrømmen. Omtrent halve størrelsen av den første, men likevel en pen fisk å se på. 160 gram og art nummer 71.

Hos Torbjørn, som strengt tatt knapt har fisket i ferskvann før, gikk det fremdeles tregt. Men, på samme måte som broren, er også Torbjørn sta som en sitkagran på en forblåst Hordalandsøy. Og til slutt hadde også yngstemann fast fisk. Opp kom art nummer 53, en harr på 190. Winning!

Vi gav det hele ytterligere litt tid, men nå begynte vi å få det travelt. Jeg fikk en gullbust til, men denne var mindre enn den første, så den ble aldri fotografert. Og plutselig var vi på veien igjen, retning Oslo, Årvoll og Hovinbekken. Her skulle den eneste arten Andreas våget å garantere på forhånd hentes, den beryktede Non stop-fisken.

Underveis fikk vi stå litt i kø, sett skiltet med pil mot Bjerke travbane og hørt på Østlandsradio. Det var egentlig ganske eksotisk, bortsett fra at de spiller Gabrielle på kav bergensk også østafjells. Snart var vi fremme ved dagens siste fiskedestinasjon, den beryktede Hovinbekken.

Her rigget vi veldig enkelt, krok med mark og to splitthagl, og gav oss bekkerøyene i kast. Både Torbjørn og jeg hadde arten innen to minutter, nummer 54 og 72. Sjef!

Nå begynte vi alvorlig å nærme oss overtid, men vi plukket noen eksemplarer til av den lille, men meget flotte bekkerøyen. Som seg hør og bør med ny art ble det posert i skikkelsene til kjente, norske sportsfiskefjes, og stemningen var god. Og det var til og med før vi hadde havnet i ølet.

Men all moro må ta slutt, og snart måtte vi av sted for å gjøre unna litt offisiell business før kveldens store høydepunkt: Gullkroken på Riksscenen. Den grytidlige morgenen og det som skjedde etter fisketuren i Nitelva og Hovinbekken kan du ellers lese alt om her.

Hats of to Andreas for eminent guiding, transport, lån av fiskeutstyr og selskap denne lørdagen. Selv om den samlede vekten på alt vi fikk sikkert var under kiloen, hadde vi det knakende moro, likevel. Og enda mer moro skulle det bli utover kvelden. Lenge leve galskapen!

(PS: Hvis noen skulle være i tvil, så er det null problem å få med seg en forgylt Mustad-kork i størrelse 24/0 i håndbagasjen på flyet mellom Oslo og Bergen. Sikkerhetsfolkene bare gliste)