I tidligere artikler her hos Hooked har jeg skrevet en del om den store interessen min for alt som lever i havet, en interesse som ble fattet som liten bøtteknott, og som har vedvart. Jeg har vært aktiv agnfisker i sjøen i over halvparten av mine leveår her på jorden, og jeg har alltid storkost meg med dette. Det jeg ikke har nevnt i for store ordelag tidligere, er de mange årene der majoriteten av fisket mitt handlet om ørret- og sjøørretfiske.

Med en far som alltid har gått og gledet seg til sommer og åpne sjøørretelver i Masfjorden, og som sommernatt etter sommernatt har stått og pisket småfluer på jakt etter nygått sølv, var det helt naturlig for meg å henge meg på så snart jeg ble stor nok til å kunne håndtere vadebukse og fluestang. På denne tiden var også den månedlige sportsfiskelitteraturen full av stor sjøørret fra Oslofjorden, tatt på både sluk og flue, og dermed ble til at det ble satset tungt etter sjøørret også utenom de månedene de tilbringer i elvene.

Etter hvert fikk jeg også dreisen på det hele, og sjøørret ble det snart mange av. De aller, aller fleste var godt under kiloen, men en sjelden gang bikket jeg det som på våre kanter er den magiske grensen: Kiloet. En syk, syk ettermiddag sent på 90-tallet tok til og med en tokilosfisk den lille Viking Herring-sluken min, og satte av sted i et 50-metersutras. Fisken kjempet tappert og lenge, men måtte til slutt gi tapt. Trolig var det denne opplevelsen som gjorde at både innlandsørret og sjøørret fikk så mange av mine fisketimer også i årene som fulgte.

Etter mange og tidvis ytterst frustrerende år i halvkilosørretmørket, så jeg en dag lyset igjen. Jeg oppdaget at det var flere enn jeg som likte artsmangfold og meitefiske i sjøen, og fisket mitt fikk en alvorlig oppsving etter gammelt. Jeg fant frem den gamle og håndskrevne artslisten med noen og førti arter, og gikk løs på listeforlengingen med liv og lyst. Samtidig bestemte jeg meg for at tiden med halvkilosørret i bøtter og spann var over. Det har jeg ikke angret på.

For ordens del, la meg presisere en ting: Jeg er ikke en av de som får brekninger bare jeg hører ordet fettfinne. Både ørret, laks og ikke minst røye er fantastisk flotte fisker, og tidvis er de også veldig spennende å jakte på. Det jeg derimot har store problemer med er folk sin generelle oppfatning av at disse fiskene er den eneste edelfisken vi har. Det har også i mange år fascinert meg hvor mye det er fysisk mulig å skrive om det fantastiske fisket etter en fisk som på poseringsbilder på glanset papir sjelden bikker kiloen. Det finnes jo så mye annet moro og vakkert der ute i fiskeverden!

Når dette er sagt: Jeg glemmer ikke røttene mine. Og jeg synes fremdeles det er kjekt å være med min far på sjøørretjakt i elvene i Masfjorden, med fluestang, midt på svarteste natten. Men noe særlig mer enn en fellestur i løpet av en sesong blir det ikke. I år skulle denne turen vært natt til i dag, men en lang overtidsøkt på den maskuline delen av opphavet mitt satte en effektiv stopper for dette. Dermed ble det til å finne et alternativ. Og det skulle vise seg å fungere helt ypperlig.

Både min bror og jeg har minst en skrue løs når det kommer til fiske. Trolig flere også. Jeg har en del fiskeår på Torbjørn, men han er til gjengjeld sta som Ågot Himle og Kåre Rykkje på en god dag. Og han har til gode å begynne med noe uten å gå all inn usett. Dermed blir læringskurven fort bratt. Men på allerede godt opptråkkede stier går det stort sett fint. Det siste halvannet året har også han samlet arter, og på nokså kort tid har han kommet opp i 50 stykker, noe som er respektabelt når en knapt har fisket i ferskvann før. Det som ikke er like respektabelt er å bo i Sør-Norge, stå bokført med 50 arter og ikke ha notert gjedde…

Klokken gikk mot 18.30 da vi trasket nedover mot det som for meg er gamle jaktmarker. Dette vannet, som i dag huser store mengder gjedde, i tillegg til det som trolig er en liten bestand av brunørret, en liten bestand av røye og en håndfull svær regnbueørret, var i min barndom et regnbueeldorado. Hver vår og høst i en årrekke ble det satt ut mange tusen regnbueørret på rundt halvkiloen her, en ordning som kom de aller fleste til gode. Gjeddene i vannet vokste seg store og feite på en stram regnbuediett, brunørreten og røyen i vannet fikk i mye større grad enn i dag være i fred for gjeddene, grunneierne fikk inn gode fiskekortkroner til kultiveringsarbeid og selv den grønneste amatør kunne uproblematisk skaffe seg fine fangster her for en 50-lapp. Midt på 2000-tallet kom det derimot nye regler, og fylkesmannen i Hordaland la ned forbud mot videre utsetting av fisk, med loven på sin side. Mange mente den gang at det måtte da være rom for litt slingring i et prinsipielt regelverk. Det hadde tross alt blitt satt ut regnbueørret her hvert år så lenge folk kunne huske. Men det var ikke håp i Helvete, og utsettingen ble stoppet med umiddelbar virkning.

Siden den gang har fisket i dette vannet blitt dårligere og dårligere, uten at det betyr at vannet er fisketomt. Langt derifra. Gjeddene som svømmer uti her er blant de største på hele Vestlandet, og rykter om både stor brunørret og enda større røye har versert så lenge jeg kan huske. Selv har jeg fått gjedde på 7 blank her, noe som etter vår standard er solid. Team-kompis Jan har på sin side bikket 9 kilo, mens bildet av den krokgarnfangede krokodillen på 12,7 kilo fra den gang avisene fremdeles kjørte svart/hvitt-bilder for alltid har brent seg inn i hjernebarken min. Med andre ord: Det er fremdeles god grunn til å fiske her.

Denne onsdagskvelden handlet det i utgangspunktet ikke om stor fisk. Det handlet om at Torbjørn skulle få sin første gjedde. Det fikk han også. Det var riktig nok hos meg det hugg først. En svær, glorete, høylytt og navnløs wobbler fra et eller annet altmuligkonsern i Østen ble for fristende for en liten gjeddetass. Denne ble aldri fotografert.

Noen minutter senere gjentok det hele seg, men denne gangen var det hos Torbjørn det var aktivitet. Den nyinnkjøpte 4 Play Herringen hans, med regnbueørretfarger, lokket en babygjedde til hugg. Men ny art ble det ikke. Krokfestet glapp nemlig helt inne ved land, og art nummer 51 måtte dermed vente en liten stund til. Vi la plass nummer en bak oss, og trakket lenger inn i vegetasjonen. Midt inne i skauen skrånet det plutselig fint ned mot vannet, og med høy løvskog i ryggen kom vi oss ned til en steinete og potensielt fin flate. Her skulle den nye arten sikres.

Det tok ikke lang tid før 4 Playen leverte på ny. Og denne gangen satt fisken på hele veien inn. Stor var den på ingen måte, men ny art er ny art. Og gjedden er unektelig en stilig fisk, selv når den er liten. Det tradisjonelle ny art-bildet ble sikret, før fisken fikk svømme tilbake der den kom fra. Mange av de lokale heltene her ute hos oss er fremdeles av den oppfatningen at all gjedde er ufisk som skal drepes etter alle kunstens regler, men i all den tid de store gjeddene i vannet i dag har mindre gjedder som sin hovedføde, er dette en holdning som faller på sin egen urimelighet. Ikke for det altså, disse luringene hadde jo helst sett at både de store og de små gjeddene forsvant, men det kommer ikke til å skje. Da er det bedre å la naturen gå sin gang, og la mat forbli mat. Uten at jeg har noen som helst tro på at dette er et argument som noen gang kommer til å bli akseptert her på berget.

Uansett, nå var målet med turen oppnådd, men ennå var det en stund til det var mørkt. Derfor fisket vi videre, i håp om å plukke en større fisk. Det resulterte kjapt i nok en babygjedde på meg, før jeg gikk over til tyngre skyts. En 40 gram tung, blank Viking Herring-sluk med blå rygg ble festet i enden av snøret. Dette er storebroren til sluken som da altså fanget sjøørreten som er årsaken til at jeg har brukt så mye tid på ørretfiske opp gjennom årene, og grunnen til at den ble valgt akkurat nå var fordi jeg ville langt ut for å finne fisk. Og langt ut kom jeg. Og fisk fant jeg. Det hugg etter bare noen få omdreininger, og at det var en bedre fisk på gang kjente jeg med det samme.

Torbjørn fikk beskjed om å komme med håven, i det jeg belaget meg på en brukbar gjedde. Men så begynte fisken å oppføre seg som en ørret, og det var ikke så rart. Det var nemlig en ørret som ikke lenge etter kom sigende, og den så alvorlig mye bedre ut enn de utallige småørretene fjordtarmene og vannene i Nordhordland har skjenket meg gjennom oppveksten. Torbjørn fikk fisken i håven i grevens tid, for i det han løftet ørreten ut av vannet løsnet krokfestet. Men fangsten var safe, og plutselig kom jeg på hva det er som gjør ørreten fascinerende. Den er nemlig langt ifra stygg å se på.

Det finnes nok en del vann med grov ørret her hos oss, men det er langt mellom hver gang brunørret på 1,5 kilo tas på stang. Men det veide altså denne ørreten her. Den nest største innlandsørreten jeg noen gang har fått. (Da skiller jeg sjøørret og brunørret, selv om det genetisk sett er samme art). Jeg hadde ikke trodd en ørret skulle gjøre meg såpass oppstemt igjen, men et så fint eksemplar gjorde faktisk jobben. Uten at jeg har tenkt å havne på ørretkjøret igjen av den grunn. Til det finnes det for mye annet moro å henge fingrene i, som vi jo har vært inne på tidligere.

Uavhengig av dette er det moro å se at det fremdeles er voksen og godt kondisjonert ørret i et vann de fleste tror er dødsdømt takket være gjeddene her. Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å si det igjen: Verden vil bedras!

Etter litt fotografering fikk også ørreten friheten tilbake. Vi fisket videre en stund til, men det ble ikke mer fangst. Da mørket senket seg så vi noen vak midt i vannet, noe som tyder på at bruningen også har gjenlevende artsfrender der ute.

En kan bli nostalgisk av mindre, og jeg skal ærlig innrømme at det var nettopp nostalgisk jeg ble. Derfor blir det beinhard havål- og skolestsatsing til uken, også kalt rehab!