Noen måneder før jeg fylte seks år så jeg min første steinbit. Jeg var med morfar og trakk trollgarn, og plutselig lå det en svær, grå fisk og glefset på dørken foran meg. Jeg stivnet. Det samme gjorde grimasen i fisketrynet, i det morfar traff beistet over nakken med baksiden av kleppen. Fisken var nesten like lang som meg, og veide gode ti kilo. Fiskehodet ble hengt på naustveggen med åpne kjever, og jeg hadde fått meg en soleklar favorittfisk.

Seks år senere gikk jeg imot all barnelærdom, og byttet ut sluk og pilk med lodd, slep og agn. Som en naturlig konsekvens av dette begynte jeg å få nye arter. Der resten av de som fisket i familien dro torsk, sei og lyr, vartet jeg opp med lange, brosme, hyse og diverse flatfisker. Villmarsksliv og Jakt og Fiske, som var kanalene for ny fiskekunnskap i Norge den gangen, ble møysommelig lest, og godt gjemt blant ryper og fjellørret dukket det innimellom opp artikler om havfiske. Jeg sugde til meg alt jeg kunne av tips, og lot ingenting være uprøvd.

Den eldre garde ristet på hodet av at jeg ikke hadde med meg verken Svenskepilk eller røde Bull-gummimakker på sjøen, men hoderistingen opphørte raskt da jeg kom inn igjen med stampen full av fisk. Brosmer på to-tre kilo er ikke det som henger høyest i dag, men for folk som vokste opp under krigen, og er vant til å utnytte alt havet bringer, var dette gull. Dermed ble det til at jeg fikk ord på meg for alltid å få fisk, selv når ”havet var tomt”. Slik er det selvsagt ikke, men på generelt grunnlag får du mer fisk på naturlig agn enn på kunstig, spesielt når fisket er tregt.

Den gangen var det opplest og vedtatt at steinbit var noe en fikk på garn. Steinbiten levde nemlig av krabber og kråkeboller, og bevegde seg stort sett bare om natten. Likevel begynte jeg å prøve etter favorittfisken, med både fisk og blåskjell som agn. Denne skulle jeg ha!

Det ble en del torsk, en del hyser og noen solide rødspetter, men steinbiten uteble. Helt til den dagen det bar til havs sammen med en skolekamerat og faren hans. De fisket mye vest av Fedje, som på denne tiden var regnet som selve steinbitparadiset på Vestlandet. Likevel hadde de aldri fått arten. Helt til denne dagen. Vi traff tydeligvis godt på plassen, og fikk åtte steinbiter i løpet av et par timer. Jeg dro en på 3,5 og en på 3,8. Med overdimensjonert Dacron-snøre på Ambassadeuren, en stang som sikkert kunne hevet Blücher og makrell som agn. En barndomsdrøm var oppfylt. Dessverre skjedde dette før jeg sprang rundt med fotoapparat i bagasjen.

Et år eller to senere leste jeg om det fantastiske steinbitfisket vest av Fedje i et av de overnevnte villmarksbladene. Her ble det fortalt om turer der det havnet både 50 og 60 steinbiter i båten i løpet av en dag, og de aller fleste endte som mat. I min naivitet tenkte jeg den gang at dette var helt magisk. Det var det jo for så vidt også, rent fangstmessig, men for bestanden var det katastrofe. Koordinatene til gyteplassene var plutselig kjent for litt for mange, og det tok ikke lange tiden før steinbitbestanden her ute var fisket sønder og sammen.

Dette var på 90-tallet. De to siste sesongene har jeg prøvd en del etter steinbiten på de gamle gyteplassene i april og mai, men uten resultat. Dette alene er ikke voldsomt grunnlag for å konkludere med noe som helst, men det er i alle fall grunn til å tro at bestanden ikke er topp nåtsj igjen, selv mange år senere. Jeg klandrer ikke de som fisket steinbitbestanden ned, for dette skjedde lenge før begrepet catch and release hadde fått fotfeste i kongeriket Norge, og all stor nok fangst fikk en kakk i skallen. Faktum er likevel at det som tidligere var en nokså enkelt fisk å få på riktig plass til riktig tid, nå er en utfordring på våre kanter av landet. En utfordring, men slett ikke noen umulighet.

I forkant av det herrens år 2012 satte jeg meg som mål å få en steinbit igjen, og denne skulle til alt overmål tas fra land. Plassen der dette skulle skje var jeg godt kjent med fra før. Her fisket jeg nemlig mye etter sjøørret i mine år som nybakt sjåfør. Agnfiske prøvde jeg her første gang i 2011, etter å ha fått fra pålitelig hold at det var tatt både stor rødspette og steinbit på plassen. Steinbiten så jeg ikke noe til, men noen rødspetter ble det, sammen med en rekke sandflyndrer og lomrer.

Året etter gjentok det hele seg, bare uten rødspettene. Dermed så det ut til at målet om steinbit fra land var for ambisiøst. Heldigvis forbarmet en hissig liten steinbit-tass seg over meg i Lysefjorden et godt stykke uti mai. Fisken var ikke akkurat noe å stoppe pressen for, men den første, stangfangede steinbiten jeg har bilde av ble den likevel, og jeg erklærte målet for godkjent. Uten at jeg har tenkt å slutte å fiske etter det svømmende steinknuseverket av den grunn. Den dag i dag ser jeg på steinbiten som en av våre aller råeste fisker, og jakten på den store fortsetter med ukuelig optimisme. Fredag hadde vi årets første forsøk:

Steinbiten fra i fjor var ikke akkurat stor, men den er i alle fall fotografert. Jakten på den store fortsetter. (Foto: Endre Hopland)

Etter den lengste vinteren på Vestlandet i manns minne, er det omsider i ferd med å bli vår her også. Så da gradestokken viste syv plussgrader fredag morgen, og jeg kom på at jeg hadde fri etter helgen, var det bare å komme seg i bilen.

På forhånd var det meldt om seks sekundmeter fra nord, og stort sett opplett. Det hele skulle også roe seg frem mot kvelden, som tradisjonelt sett er den beste tiden på døgnet på denne plassen. Som vanlig stemte det meste av dette dårlig. Det blåste minst tolv sekundmeter, og vindretningen var østlig. Det sistnevnte var egentlig helt greit, for da hadde jeg vinden i ryggen. Det førstnevnte var ikke like moro. Tolv sekundmeter er vanligvis ikke det, med mindre en driver med surfing eller drageflyging.

Men, hva skal en gjøre? Jeg rigget i alle fall stenger, fire i tallet, med glidebommer og perlekledde takler. Disse ble egnet med rå reker, kokte reker, blåskjell, brisling og akkar. Her skulle ikke noe være uprøvd. Godsakene ble spredd over et bra område, og jeg kunne ta fatt på frokost nummer to for dagen.

To tygg inn i første blings runnet det på høyreflanken. Tilslaget ble satt, og det var fast fisk.. Opp kom en sandflyndre på rundt halvkiloen. Ikke voldsomme greier, men vi var i alle fall i gang.

Klokken viste 12.30 da fisken tok. Fire og en halv time senere hadde det haglet i gode to timer, og blåst liten kuling fra de fleste himmelretninger. Men flere fisker hadde jeg ikke sett noe til. Et par run var det eneste jeg hadde å vise til da broderen ankom for å få med seg de antatt beste kveldstimene.

Med Torbjørn kom også bedre vær. Mye bedre vær. Haglet opphørte, og ganske snart hadde også vinden lagt seg. Om nå også fisken hadde våknet til liv, hadde livet vært fint. Og jammen gjorde den ikke det. Nokså umiddelbart, også.

Det hele begynte med at jeg gikk over til aktivt fiske med en Surgifix-pølse fylt av blåskjell. Dette er et stort agn, og det er steinbit og skikkelig rødspette som er målet når noe slikt blir kastet til sjøs. Denne herligheten fisket jeg rolig innover. Bare noen meter før jeg så fortommen ble det tungt, og da jeg løftet stangen kom det to nøkk. Jeg gjorde tilslag, og hadde fast fisk. Noen omdreininger senere kom fisken til syne, og den så bra ut. En flott rødspette kom sigende i det Torbjørn kom med håven, men det var også det siste vi så til fisken. Noen centimeter under vannflaten åpnet den kjeften og var fri.

Og slik ser det ferdige resultatet ut, her med en rå reke som en del av herligheten. (Foto: Endre Hopland)

Fisken var ikke enorm, men det hadde utvilsomt vært ny spettepers fra land, hadde den blitt med hele veien. Jeg vil anta at den var rundt halvannen kilo. Kjedelig at den slapp selvsagt, men like fullt et klart bevis på at rødspettene er på plass, til tross for kaldt vann. Slikt tenner håpet.

Torbjørn rigget seg til med tre stenger, og kjørte rå reker og akkar som agn. Dette skulle vise seg effektivt, selv under statisk fiske. Det tok ikke mer enn en liten halvtime før det ble meldt om fisk, og den kjentes både brukbar og flat ut. Snart kunne også en fin rødspette håves, og Torbjørn konkluderte med pers på direkten. Fisken ble veid til godkjente 1160 gram, en strålende start for broderen.

Ny rødspette-pers på Torbjørn, 1160 gram. (Foto: Endre Hopland)

Fisket på denne plassen er nesten alltid snålt. Du kan fiske en hel dag uten napp, for så å plukke flere fine fisker til kvelden. Andre dager igjen er det en halvtime midt på dagen som gjelder. Det viktigste er i det hele tatt å ha agn i sjøen til enhver tid, slik at du ikke går glipp av noe som helst.

Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, ble det stadig mer aktivitet. Det nappet mye og ofte, men det aller meste kan nok avskrives som små sandflyndrer som dro i for store agn. Torbjørn kroket likevel nok en fisk, og jammen var det ikke rødspette nummer to for dagen som havnet i håven. Denne var nokså nøyaktig halvparten så stor som den første, men hadde til gjengjeld utrolig stilige tegninger.

Etter to spetter på nokså kort tid, roet ting seg igjen. Torbjørn fikk en liten sandflyndre, men det var også det eneste. Det ble mørkere og mørkere, men fisket ble ikke bedre av den grunn. Og da det var helt mørkt pakket vi sammen for dagen. Jeg hadde da fisket i ti og en halv time. Da er det ekstra moro at min eneste fisk for dagen tok etter fem minutter. Men, slik er det av og til, og det var egentlig viktigere at Torbjørn fikk noen brukbare fisker igjen, etter hans begredelige fiskevinter. Våren er ennå pur ung…

Av: Endre Hopland (Fisk og rask)