Liten tass, med stort utseende!

5 karer fra fiskeklubben jeg er med i; SFK Laken, hadde booket ei hytte ved Storfjorden i Møre og Romsdal.

På turens første dag den 21. september ble det fire nye arter, og jeg var oppe i 21 arter i «52-52». På dag nummer to gikk vi for båtfiske, og både art nummer 22; knurr, og art nummer 23; glassvar ble et faktum.

Utover ettermiddagen blåste det mer og mer, samtidig som det skyet over. Det ble derfor ikke noe fiske på dypere vann enn ca 50 meter. Når vi ga oss på ettermiddagen hadde vi en fin haug med fisk i kassa – ikke mye i vekt, men flere arter og ganske mange i antall. Så vi var brukbart fornøyde med dagens resultat da vi tøffet inn i havna igjen.

Etter en kort spisepause på hytta dro vi av gårde for å fiske havål. Med den fine kvelden dagen før friskt i minne, ble det et nytt pass på samme plass. Vel fremme begynte det imidlertid å regne, og det fortsatte det dessverre med til vi dro hjem.

Vi var litt senere ute denne kvelden i forhold til kvelden før, så jeg rakk ikke mye småfiskjakt fra brygga før det mørknet, men derimot fortsatte jeg litt etter at det var blitt mørkt. Det var imidlertid temmelig stille der nede etter mørkets frembrudd. Det var ikke overraskende at gyltene hadde gått og lagt seg, men at det ikke skulle være noen andre fisk i det hele tatt var litt skuffende. Som artsjeger håper man jo alltid på at noe ekstra spennende dukker opp når de fiskene som vanligvis dominerer plassen skygger banen.

Ett eneste napp ble det i løpet av den halvtimen eller så jeg fisket. Men ett eneste napp kan mange ganger være forskjeller mellom suksess og fiasko, og da jeg sveivet opp ble jeg positivt overrasket over å kunne notere art nummer 24:

Dvergulke 16.5g-10cm

Foto-Ole-Håkon Heier

Dvergulke. En skikkelig tøffing, synes jeg. Absolutt ikke stor av størrelse, men med en svær kjeft!

Senere fiske av arten:

Det ble ingen flere dvergulker på meg i løpet av turen. Men Karl Johan prøvde seg med samme teknikk på samme plass to dager senere og lyktes med å få opp en dvergulke på temmelig samme størrelse som jeg hadde fått. Så kan man jo lure på om det var samme fisk…

Det har heller ikke blitt noen flere dvergulker siden Sunnmøreturen.

Om dvergulke

Dvergulke er den nest vanligste ulkearten langs land i fastlands-Norge. Det er vanlig ulke som, vel, nær sagt selvfølgelig ut fra navnet, er den vanligste. Man skiller lett vanlig ulke fra dvergulke på at de lengste piggene på gjellelokket til dvergulka er dobbelt så lange som de lengste piggene på gjellelokket til den vanlige ulka. Bare se på bildene her:

Dvergulke 31.7g-12.5cm 03.05.10.

Foto: Ole-Håkon Heier

Vanlig ulke 150g-21.5cm 09.12.07.

Foto: Ole-Håkon Heier

Det finnes imidlertid en art til som ligner på dvergulka. Piggulke har også lange pigger på gjellelokket, men er vanligvis mye mindre (opptil vel 7 cm) og har pigger på ryggen over sidelinja. Her er dvergulka glatt. Videre har piggulka en piggstråle og to bløtstråler i bukfinna, mens dvergulka har tre bløtstråler. I tillegg er piggulke mye mer sjelden enn dvergulke. Ergo er den en drømmefisk for artsjegere. Jeg har ikke tatt denne, så hvordan den ser ut får dere søke opp selv på internett. Bare vær klar over at flere av treffene som angir piggulke er feil artsbestemt.

Flotte farger på denne dvergulka 31.7g-12.5cm 03.05.10.

Foto: Ole-Håkon Heier

Dvergulker veier vanligvis opptil 60-70 gram, og en dvergulke på mer enn det er en stor fisk. Fisk på over 100 gram er riktig flott fisk, og norgesrekorden er på 162 gram fra 2010.

Anstendig dvergulke på 60.3 gram og 13.5cm 19.04.11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Dvergulka finnes som oftest temmelig nær land, fra noen titalls centimeters dyp og ned til noen få meter. Der liker den å gjemme seg bort under tang, alger etc. og i fjellsprekker. Noen ganger ligger de også ganske synlig fremme på bunnen. Det kan ofte gi stor uttelling å la en liten rekebit danse over og forbi slike gjemmesteder, for ser dvergulka noe som kan bety mat, er den ikke redd for å svømme frem og eksponere seg. Får du en dvergulke et sted finnes nesten garantert flere bortgjemt i det samme området, altså innenfor noen titalls meters omkrets. Den er lettest å fiske når det er mørkt – like mye fordi en del andre fiskearter ikke er så pågående som at den er også er aktiv om natten. Den bryr seg ikke om du lyser på den med hodelykta.

Her er det eksempel på en plass som huser dvergulker – de sto i sprekkene mellom de store steinblokkene, og gjemte seg mellom steiner og tang lenger ned:

Ikke den første innskytelsen man har, kanskje – å krype under her for å fiske

Foto: Ole-Håkon Heier

Men under krøp jeg 

Foto: Ole-Håkon Heier

Og dvergulke fant jeg

Foto: Ole-Håkon Heier

Småbåthavner er giftige plasser for dvergulker og andre spennende småarter. Ta frem hodelykta og ta en kikketur i mørket for å se hva som beveger seg om natten i din nærmeste båthavn selv.

Her kan det dukke opp dvergulker på nattestid

Foto: Ole-Håkon Heier

For mer om dvergulke kan du lese her: www.Fiskipedia.no

Ukens apropos

Ett eneste napp – den hårfine forskjellen mellom suksess og fiasko.

Jeg hadde ett eneste napp da jeg fisket etter småarter og fikk dvergulka. Og dette ene nappet var nok til at en ny art for «52-52» kom på land. I dette tilfellet betydde det ikke all verden for min del da det verken var pers eller ny art eller noen stor fisk, men det er ikke sjelden at det ene nappet faktisk avgjør en fisketur for min del.

Hvis man jakter på store eller sjeldne fisker blir det naturlig nok færre napp som virkelig teller, i motsetning til om man fisker bare for å få mye fisk. Da blir det også avgjørende at man ikke feiler når dette nappet kommer.

Da jeg var yngre husker jeg at jeg ikke sjelden mistet store fisker. Nå har jeg derimot sjelden på store fisker som jeg mister, og hvis jeg mister de finner jeg som regel årsaken til at jeg ikke lyktes. Årsaken er mer kunnskap og erfaring, og ikke minst at jeg nå har rettet fisket mitt mot bestemte arter når jeg er ute, i motsetning til et mer tilfeldig allroundfiske.

OK, jeg tror det er en svakhet med resonnementet mitt over, og det er at det som var en stor fisk for 10-15 år siden, ikke lenger er en så stor fisk i mitt hode i dag. Ergo mistet jeg sannsynligvis ikke så mange store fisker, men derimot en del mellomstore. De store bet imidlertid ganske mye sjeldnere på enn i dag. Årsaken til det har jeg vært inne på over: i dag fisker jeg stort sett målrettet mot bestemte fiskearter eller fisker, og det gir enorm uttelling fremfor å bare fiske tilfeldig.

Så hvordan unngå å misse når man endelig får et napp av akkurat den fisken man ønsker å fange?

Det er selvfølgelig ikke noe fasitsvar på dette, men det dreier seg om å være nøye med detaljene.

For det første gjelder det å knyte skikkelige knuter, ikke bruke gammel sene, og sjekke sena jevnlig for slitasje. Senebrudd er nemlig en klassiker.

For det andre må man bruke utstyr man stoler på. Gode kroker er essensielt – blir de sløve, skjerp de eller kast de. Stang og snelle må også virke ordentlig. Bremsen på snella er meget viktig.

For det tredje dreier det seg mye om erfaring – man må ha et kaldt hode når man driller drømmefisken sin, og man må ha lært seg å sette tilslag ordentlig og kjøre fisk ordentlig.

For det fjerde dreier det seg om fokus. Følger man ikke med ordentlig på fisket hele tiden, kan du være sikker på at det ene gromnappet kommer når du driver med noe annet. Skjer det ofte at du misser napp fordi det kom akkurat når du drev med noe annet, driver du for mye med noe annet på fisketur! Som det kjente ordtaket sier, og det er sannelig sant: skal du fiske, eller skal du ha fisk?

Siden sist

Søndag 22. januar skulle Leif og jeg endelig prøve vannet hvor vi hadde kartlagt dypforholdene med båt i høst (se art 18: grønngylt). Optimismen sto ikke helt i taket med bakgrunn i all snøen som hadde kommet dagen før, noe som sjelden er det pluss på abborfiske, men du verden som jeg gledet meg. Dog var jeg litt bekymret for veien inn. Den hadde vært dekket av ganske mye is sist, og nå var det snø oppå. Vel, det ble årets mest nervepirrende biltur, og vi turte ikke mer da vi hadde kommet ¾ innover lands veien. Og da gjensto det å komme seg ut igjen. Det var to ganger hvor vi var sikre på at vi kom til å skli av veien, men til slutt kunne vi puste lettet ut. Så vi valgte et vann nærme veien, og hadde i grunn ordentlig dårlig fiske. Jaja…og resten av uka har jeg stort sett bare jobbet.

Per 28. januar har jeg har vært på 18 turer i saltvann og 16 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste uke er det tid for en ny liten fisk, men denne gangen med noen av de vakreste fargene