Denne arten er et relativt vanlig innslag langs kysten vår

Lørdag 5. november skulle jeg for andre gang denne høsten prøve meg på ålekvabba. Denne gangen var Leif ”partner in crime”, og vi hadde blinket oss ut Hvaler som åsted. Det trakk en kald vind fra øst, men brygga vi hadde tenkt å fiske fra lå i le bak en stor bygning som skulle ta seg av vinden. Og det gjorde den – det var helt vindstille hele kvelden, så det skulle bli en herlig bryggemeiteøkt i behagelige 7 plussgrader i november og ikke et vindpust på fiskeplassen.

Det dro kjapt i gang med småfisk; småtorsk og småhvitting lot seg ikke be to ganger, men var langt under minstemålet og ble lempet ut igjen. Heller ikke svartkutlingen hadde tatt kvelden, og flere kom på land. Og så kom det jammen også ei ulke. ”Ikke verst”, sa jeg, ”to turer på rad med ulke”. Det skulle imidlertid ikke stoppe der. Før kvelden var omme hadde vi landet hele 16 ulker! Også jeg som aldri har fått mer enn en eneste ulke på noen tur tidligere.

Men ålekvabba lot vente på seg. Etter et par timers trykking på samme plass, og fallende bett, fant vi ut at vi kunne forsøke en strategi med å forflytte oss 10 meter bortover brygga for å se om dette hjalp. Hvis det gjorde det, fisket vi til bettet falt igjen, før vi flyttet oss nye 10 meter. Hvis det ikke gjorde det, skulle vi flytte oss 10 meter temmelig kjapt.

Det hjalp med noen skarve meter. Bettet tok seg kjapt opp igjen, og blant annet bestenoteringen min på svartkutling på ”52-52” bedret seg. Så kom det opp en liten fisk, som ved første øyekast lignet en sei, men ved andre øyekast ikke var sei. Og art nummer 31 var sannelig i boks:

Lyr 64g 05-11-11

(foto: Leif Andersen/Ole-Håkon Heier).

Mye mer mikroutgave enn dette er det vel ganske vanskelig å få, så herfra går det bare oppover.

Mini-lyr 64g 05-11-11

(foto: Ole-Håkon Heier).

Og flere lyr enn denne ble det heller ikke denne kvelden…

Senere fiske av arten:

Som jeg skrev over kunne det i grunn bare gå oppover etter denne lyren. Det har det imidlertid ikke gjort, da jeg ikke har fått noen flere lyr i «52-52». Til mitt forsvar må det sies at jeg heller ikke har fisket etter lyr, men en slenger kunne det jo fort blitt både under ismeite og båtfiske på Oslofjorden. Men nei.

Om lyr

Lyr er en bra sportsfisk. Så er det avklart en gang for alle. Får du den på kroken kan du regne med full fres de første minuttene. Den lar seg fange med en rekke metoder; agnfiske, sluk, jig og flue. Den liker seg helst i nærheten av litt strømsatte topper og fjellvegger, men dukker også opp ved brygger og ute på dypt vann under sjøfiske.

Stein med lyr på 2610 gram tatt fra kai på natta 20.08.06

(foto: Ole-Håkon Heier).

Den eneste fisken lyr ligner en del på er sei. Lyren har imidlertid en sving på sidelinja, og skikkelig verandaleppe på underkjeven. For å fjerne enhver tvil henviser jeg bare til Irvin Kildes sak på hooked.no: Hvordan skille lyr og sei.

Her synes både sidelinja og leppa godt 300g 17.08.06

(foto: Ole-Håkon Heier).

Den kan bli ganske stor – norgesrekorden er på 12800 gram, men det er registrert flere fisk med langt høyere vekter enn dette. Dog, på NM sportsfiske sine sider er specimengrensen (skikkelig storfisk) satt til 8 kilo, og du har fått en flott lyr om den veier mer enn 4-5 kilo.

Lyr på 3350 gram og 76 cm tatt på 100 meters dyp under havfiske utenfor Frøya 24.09.10

(foto: Fredrik Cullin/Ole-Håkon Heier).

Selv har jeg faktisk aldri dratt ut for å fiske etter lyr – den har bare vært en fisk som har dukket opp som bonusfangst, eller jeg har observert den og fisket etter den når jeg har vært på annet fiske. De største fiskene har jeg sett på natta ved fergekaier – da hender det at noen solide lyr kommer innom og viser seg i lyset av lyskasterne. Da er de på jakt etter en liten matbit – det samler seg gjerne en del fisk i slike belyste områder når det er mørkt – men de har vært søren så selektive, så langt de fleste har unnsluppet oss.

Jeg synes ikke den er en så god matfisk som seien, da den er tørrere i kjøttet, men den er likevel vel verdt en tur på middagsbordet.

Duppmeitet lyr på 760 gram 04.07.08

(foto: Leif Andersen/Ole-Håkon Heier).

For mer om lyr les her: Fiskipedia

Ukens apropos

Bonusfangster – et av mange positive overraskelsesmomenter under fiske

Siden lyren for min del gjerne har vært å anse som en hyggelig bonusfangst, kan det jo passe fint å reflektere over noen andre bonusfangster også. Som uttrykket henviser til er en bonusfangst å anse som en hyggelig fangst når man egentlig fisker etter noe annet. Og det er jo gjerne slik ettersom man blir mer erfaren innen fiske at man fisker mer og mer selektivt etter bestemte arter eller eksemplarer. Noen ganger får man seg imidlertid en real overraskelse.

Den første fangsten jeg kan erindre er en ørret på 1870 gram jeg tok for noen år siden. Jeg fisket i et vann med sørv, mort og ørret, og ørreten var hovedmålet. Ørretbettet var imidlertid tregt, så jeg prøvde etter hvert mer på å fiske mort (som kan bli ganske stor i det aktuelle vannet). Derfor hadde jeg agnet med loff og maggot, og fisket med ei lett matchstang og dupp. Plutselig kom en stor fisk i overflaten og dukket ned på duppen, som forsvant under i et plask. Det gikk frem og tilbake et par ganger, før fisken dro ut på et 40 meter langt utras og jeg prøvde å henge med så godt jeg kunne. Etter en lang kamp kunne jeg buksere fisken opp i håven og beskue en vakker skogsvannsørret som faktisk hadde tatt kroken korrekt.

Ørret på 1870 gram og 57cm tatt på loff og maggot 18.05.09

(foto: Ole-Håkon Heier).

I mai 2011 var jeg i Hardanger for å fiske etter diverse arter, og på kvelden gikk vi til ei belyst brygge ikke langt fra hytta vi leide for å fiske etter dvergulke. Det fikk vi ange av, men brått oppdaget jeg en stor laksefisk som svømte frem og tilbake under ei nærliggende kai. Jeg hadde kun rigget opp med 16-krok og en liten rekebit, men lot meg rive med og slapp ned foran laksefisken. Og den tok så det sang. Den dro ut 20 meter i en fei, men så falt den av. Litt skuffet, men samtidig klar over de dårlige oddsene jeg hadde hatt i utgangspunktet gikk jeg tilbake til dvergulka. Men snart var fisken tilbake igjen. Jeg hadde kun ei lett bunnmeitestang, men denne gangen rigget jeg om til større krok før jeg prøvde igjen. Den var ikke så lett å lure denne gangen, og svømte utenom krokagnet gang på gang. Så kom jeg på at det kanskje var hodelykta i som var problemet. Jeg la derfor fra meg stanga på kaikanten og gikk litt unna. Det tok vel ikke mer enn 10 sekunder før stangtuppen begynte å bevege seg og jeg gikk frem igjen og satte tilslag. Bang! Fisken gikk opp i lufta før den dro ut 20 meter igjen, men denne gangen satt kroken. Det ble en vill kamp før Andreas endelig kunne løfte fisken opp på kaia og jeg kunne konstatere at det var en regnbueørret på 1800 gram. Grei bonusfangst!

Regnbueørret på 1800 gram ga vilter motstand på bunnmeitestanga 19.04.11

(foto: Stein Johannessen/Ole-Håkon Heier).

Eller hva med fiskekompis Leif? Som satt og fisket med balansepilk etter abbor på Øymarksjøen med ei kort abborstang og plutselig følte han hadde fått tak i bunnen – som begynte å bevege seg? Etter en lang kamp kunne Stein Vidar løfte ei gjedde på 12500 gram opp over båripa…stor gjedde under abborfiske er imidlertid ingen ukjent sak.

Abborstanga bøyer seg godt under vekta av ei gjedde på 12500 gram… 29.09.10

(foto: Ole-Håkon Heier).

Leif med gjedda på 12500g og 120cm 29.09.10

(foto: Ole-Håkon Heier).

Og når først lyr er dagens fisk; på en tur til Sunnmøre i 2007 sto jeg og fisket 100 grams sild med kastehekle inne i ei småbåthavn da det plutselig hev seg på en halvannen kilos lyr. Jeg kan trygt si det brått ble en kontrast til sildefisket…

Til sist kommer jeg ikke utenom fangsten jeg skrev om under art 26; en gjedde på 12480 gram under lakefiske er jo ikke akkurat heller noen dårlig bonusfangst;)

Vi kan vel alle enes om at bonusfisk som de over er en av mange grunner til at fiske er så fascinerende!

Siden sist

Den siste uka har vært labre saker på fiskefronten. Søndag 11. mars ble det tur med Ski havfiskeklubb igjen. Fisket var temmelig dårlig, så det ble ikke mye å skrive om. Og på torsdagen (15.3) var jeg og Rune A. ute etter lake i Haldenvassdraget, men der hadde laken takket for seg for denne vinteren. Null napp.

Per 17. mars har jeg dermed vært på 22 turer i saltvann og 20 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste gang kommer en etterlengtet art med grønne bein som føder levende unger…

Bli med Ole-Håkon å fiske Øyepål! Hæ? «Øyepål?»

Søndag 30. oktober hadde jeg meldt meg på tur med Ski havfiskeklubb. Det hadde jeg også gjort 2 uker før, men etter å ha tråkket over i en bekk under elektrofiske dagen før (!), ble det ingen tur, men heller mye sitting hjemme. Denne gangen gikk det imidlertid bedre.

Vel fremme i Drøbakvar det ikke akkurat strøkent vær, med en god del vind fra sør og lett regn. Værmeldingen tilsa imidlertid radikal bedring utover dagen, så det gjorde ikke så mye.

Knerten full av fiskere på vei ut på fjorden

(foto: Ole-Håkon Heier).

Mitt mål for dagen var øyepål. De hadde vi fått flere av året før på tur på samme tid, og også av ganske brukbar størrelse. Andreas var plassert på min høyre side i båten, så da var gærningene samlet. De øvrige fiskerne var nok mest fokusert på hvitting og sei og større fisk. Øyepål er nemlig ikke akkurat noen stor fisk. Jeg rigget derfor opp med små kroker med reke på kroken. Som dagens andre prioritet, dog med dårligere odds for fangst, hadde jeg kloskate. Nederst hadde jeg derfor en glidende krok som var tiltenkt å ligge på bunnen, agnet med sildehode.

Andreas rigger opp

(foto: Ole-Håkon Heier).

Den store utfordringen med å fiske på bunnen i Drøbaksundet på mudderbunn er at det finnes store mengder slimål der. Dette ufyselige kreaturet fungerer som naturens opprydningsvesen på bunnen, og spiser raskt opp alt som ligner fisk, reker, kjøtt eller lignende. På tross av at denne skapningen tilhører kjeveløse fisker, er den ingen ekte fisk. Uansett, i løpet av de første timene opplevde jeg at bunnkroken var fullstendig tom for agn hver gang jeg dro opp, kun erstattet med slimålslim. Og på et av opptrekkene ble det også med en slik skummel sak.

Slimål

(foto: Ole-Håkon Heier).

Bettet var ordentlig dårlig. De andre fikk en og annen hvitting og sei, men disse sto 30 – 50 meter over bunnen. Nede ved bunnen hadde vel ikke jeg og Andreas mer en 3 napp eller så i løpet av de første to timene. Så begynte jeg å agne med en cocktail av sild/reke, og fisken bet bedre. Om det var agnjusteringen eller bare det at vi kom inn i en stim som hjalp, vet jeg ikke, men brått kroket jeg en fisk.

Og så glad blir en artsjeger når han etter 2 timer og 45 minutter endelig får den arten han er ute etter, selv om den er liten:

Øyepål 137g-24cm 30-10-11

(foto: Andreas Næristorp/Ole-Håkon Heier).

Nå er faktisk en øyepål på 137 gram ingen dårlig fisk, skal sies.

Med dette fikk vi fart på sakene, og i løpet av den neste timen landet vi ytterligere 6 øyepål, dog ingen større enn min første.

Etter 4 timers fiske hadde jeg imidlertid et pussig napp av en fisk som kjentes større ut. Jeg ventet litt før jeg satte tilslag og fisken satt. Det kjentes rart ut. Mye motstand i vannet og veldig lite bevegelser. ”Tror jammen det er en kloskate”, sa jeg til Andreas – et utsagn jeg nesten ikke riktig trodde på selv. Men jammen om ikke en flat sak åpenbarte seg i vannoverflaten etter at hundre meter med snøre var tatt inn. Kloskate!

Men…kroken satt gjennom nesa på oversiden av fisken. Og dermed gjelder ikke fisken som tellende art blant artsjegere – da skal kroken sitte i munnen. Så dermed ble en stykk veldig skuffet fisker – omsider med kloskate i hendene – omringet av ivrige medfiskere som ville kikke, og avfotografert med lite smil å spore på leppene. Bittert!!!!

Skuffet fisker med kloskate 880g

(foto: Andreas Næristorp/Ole-Håkon Heier).

Kloskate 880

(foto: Andreas Næristorp/Ole-Håkon Heier).

Deretter ble det i grunn ikke mye mer fisk, men i det minste pent vær.

Pent vær på Drøbaksundet

(foto: Ole-Håkon Heier).

Og dagen kunne fangstmessig oppsummeres slik:

Et fint knippe øyepål

(foto: Ole-Håkon Heier).

Selv om det var vanskelig å la være å tenke på at det kunne ha gått vanvittig mye bedre om ikke kloskata hadde vært så opptatt av å gjøre det mora di sier til deg at du ikke skal gjøre: Ikke lek med maten!

Senere fiske av arten:

Neste tur med Ski havfiskeklubb var 5. februar 2012. Det var en dag hvor jeg på forhånd drømte om kolmule, men den ble det kun tatt en av, og jeg var ikke den heldige. Øyepål ble det imidlertid et par av, dog ikke større enn de jeg hadde fått på oktoberturen. Dagens beste veide 103 gram.

Om øyepål

Øyepål er en av de nyere artene jeg har på artslista mi. Første gang jeg fikk den var egentlig et helt ulogisk sted i fht. vanlig oppholdssted for denne arten. Den påtreffes som regel på dyp større enn 40-50 meter, og gjerne fra 100 meters dyp og nedover til 300 meter. Jeg fikk de imidlertid under heklefiske fra ei kai i Namsos på 10-15 meters dyp i 2009. Og deretter har jeg fått øyepål mange ganger – på en tur på isen i Sandebukta i Vestfold på cirka 40 meters dyp, men mest under fiske i Drøbaksundet i Oslofjorden på dyp rundt 100 meter.

Den liker seg best over mudderbunn, der den kan finnes i store stimer. Dens nærmeste slektninger i torskefiskfamilien er skjeggtorsk og sypike (alle tre er i slekten Trisopterus), som også er de artene den lettest kan forveksles med. Hvis du lurer på hvordan du kan skille disse artene fra hverandre, se art 20 – Sypike.

Øyepål 155g-26cm

(foto: Ole-Håkon Heier).

Skal du fange en øyepål er derfor det beste tipset å fiske på 50 – 150 meters dyp over mudderbunn med ei hekle med ganske små kroker agnet med små fiskebiter eller rekebiter. Øyepålen er vanligvis 50 – 150 gram stor (eller liten…), og napper erfaringsmessig noe mer forsiktig enn sypika. Norgesrekorden er fra 1979 og er på 290 gram. En øyepål over 180 gram er imidlertid å vurdere som et ordentlig stort eksemplar av arten.

Det tas en del øyepål under yrkesfiske, men den brukes stort sett til produksjon av fiskeolje eller fiskemel. Den er fullstendig spiselig, men sjelden veldig aktuell som matfisk grunnet den beskjedne størrelsen. Men for all del, det er bare å spise – den smaker omtrent som småhvitting.

Du kan lese mer om øyepål her: Fiskipedia

Ukens apropos

Slimål – naturens renovatører.

Fisker man på mudderbunn i sjøen med fisk som agn med ikke altfor store kroker er det som regel bare et tidsspørsmål før man ender opp med en slimål i båten. For den som har sett King Kong fra 2005 minner den om en mindre utgave av de monstrene som hovedpersonene treffer på nede i en canyon et stykke ut i filmen, og da er man glad for at den ekte slimålen man får langs vår kyst er mye mindre….

Vanligvis er de fra 20-40 cm lange, og de er rosa og med tentakler på hodet. Til å mangle kjever blir man imponert av det ganske så kraftige munnpartiet. Jeg har unngått å stikke fingeren for nærme munnen, men kan tenke meg at det kan være temmelig ubehagelig å komme for nære på…

Slimål med kjeften fra helvete 15g 

(foto: Ole-Håkon Heier).

De kan finnes tett i tett på mudderbunn på dyp under 30-40 meter, der de graver seg ned og ligger gjemt i små hauger i mudderet. Der venter de på at det skal ramle ned døde fisk og åtsler i nærheten, men de spiser også børstemark, snegler, krepsdyr, muslinger og blekksprut. Når det kommer en død eller halvdød fisk på bunnen, river de seg inn i denne gjennom en eller annen kroppsåpning, og spiser byttet innenfra. Det er litt av en måte å spise på, men de fungerer i praksis som naturens renovasjonsvesen på bløtbunn, og har dermed en viktig rolle i økosystemet.

Navnet slimål har de fra sin enorme evne til å produsere slim. Det sies at en slimål alene kan omdanne en tilitersbøtte med vann til slim. Noen ganger, når jeg har fisket på bløtbunn med fiskeagn (og da ikke etter slimål), har jeg endt med å hale opp en stor klump med slim med en slimål inni. Og det er ganske vanlig at jeg finner slim på kroken når jeg har fisket med fiskeagn på bløtbunn.

Slimål x 2 inkludert masse slim

(foto: Ole-Håkon Heier).

De skal for øvrig være ganske gode å spise, men der må jeg innrømme at jeg har nådd min grense for hva jeg ønsker å tilberede…

Til slutt må det nevnes at det noteres norgesrekorder i sportsfiske både for slimål og niøyer, men at dette strengt tatt ikke er helt riktig, da disse vanskelig kan sies å være ekte fisker. Les bare denne saken på fiskipedia.no: http://www.fiskipedia.no/Kunngj/rundmunn.html

For min del har jeg ikke arten på lista mi over fiskearter.

Siden sist

Denne siste uka (4.-10. mars) ble det mer lakefiske fra land, dog kun en tur – før været slo seg litt vrangt. I hodet mitt er jeg ferdig med isfiskesesongen alt, og godt i gang med meitefiskesesongen, og du verden som jeg gleder meg over et hvert vårtegn og at solen kommer mer og mer! Nåvel, sola er ikke akkurat påtrengende under lakefiske, men det er i alle fall fiske med stang i åpent vann…

Per 10. mars har jeg dermed vært på 21 turer i saltvann og 19 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste art ut er en figur med lang underleppe