Folk snakker ofte om vårens vakreste eventyr. Klisjeen kommer gjerne på banen i forbindelse med sol, snøsmelting, hvitveis, lemming, lyden av sykkelklokker, lukten av gyllespredning eller annet som hører våren til. Alt dette er vel og bra, og etter en lang vinter er våren alltid velkommen. I mine øyne kan den likevel ikke måle seg med høsten. Det er om høsten en virkelig får muligheten til å kjenne på hvor privilegerte vi er i dette landet vårt.

En skikkelig fin høstdag trumfer det aller meste på våre kanter av landet. Dette kan selvsagt henge sammen med at Vestlandssommeren vanligvis varer i maks 48 timer, og at en i løpet av disse 48 timene enten er vekkreist på ferie eller jobber 12-timersøkter, og er knust når dagen er omme. Det kan faktisk veldig godt hende at det er nettopp dette som er grunnen til at høsten står sterkt hos mange vestlendinger. Men det er også andre vesentlige momenter som spiller inn.

Siden mange av elvene våre stenger 15. september, handler det for sjøørretfiskerne sin del om å tyne siste rest ut av sesongen. Nettene går med til fluepisking i svarte småelver, og dagene ryker til sondering av strekket og fluebinding. Oppe i liene trakker jegerne rundt med riflene sine, på jakt etter Bambi, moren hans og hele Hjorteparken. Nede i lavlandet er det bær- og sopplukkere som regjerer, og hele familien er i sving. Der elven blir til sjø ligger båtene med stabler av hummerteiner om bord. Hummerhysteriet er like intenst hver høst, og det finnes nok av de som har gledet seg siden julaften året før til havets kardinaler på ny skal bli servert sur makrell i trange teiner. Kort fortalt byr Vestlandshøsten på fantastiske opplevelser for de som liker seg ute i naturen.

For mitt vedkommende har høsten de siste årene vært synonymt med lange kvelder og netter med surfstengene, på jakt etter stor og sterk havål. Som jeg har skrevet tidligere er dette både et fascinerende og utfordrende fiske. Det er nemlig slett ikke bare å reise ut å plukke seg en havål, i alle fall ikke i Hordaland. Fisket kan være en skikkelig tålmodighetsprøve, og på de riktige kveldene egner du lett om 20 ganger i løpet av en økt. Krabbene er nemlig også veldig glade i havålagn. Men belønningen for tålmodigheten er verd det hele. Det er nemlig få ting som slår bedre ifra seg i norske farvann enn en langstrakt og grå muskel på en meter eller to. Eller potensielt kanskje også tre.

En havålfisker venner seg raskt til mye vær. Havålen er erfaringsmessig enklest å komme i kontakt med på seinsommer og høst, og siden sommeren vår som nevnt bare varer i 48 timer, er det høsten som er mest aktuell for oss. Og om jeg malte Vestlandshøsten billedskjønn for litt siden, så er det selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Høsten vår kan nemlig være en skikkelig bitter gammel kjerring, også. Da er det bare gode klær og stålvilje som gjelder. Og en beskjeden spiseskje galskap.

Les også: Havålsesongen er i gang

Det var med disse klissvåte, kalde og på grensen til utrivelige turene i bakhodet jeg studerte langtidsvarselet til Yr før helgen. Broderen og jeg hadde planlagt en kveldstur i midtuken, og fredag var det onsdagen som pekte seg ut som en soleklar ligavinner. Mandag var derimot onsdagen ikke engang på Champions League-plass. Ikke noe nedbør riktig nok, men 11 sekundmeter er i stiveste laget helt ute i havgapet, selv om vinden skulle komme fra sørvest. Tirsdag levde Champions League-drømmen igjen. Vinden var nede i fem sekundmeter, og vindretningen var beint sør. Her skulle det fiskes.

Vi ladet opp med en bedre kveitemiddag. Råvarene var levert via duppmeite, og signert Vilhelm Skilhagen, som uten tvil var den mest omtalte sportsfiskeren i Norge akkurat denne mandagen. En håkjerring på tett oppunder tonnet fører nemlig med seg litt oppmerksomhet. Uansett, kveiten smakte fortreffelig, og førte med seg tunge mager og trøtte tryner. Ikke akkurat ideelt når en har tenkt å sitte oppe utover natten, men likevel ingenting ikke litt Red Bull fikser uproblematisk.

Klokken viste 19.10 da bilen var tømt for fiskeutstyr, og vi var på vei utover i øyene. En halvtimes tid senere hvilte fire kraftige stenger i to poder, og fire solide makrellagn prøvde å lokke havål på næringssøk til hugg. Mørket senket seg under oppriggingen, og et kvarter etter at det siste agnet traff bunnen, hadde dagen blitt til kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året, noe som er en klar fordel når en jakter havål. Havets anakonda tar i dagslys også, men langt sjeldnere enn etter mørkets frembrudd.

Det skulle ikke gå veldig lang tid før det skjedde noe. Allerede på første agnsjekk nappet det skikkelig da Torbjørn løftet stangen ut av poden. Han gjorde tilslag, og det var fin tyngde i andre enden. Motstanden var ikke all verden, bare et og annet slag. Derfor ble det kjapt konkludert med piggskate, som det også er tatt en del av her. Men det var slett ikke noen piggskate som etter en stund med sveiving kom sigende. En svær hummer hadde funnet makrellagnet der ute i natten, og den nektet å slippe taket i det.

På våre kysmeiteturer har det blitt mange krabber på land, men hummer har verken broderen eller jeg fått på stang tidligere. Helt uvanlig er det likevel ikke, for jeg kjenner flere som har opplevd dette tidligere. Det som derimot var litt uvanlig var størrelsen på skalldyret. Den var rett og slett svær. Jeg har fått en del hummer på annen redskap tidligere, men bare en av disse har kunnet måle seg med denne. En grov gammel kriger, med godt grodd skall og blålig skjær.

Datoen viste 2. oktober, og hummersesongen var på dette tidspunktet rundt et døgn gammel. Og her stod altså vi, med en diger kardinal i hende. Det er unektelig fristende å ta med seg en slik fantastisk middag hjem igjen, men reglene til Fiskeridirektoratet er nokså klare:

«Fra 1. oktober til 31. desember åpnes det for bruk av ruser på strekningen fra svenskegrensen til og med Møre og Romsdal. Begrensningen er satt slik at du kan ha ti ruser/hummerteiner totalt per person og per fartøy. Slikt fiske kan utøves uten særskilt dispensasjon. Dette betyr ikke at det er lovlig å bruke ruser til hummerfangst, selv om det er hummerfisketid. Hummer skal kun fanges med hummerteiner. Dersom du får hummer i rusen, garnet eller annen redskap, skal du løsne den forsiktig fra redskapet og slippe den ut i sjøen igjen».

Stangfanget hummer er nok som et tvilstilfelle å regne. Jeg tviler i alle fall veldig sterkt på at direktoratet hadde kystmeitere i tankene da de lagde reglene. Men reglene er det for en grunn. Hummerbestanden langs kysten vår er sterkt redusert, og en trekilos hannhummer gjør nok mye mer nytte i sjøen enn på et middagsbord. Etter noen bilder fikk derfor nattens første fangst med sentralnervesystem krype tilbake der den kom fra. Og det føltes godt.

Kvelden hadde unektelig begynt med en stilig opplevelse, og det skulle komme mer. Men først litt fisk. En liten halvtime etter at hummeren var tilbake i sjøen igjen, runnet det nemlig hos meg. Tilslag og fast fisk, men ingen havål. På dette tidspunktet trodde vi alt var hummer, og vi ble nesten overrasket da en trekiloslange brøt overflaten. Same procedure as last trip, dette her. Men kvelden var ennå ung, og det skikkelig stilige hadde ikke begynt ennå.

Klokken var kanskje 22.00 da det plutselig ble lyst. Ut av ingenting var det Nordlys over hele den nordlige delen av himmelhvelvingen. 2. oktober. I Hordaland. Med ti plussgrader i luften. Det hele var nesten surrealistisk. Jeg hadde selvsagt ikke med meg tripoden til kameraet, så det ble til å prøve å forevige lysshowet med håndholdt speilrefleks. Resultatet ble ikke all verden, men en får i alle fall et inntrykk av fargespillet, som holdt det gående i flere timer.

Nordlyset ble en skikkelig bonus, og en nydelig innramming av en allerede fin kveld. Men en reiser jo ikke på fisketur bare for naturopplevelsen si del. En vil jo gjerne ha noe fornuftig på kroken, også. Derfor var det stas da det runnet Torbjørn rundt klokken 22.30. Runnet sa havål, og Torbjørn gav tilslag en havål verdig. Noe som resulterte i at en topshot uten takkel kunne sveives opp. Snørebrudd i tilslaget er alltid kjedelig, men slikt som skjer når en fisker nedover berg og urer med skarpe kanter, blåskjell og rur. Det var bare å rigge om og kaste ut igjen.

Det neste skikkelige runnet kom hos meg en halvtime senere. Fisken satt i tilslaget, og avslørte straks at den var liten og ubetydelig. Opp kom en lyr i kilosklassen, som gikk rett tilbake der den kom fra uten videre dveling. Den kunne sikkert funket fint som agn, men siden vi ennå hadde noen makreller igjen, fikk den slippe med livet i behold. Så roet ting seg litt ned, og vi fikk tid til en matbit og å kikke litt på Aurora Borealis.

Les også: Havål- og bursdagstradisjoner

Like før midnatt peip det på høyreflanken min igjen, og denne gangen virket det å være sorten. I det tilslaget ble satt ble mistanken bekreftet. Motstanden der ute var bra, og vi tippet på havål i seks-syv-kilosklassen. Etter litt fighting blinket det plutselig i sjøen foran oss, og en lang, grå fisk kom til syne. Med en grønn Esca-diode hengende ut av kjeften. I seg selv er ikke dette så rart, reint bortsett fra at jeg ikke fisket med Esca. Det gjorde derimot Torbjørn.

Vel oppe på land viste det seg at vi hadde vært i kontakt med denne ålen også tidligere på kvelden. I kjeften hadde den nemlig to takkel: Mitt, som den nettopp hadde tatt og Torbjørn sitt, som den stakk av med for en god time siden. Dermed fikk broderen også tilbake redskapen sin. Ålen ble ellers veid til 6540 gram, noe som er helt brukbart her på berget.

Etter dette skjedde det ikke så mye mer. Vi matet krabber en times tid til, og slepte også noen av de helt opp i fjæresteinene før de slapp. Klokken 01.00 var vi tomme for agn, så da var det bare å avslutte for kvelden, pakke i bilen og kjøre slalåm mellom hjort og piggsvin inn igjen til Knarvik. Jeg fant puten klokken 03.15, noe som var helt perfekt med tanke på at jeg skulle på jobb fire timer senere. De gærne har det godt…