Tore Kulset (47) fra Hell var fullstendig ustoppelig under lørdagens NM i sjøisfiske på Hjellbotn i Trøndelag. Seier i tre av fire mulige kategorier er rett og slett suverent.
Av: Endre Hopland
– Først og fremst synes jeg det er utolig artig å få være med på dette fantastiske arrangementet, og jeg hadde kost meg uansett plassering. Men å vinne i et felt med 106 andre fiskere, inkludert de fremste arts- og konkurransefiskerne i Norge, det er veldig, veldig kult. Helt utrolig egentlig, sier en smørblid Tore Kulset til Hooked like etter at han har blitt utropt til kongen av Hjellbotn 2018.
Tradisjonen tro inviterte også i år Nidaros kystmeitelag (NKML) til NM i sjøisfiske i Trøndelag. Håpet var i det lengste at mesterskapet skulle gå på Løgninfjorden, men under mildværperioden for halvannen uke siden slapp isen taket i den berømte skatefjorden. Dermed ble det på reservearena Hjellbotn hele 107 spente fiskere trakket ut klokken 09.00 lørdag morgen.
Etter åtte timer med fisking var det stopp, og etter avsluttet mesterskap ventet innveiing utenfor Tingvold Hotell i Steinkjær, der sjøisfiske-NM 2018 har basecamp. Mens fotsoldatene i NKML fileterte og vakuumerte all den innveide matfisken, slik at hotellnaboene kunne komme og hente så mye gratis filet de hadde lyst på, regnet arrangementkomiteen poeng til den store gullmedalje.
NM i sjøisfiske arrangeres som en artsfiskekonkurranse, der det er om å gjøre å få så mange forskjellige fiskeslag som mulig. Hver art er verdt en på forhånd angitt poengsum uavhengig av størrelse, og i tillegg har typiske matfisker som torsk, hyse, hvitting, sei og lyr også egne grunnvekter det regnes poeng etter. En fisk kan være verdt alt fra 20 til 220 poeng, avhengig av art og størrelse, og det er naturlig nok høyest poengsum totalt som vinner.
Under NM i sjøisfiske konkurreres det i åpen klasse, junior og tomannslag. I tillegg kåres det en artskonge (den fiskeren som får flest arter). Kvinnene fisker i åpen klasse, men det er skikkelig premie og plakett til den beste kvinnelige fiskeren, også. Prisen Gullskata deles ellers ut til den som får den største skaten i løpet av konkurransen.
I år var Tore Kulset helt suveren. I tillegg til å gå til topps i åpen klasse med tidenes beste NM-poengsum, vant han nemlig også Gullskata og lagklassen sammen med stesønnen Christopher Skrondal Engan. Han var også bare en art bak Vetle Westli, som ble årets artskongen med sine elleve forskjellige fiskeslag. Dermed vant Hell-mannen tre av de fire klassene han kunne vinne.
SUVEREN: Tore Kulset (t.v.) vant både åpen klasse, Gullskata og lagklassen sammen med stesønnen Christopher Skrondal Engan under NM i sjøisfiske på Hjellbotn lørdag. Her er de to avbildet sammen med Bjørn Florø-Larsen og Irvin Kilde i arrangementkomiteen. (Foto: Endre Hopland)
– Taktikken var å bevege meg så mye som jeg kunne, og fiske mange steder. Christopher og jeg bagynte i sundet (en plass på Hjellbotn, red.anm.), og jeg fikk nokså raskt hyse, torsk og hvitting. Etter hvert testet vi nye steder hver for oss, og jeg traff bra på en del av de mindre artene. I tillegg fikk jeg en knurr. Da hadde jeg plutselig bra med arter, og da jeg fikk sandflyndre også, gikk jeg all in på kloskate med to stenger, sier Kulset til Hooked.
Agnbytter hvert tiende minutt svarte seg, for ganske snart fant en flott kolskate agnet hans. Denne var faktisk bare en av to skater som ble tatt under årets sjøisfiske-NM, og med sine 840 gram var den mer enn stor nok til å bli Gullskata.
– Jeg fikk skaten rundt klokken 14.30, og etter det fikk jeg ikke mer fisk. Jeg prøvde på flere andre arter uten hell, og var egentlig ikke så veldig fornøyd da jeg gikk i land. Da hadde jeg nemlig ikke fått noe fornuftig på to og en halv time. Men så begynte junior å telle poeng, og da skjønte jeg at dette kune bli bra. At det skulle holde til seier hadde jeg likevel aldri trodd, sier han til Hooked.
At også lagkameraten fisket veldig bra ble en ekstra bonus som altså endte med seier i den meget tøffe lagkonkurransen.
Far, stesønn og lillebror på ni år ble alle bitt av artsfiskebasillen for gode to år siden, og sammen fisker de etter alt med finner som svømmer i norske fjorder, vann og elver. Dette er en hobby de storkoser seg med.
– Fisking er fantastisk moro, og det gir oss veldig mye. Personlig er jeg ingen konkurransefisker, men liker å kose meg på fisketur. NM i sjøisfiske er likevel et så flott arrangement at det må vi ha med oss. All ære til arrangørene som steller i stand denne festen for oss artstullinger år etter år, sier Kulset til Hooked.
Årets juniorklasse ble for øvrig vunnet suverent av Markus Bygnes Guttormsen. Vetle Westli ble som nevnt årets artskonge, mens Maria Guttu tok en bunnsolid seier i dameklassen. Den historien kan du lese her på Hooked i morgen.
BESTE JUNIOR: Markus Bygnes Guttormsen tok en suveren seier i juniorklassen. (Foto: Endre Hopland)BESTE KVINNE: Maria Guttu dro syv arter på Hjellbotn-isen lørdag, inkludert denne flotte hysen på over to kilo. Det holdt i massevis for å bli kåret til beste kvinnelige NM-fisker 2018. (Foto: Endre Hopland)
Over helgen kommer det også både film, bildeserie og reisebrev fra årets NM i sjøisfiske, som i år kunne vise til suveren deltakerrekord og et premiebord verdt 105 000 kroner. Arrangørene lover ellers at NM i sjøisfiske 2019 allerede er under planlegging.
For deg som kjøper Storfisker’n eller Skipper fiskepass til Drømmefisken så får du med et par flotte polaroid fiskebriller! Verdi kr 539. Les mer om pakkens innhold under bildegalleriet.
1 of 10
Med disse polariserende brillene øker du både sjansen for å se fisk, og du tar vare på øyene dine samtidig. Skrekkhistorier om kroker i øye er det nok av, med disse brillene et det ikke noe å være redd for. Et must for enhver som fisker egentlig.
Brillene kommer med tidsriktige sorte linser som både ser bra ut og funker utmerket. Brillene er også kurvet, noe som gjør at sidene også dekkes godt, slik at du ikke får sjenerende sollys inn fra sidene mens du stalker stor-ørreten.
Hva får du i pakken?
I vesken følger det med et sett kvalitetsbriller i sort og rødt finish. Du får også en mikrofiber-klut for tørk av briller, samt en softcase for beskyttelse og transport. Du får også egen praktisk festereim slik at du kan ta av og på brillene uten å være redd for å forlegge de.
Ultraviolett behandling – året rundt
Fiskere er ekstra utsatt for UV-stråler da vi omgir oss med mye reflekterende materiale som vann, is og snø. Disse brillene forhindrer solens UV stråler fra å trenge igjennom linsene og skade øynene dine. Brillene har 100% UVA, UVB og UVC beskyttelse.
Polarisering – hvorfor det?
For de som har fisket en stund, er det aldri noe spørsmål om man skal ha polariserende briller eller ikke. Det er et must. Men for deg som kanskje er litt fersk i gamet så kan vi fortelle deg hvorfor polariserende briller er så bra. Alt dreier seg om lys og brytning av lys. Astrofysiker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Jostein Riiser Kristiansen, skriver følgende om fenomenet på nettstedet Kollokvium:
– Når lys kommer inn på skrå mot en vannflate, vil noe av lyset reflekteres, mens resten av lyset passerer ned i vannet, der det for eksempel lyser opp en rekordørret. Hvis du som fisker kikker på skrå ned mot vannet på utkikk etter monsterruggen, vil du derfor se en blanding av fisken under vannet og forstyrrende refleksjoner av busker og kratt som befinner seg over vannet. Det viser seg at lysbølger som svinger parallellt med vannflaten vil reflekteres i større grad enn lys som svinger i motsatt retning. Når lyset fra busker, kratt og storørret treffer øyet ditt, vil altså busk- og kratt-lyset svinge parallelt med vannflaten, mens ørretlyset svinger i motsatt retning. Dersom fiskeren har polaroidbriller der de lange krystallene ligger på tvers, altså parallelt med vannet, vil derfor brillene filtrere bort busker og kratt, og ørreten vil tre klarere frem.
I Norge er det få som assosierer den kalde vinteren med laksefiske, men i Østersjøen fiskes det hyppig etter sølvtøy på denne årstiden.
Av: Endre Hopland
I helgen var danske Henrik Winther og Thomas Hjort fra Sønderjylland ute etter nyttårslaksen i Østersjøen, og det tok ikke lang tid før det var action i området mellom Nabben og Långagrund, ikke langt fra Simrishamn.
– Fredag fikk vi to laks, og lørdag fortsatte det gode fisket, sier Winther ifølge bloggen til vår samarbeidspartner Team Propell, som først omtalte saken.
De to fredagsfiskene tok på 105- og 120 fots dyp, mens det var overflaten som bød på mest action dagen etter. Lørdag formiddag smalt det nemlig på en nydelig fisk på 13,1 kilo (fisken på bildet i toppen av saken) på en Danish Lure som ble fisket høyt i vannet, bare blyet ned av en 15-grams paravan.
– Senere fikk vi også en laks på 7,1 kilo på samme redskap, og kort tid etter en på 9,5 kilo på en Jønson-sluk, forteller Winther.
FIN FISK: Thomas Hjort med laks på 7,1 kilo. (Foto: privat)ENDA FINERE FISK: Henrik Winther med Østersjø-laks på 9,5 kilo. (Foto: Privat)
Vanntemperaturen på andre fiskedag var bare fire grader, og det ble trollet i 2,1-2,3 knop. Dette funket altså ypperlig.
Vinteren kan by på godt sjøørretfiske i sjøen, men lær deg forskjellen på gjeldfisk og støinger før du stikker ut med stengene.
Av: Irvin Kilde, biolog
En ørret som ikke har utviklede gonader (rogn/melke) defineres som gjeldfisk. All energi inn går til somatisk (muskel) vekst, og slike individer har derfor god kondisjon.
Ordet støing blir brukt om fisk som har gytt foregående høst, og derfor nettopp har gått igjennom den enorme slankekuren det å produsere gonader innebærer. Etter å ha forlatt elva på seinhøst eller vinter, feiter disse seg opp igjen. I kaldt vintervann tar dette likevel lang tid. Slike individer fanget om vinteren eller våren er derfor ofte slanke og ikke spesielt pene å se på. Det samme gjelder for laks.
Hvert år kakkes det altfor mange støinger i den tro at søndagsmiddagen er sikra, men som regel blir man fryktelig skuffa. Bleikt og vassent kjøtt som i beste fall smaker jord er gjerne det en sitter igjen med.
Da er det mye bedre å sette støingene tilbake igjen, og la de får sjansen til å feite seg opp til neste års gyting. Det er imidlertid ikke alltid like lett å skille mellom støing og gjeldfisk, men som oftest går det fint om man følger disse holdepunktene:
Skinn: Sølvblankt hos gjeldfisk, matt og grålig/brunlig hos støinger.
Hodeform: Lite og uten kjønnskaraterer (krok) hos gjeldfisk, stort og med krok (eller rester av krok) hos støing. Hos hunnfisk er denne karakteren mindre fremtredende.
Finner: Som regel intakte hos gjeldfisk, oppfliset og/eller med blodutredninger hos støinger.
Kroppsform: Som regel proporsjonal og torpedoformet hos gjeldfisk. Støinger er ofte tynne med innsunket buk.
GJELDFISK: Legg merke til sølvblankt skinn, rund og proporsjonal kropp og lite hode. (Foto: Irvin Kilde)STØING: Selv om denne fisken ser ut til å ha god kondisjon er det likevel en støing. Foruten rester av gytekjeve, er skinnet matt og grålig. Finnene er også slitt og har rester av blodutredelser fra høstens strabaser. (Foto: Irvin Kilde)
Gytefisk som gikk ut av elva tidlig, og som har fått spist seg opp frem til april, kan ha kommet seg bra kondisjonsmessig, men er likevel støinger. I disse tilfellene kan kjøttet være brukbart, men jeg anbefaler likevel å la tvilen komme fisken til gode.
Tilsvarende kan gjeldfisken i enkelte tilfeller være slank, men likevel ikke med den typiske innsunkne buken.
Ismeite betyr enkelt og greit at man fisker med agn fra isen. Her tar vi en kikk på hvordan man kan spisse teknikken mot storvokst ørret.
Av: Erik Grimsøen
Ismeite har etterhvert fått mange tilhengere her på berget, men mye av metodene kommer opprinnelig fra Sverige og USA. Jeg begynte så smått å eksprimentere med angeldon og agnfisk etter gjedde for nesten 30 år siden, og da var jeg omtrent den eneste jeg så på isen med slikt utstyr. Nå kan du knapt bevege deg på enkelte islagte vann uten å høre lyden av en nappvarsler eller se en oppspent angeldonfjær. Verden går fremover.
Som nevnt begynte jeg å ismeite etter gjedde, med ganske store agnfisk på relativt grunt vann og med stålfortom. Til tross for dette fikk jeg også en ørret eller to, og tanken på at utstyr og teknikk kunne spisses mot ørret slo meg ganske raskt. Men siden de fleste ørretvann har klare begrensninger på hvor mange stenger du kan bruke samtidig, tok det lang tid før det løsnet.
Å teste nye teknikker på en fisk som i utgangspunktet kan være vanskelig, blir ikke lettere av at du kun kan teste en ting av gangen. Men når det først løsnet, så kunne jeg ikke klage på belønningen.
Ørreten på bildet i toppen av saken skapte litt oppstuss i Oslo-området, både fordi den var stor, men ikke minst fordi den var tatt på isfiske! Det ble mange innlegg på diverse fiskerelaterte nettsider av denne.
Metoden var meite med mort, montert på en enkel treblekrok i størrelse 8. Utstyret bestod av en Nordmark ismeitestang, og 0,18 mm sene på en liten haspelsnelle. Som nappindikator brukte jeg et enkelt angeldon. Siden den gang har jeg forfinet både teknikk og utstyr enda mer, og det er det vi nå skal se nærmere på.
Angeldon – nærmere forklart
Den store kroken og spolen med tråd på som kommer med angeldonen kan du demontere og kaste med en gang. Metalldingsen som sitter øverst på angeldonpinnen (ved siden av spolen), kan du feste en kruttlapp eller knallpatron for startpistol på slik at denne smeller når fisken løser ut. Jeg bruker ikke dette, men setter en vanlig ålebjelle på angeldonfjæra i steden.
Bruker man elektronisk nappvarsler sammen med angeldonet, eller følger med på de visuelt, er kruttlapp helt unødvendig. Kruttlappene koster noen kroner, er ikke alltid så lette å få tak i og ikke minst synes jeg ikke et høyt smell hører hjemme på fisketur. Hvis du vil bruke de uansett, bør du være nøye med å holde de tørre. Krutt og vann er en dårlig kombinasjon…
Angeldon og elektronisk nappvarsler i kombinasjon.
Du borrer et hull i isen ved siden av det egentlige fiskehullet, men ikke borr helt igjennom. Fyll så igjen ekstrahullet med is/snø og sett den spisse enden av angeldonpinnen ned der. Så setter du angeldonfjæra ned i festet på angeldonpinnen, med markøren (den røde eller oransje plastsaken) i den enden som nå peker oppover. Pass på at det stikker ut 0,5-1 cm med angeldonfjær fra markøren, siden du skal feste fiskesena på denne igjen.
Ferdig rigget angeldon.
Nå er angeldonet klart for å spennes opp. Senk agnet ditt til ønsket dybde, og lag så en løkke på sena. Ikke bruk noen knute til dette, bare lag en løkke ved å tvinne sena en gang eller to. Heng så denne løkka på den lille biten av angeldonfjæra som stikker ut fra markøren. Alternativt kan du klype fast sena mellom angeldonfjæra og markøren. Men dette skaper litt motstand når fisken tar, så det vil jeg ikke anbefale.
Bruker du haspelsnelle kan det fort tenkes at du blir nødt til det uansett, men det kommer et tips om bruk av haspelsnelle litt senere i artikkelen. Vekten av agnfisken (og eventuelt søkket) vil nå spenne opp fjæra ved å dra denne ned mot vannet. Klips gjerne på en ålebjelle ved markøren i tillegg, uansett om du bruker elektronisk nappvarsler eller ei.
Hvis en fisk tar agnet ditt, vil den dra markøren ned mot vannet helt til den drar løkka av fjæra, hvorpå denne spretter opp og vaier frem og tilbake.
Som jeg nevnte, bør du ta av spolen som sitter på angeldonet til å begynne med. Årsaken til dette er at du bør bruke en myk stang med en skikkelig snelle på i steden. Bortsett fra at dette er mer sportslig, er det langt mer morsomt å kjøre fisken på stang og snelle, enn ved å holde snøret mellom hendene.
Er du heldig nok til å få en skikkelig storørret, er dessuten en myk stang og snelle med brukbar brems en nødvendighet for å lande fisken. Jeg bruker Wiggler sine mediumstenger, disse er myke nok til å dempe slagene fra en vilter ørret effektivt, og stive nok til at du kan presse fisken fort opp.
Stangen kan du også lage selv av en vanlig fiskestang. En stang som har knukket, eller som du ikke bruker til sommerfisket lenger, er et glimmrende utgangspunkt. Kapp stangen rett ovenfor korkhåndtaket, og kapp en gang til på det resterende stangemnet slik at dette får passe lengde. Så bruker du smeltelim eller noe annet egnet lim inne i røret på den biten som håndtaket er på, før du trer den andre biten inn. Fordelen med denne stangen, kontra de du kjøper fiks ferdig, er at du selv kan bestemme lengde og mykhet på stangen.
Om man foretrekker haspelsneller eller multiplikatorsneller (ala Ambassadeur) er litt smak og behag. Fordelen med multiplikatorsneller er dog at det er enklere å spenne opp angeldonfjæra (med kastebremsen) og at de takler isbelagt sene bedre enn haspelsnellene. Selv bruker jeg noen små Shimano Corvalussneller i størrelse 300, men det meste fungerer.
Hvis du bruker haspelsneller, vil du fort oppdage at den største utfordringen er å holde snøret på snellespolen når bøylen er åpen. Felles for begge snelletypene er nemlig at de skal stå frikoblet/ med åpen bøyle ved angeldonet, slik at fisken kan dra ut snøret uten å kjenne motstand. Dette er spesielt viktig ved fiske etter kroksky ørret, siden de har en lei tendens til å spytte ut agnfisken så fort de kjenner motstand.
For å unngå at snøret ditt ender utover hele isen når du bruker haspelsneller, kan du enkelt lage en «snøreholder» ved å legge en vanlig gummistrikk rundt basen på spolen. (Altså den delen av spolen det ikke er snøre på.). Når du skal spenne opp angeldonet stikker du så en bit av snøret inn under strikken, slik at denne holder det hele på plass.
Litt mer om utstyret
Senetykkelse kan med fordel tilpasses til størrelsen på ørreten der du fisker. Hvis du bruker de samme snellene til gjeddemeite eller sjøfiske, og derfor bruker ganske tykk sene, bør du bruke en fortom av tynnere sene. Det samme gjelder hvis du bruker multifilament (ala PowerPro eller Fireline).
Vær obs på at multifilament trekker vann, og derfor fryser når det er minsugrader. Ved mindre du kun ismeiter i påskesolen, er det derfor best å bruke monofilament, dvs vanlig fiskesene, på ismeitesnellene. Fortommen bør være ca 0,30-0,40 og helst av fluorkarbon. Fluorkarbon ser ut som monofilament men bryter lyset på en annen måte, slik at den er vanskeligere å se under vann.
Fortommen bør minimum være så lang at knuten som forbinder den til hovedsena er godt inne på snella når kroken er rett under isen. Da er risikoen for snørebrudd minimal. Fortommen bør med andre ord være 1,5- 2 meter. Husk også at sena slites mot iskanten når du kjører fisk, slik at den bør byttes med jevne mellomrom. (Jeg bytter alltid hovedsena før sesongstart, og fortommen før hver tur.)
I tillegg trenger du selvfølgelig et brukbart isbor. Dette bør ha en dimmensjon som passer til ørreten der du er, og i prinsippet er det slik at desto større bor desto bedre. Borret bør minimum være 150 mm, helst 170 mm eller større. Hvis du har et mindre bor, må du borre tre hull i et triangel og hogge ut isen mellom disse slik at du får et stort hull. Årsaken til at det er så viktig å ha et stort hull er enkel, ismeite kan gi stor fisk! I tillegg har ørreten en lei tendens til å ville stille seg på tvers under hullet, for så å stå og snurre rundt og rundt til krokfestet eller fortommen ryker.
Ulempen med store bor er at de er tyngre å borre med, men du borrer sjelden så mange hull i løpet av en dag når du ismeiter. Tenk på det som en bra måte å holde varmen. 🙂 Det finnes flere bormerker der ute, og i all hovedsak følger kvaliteten prisen. For all del, IKKE KJØP BILTEMAVARIANTEN, denne er rett og slett elendig. Hvis du som meg også isfisker med pimpel etter abbor (som betyr å borre veldig mange hull per dag for å lete opp fisken), er det greit å ha et bor med liten diameter til dette, og et eget bor til ismeite.
Ellers trenger du en isøse, noe å sitte på og oppbevare utstyret i, varme klær (helst en flytedress), varme og vanntette sko og ispigger. Andre ting som er bra å ha med er ett tynt tau, slik at du kan dra uheldige petribrødre ut av vannet. (For du går selvfølgelig aldri ut på usikker is selv.) Det viktigste sikkerhetsutstyret er dog en fiskekamerat, noe som også korter ned på ventetiden…
Agn og kroker
Du kan bruke flere typer agn. Det beste på større ørret er utvilsomt agnfisk, men også maggot, meitemark og veamark kan brukes. Du får ørret fra 300-400g og oppover på en 8 cm agnfisk, så jeg foretrekker helt klart agnfisk. Husk at det ikke er lov å bruke levende agnfisk i Norge, og at agnfisken skal komme fra samme vassdrag som du fisker i.
Mort, ørekyte og krøkle er mine favoritter, men også annen fisk funker. Legg deg gjerne opp et lite lager med agnfisk i sommerhalvåret, så er du sikret når sesongen kommer. Særlig i starten på sesongen kan det nemlig være litt vrient å få karpefisk på isen, og dermed kan du ende opp med å bruke mesteparten av den dyrebare fisketiden din på å fiske agnfisk.
Agnfisken bør være på ca 5-10 cm. Jeg kapper som regel av halen på agnfisken, ettersom dette bedrer krokningsprosenten betydelig. Kapp halen omtrent midt på haleroten, men husk at dette forskyver balansen i agnfisken. Det lønner seg med andre ord å kappe av halen før du fester kroken, slik at du er sikker på at agnfisken henger vannrett i vannet.
Apropos kroking. Her er valg av krok helt avgjørende. Krokstørrelsen må tilpasses til agnfisken. Du bør bruke en treblekrok av god kvalitet, som settes rett under ryggfinnen på agnfisken. En krok holder lenge, så her er det ikke nødvendig med noe avansert tackelknyting. Har du noen i størrelse 6, 8 og 10 er du godt rustet. Gode kroker skal feste seg på neglen din hvis du prøver, og være ganske tynne i godset så de lett trenger inn i fisken.
Alternativt kan du bruke en sirkelkrok. Dette er særlig et poeng hvis du har til hensikt å sette fisken ut igjen. Sirkelkroken kan med fordel være ganske stor i forhold til treblekroken, 1/0 og 2/0 er kjekt å ha. Owner Mutu Light er den jeg bruker, og den gir stort sett sikker kroking i munnviken.
Bare husk på at du bør gi fisken litt ekstra tid på å svelge ved bruk av sirkelkrok, og at du ikke skal gi normalt tilslag. I steden sveiver du inn til du har kontakt med fisken, og så løfter du stangen HELT ROLIG for å sette kroken. Ikke noe «røsk og napp», da drar du både agnfisk og krok ut av munnen på den potensielle drømmefisken din.
Gjenutsetting av fisk
Fang og slipp/catch and release, kjært barn har mange navn. Men faktum er at vi nordmenn har hatt for vane å sette ut igjen fisk i flere generasjoner, så prinsippet er langtfra nytt (selv om man kan få det inntrykket i enkelte blader og i diskusjonene på internett).
Fordelen med ismeite er at du går målrettet mot de større fiskene. Som jeg nevnte tidligere, vil du få ørret fra 300g og oppover. Vær obs på at en slik målrettet fiskeform faktisk kan tømme et vann for store individer, og man bør derfor praktisere måtehold. Særlig små og middels store vann kan få hard medfart med denne metoden, og du kan i løpet av noen turer ta opp det meste av vannets beste gytefisk og genmateriale.
Dette vil bety at fisk med «småvokste gener» får de beste gytemulighetene, og på sikt vil dette favorisere fisk som vokser sakte. Samtidig har de store fiskene en viktig effekt som predatorer av småfisk (en ørret på tre kilo spiser primært fisk, ikke mygg.), og fjerner du disse vil småfiskene eksplodere med småvokste og utmagrede bestander som resultat. Selvfølgelig kan du ta med en matfisk eller to hjem, men bruk hodet!
Er du sulten så kan jeg tipse deg om at du får wiener i brød på Statoil for en tier, skal du gjøre noe spennende bør du dra på fisketur.
Når du har til hensikt å sette fisken ut igjen, må du ta hensyn til dette ved fisket. Som nevnt er sirkelkrok en fordel, siden denne kroker i munnviken. Dette gjør at det er enklere å avkroke fisken, og at fisken får kroksåret på et sted hvor skaden har liten effekt (i motsetning til fisk med skader i gjellene eller svelget, som kan ha dødelig utgang).
Sørg for at du har en tang lett tilgjengelig uansett hva slags krok du bruker, og gjerne en avkrokningsmatte. Unngå å legge fisk som skal gjenutsettes på tørr is, har du ikke avkrokingsmatte er en fuktet plastpose det nest beste alternativet.
Hvis det er kaldt (-5 eller kaldere) bør du unngå å ta fisken opp av vannet, eller i hvertfall sørge for at oppholdet på isen er så kortvarig som mulig. Fisk har ikke øyelokk slik som oss, og hinnen på øyet får fort frostskader. Resultatet er en blind ørret, som kommer til å slite med å finne mat.
Hvis du tar fisken opp av vannet (og det gjør de fleste, om ikke annet for å ta et bilde), så pass på at du løfter fisken med begge hender. En hånd under hodet (ikke i gjellene) og en hånd rundt haleroten. Fisk er tilpasset et liv i tilnærmet vektløs tilstand, og hvis du holder en stor fisk kun fra hodet kan dette skade nakkehvirvler og ryggrad. Du hadde neppe likt å bli løftet etter hodet du heller, det skal ikke mye sprelling til i et slikt grep før det gir skader.
I det hele tatt bør du ha tenkt på om du skal sette ut igjen fisken, før den napper. Da er du forberedt. Vinteren er i utgangspunktet en veldig bra tid å sette ut fisken igjen, siden det kalde vannet øker overlevelsesprosenten. (Kaldt vann gir dårlige kår for sykdommer og parasitter, og er oksygenrikt noe som er bra for fisken.)
Skal vi bruke søkke?
Her praktiserer folk litt forskjellige løsninger. Mitt utgangspunkt er å presentere agnfisken på en mest mulig naturlig måte for ørreten. Det betyr at hvis det er litt strøm i vannet som beveger agnfisken, eller vinden får angeldonfjæra til å vippe litt slik at agnfisken beveger seg, så ser jeg på det som positivt.
Bly motvirker disse bevegelsene, og derfor prøver jeg å unngå søkker, eller i hvertfall minimere vekten jeg bruker. Samtidig vil ørreten kjenne vekten av blyet rett etter at angeldonet har løst ut, ettersom blyet nødvendigvis da vil dra sena ned under fisken, og det kan føre til at ørreten spytter ut før du får satt kroken.
Fisker du i en elv, eller i saltvann med tidevannsstrøm må du nødvendigvis bruke litt bly, hvis ikke vil vannet presse agnfisk og snøre helt opp i isen. Men bruk så lite bly at vannet fortsatt presser agnfisken litt bortover. Uansett hvor mye eller lite bly du bruker, så fest blyet ca 50-60 cm over agnfisken. Da vil fortsatt strømmen kunne gi litt bevegelse til agnet.
La oss ta en kikk på gode vann
Alle vann med ørret har et potensiale her. Men erfaringsmessig bør du se etter vann av en viss størrelse, og som har en bestand av agnfisk. Med agnfisk mener jeg primært mort, ørekyte, krøkle, sild eller småvokst røye.
Disse fiskeslagene har passe «porsjonsstørrelse» for en sulten ørret store deler av livet sitt, og utgjør derfor en rimelig stabil næringstilgang for ørret som vokser. Som nevnt tidligere blir ørret stor ved å spise fisk, og desto mer agnfisk i vannet desto raskere vekst.
Størrelsen på vannet har også betydning. Norge er fullt av små skogs- og fjellvann som er smekk fulle av ørekyte og ørret. Disse er sjelden veldig interessante hvis du vil bryte 5-kilosgrensen, men kan levere fin fisk på 0,5-1,5 kilo.
Dessverre er de over halvkiloen gjerne ganske sjeldne i disse vannene, men siden vannene er små kan du til gjengjeld fiske over et vann i løpet av en dag så lenge det er lov å bruke flere stenger. Husk dog på det som jeg skrev om gjenutsetting av fisk, i et lite vann er det kanskje bare en eller to ørret i kilosklassen.
Derfor er det de middels store og store innsjøene som er de interessante. Det er selvfølgelig bedre desto mer ørret det er i vannet, så sikt deg inn på vann hvor ørret i hvertfall er en vanlig fisk. Samtidig bør du konsentrere deg om vann hvor snittdybden er størst mulig, særlig dersom det finnes andre rovfisk i vannet.
Abbor, gjedde og gjørs kan alle utkonkurrere ørret på grunt vann hvor vegetasjon og bunnforhold gir mulighet for snikangrep, så hvis disse artene finnes i vannet du ser på bør du søke deg ut på dypt vann og fiske i de frie vannmassene.
Selv i vann hvor ørreten er den dominerende rovfisken, kan det være lurt å bevege seg ut fra strandsonen og ut i de frie vannmasser, særlig hvis du er ute etter de virkelig store individene. Dette gjelder spesielt i vann som har agnfisk som lever en stor del av sine liv der ute, feks krøkle og sik.
Hvis du nå har øynene på et stort vann hvor du kan fiske med flere stenger, med en brukbar ørretbestand og mye agnfisk, er neste spørsmål hvor i vannet man skal starte. Dersom det finnes pelagisk agnfisk (pelagisk = i de frie vannmasser), bør du sikte deg inn på et område hvor det er ganske dypt.
Dersom det er langgrunt, bør du gå utover til det er minst 10 meters dyp, og sette den første stangen der. Neste setter du 15-30 meter lenger ut osv, slik at du får en linje med stenger som går mot stadig dypere vann.
Når det gjelder avstand mellom stengene, er det i teorien en fordel at denne er størst mulig siden du da dekker et større område. Men du må sørge for at du har kontroll på utstyret ditt til enhver tid, og derfor må du kunne se alle angeldonene, uansett hvor i linjen med stenger du befinner deg.
Overgangen fra ismeite til ståsnøre kan være kort, og ståsnører har lite å gjøre med sportsfiske. Er det mye snø på isen, skal du ikke ha veldig stor avstand mellom den innerste og ytterste stangen før du mister kontrollen. Er det derimot snøfritt er siktlinjen tilsvarende god. Husk uansett på et visst måtehold, og å følge lokale regler. Jeg fisker aldri med mer enn fire stenger, som regel bare tre. (To i saltvann.)
Fiskespisende ørret følger maten. Maten (i hvertfall når vi snakker om pelagisk agnfisk), følger planktonet. Planktonet igjen følger lyset. Med andre ord følger også ørreten lyset. Isen (og snøen oppå) tar bort mye av det lyset som ellers vil gå ned gjennom vannlagene, og du vil derfor finne ørreten tett oppunder isen. Det er her de fleste nybegynnere gjør sin største feil, de fisker altfor dypt!
Samtidig har ørreten øynene sine på den øverste halvparten av hodet, den ser med andre ord langt bedre oppover enn nedover. Summen av dette er at du bør fiske fra rett under isen, og ned til maksimalt 10 meter. Det eneste unntaket fra dette er hvis du VET at ørreten står på en annen dybde, feks ved å bruke ekkolodd for å lokalisere agnfisk og dermed også ørret.
Ørreten er der maten er, ved mindre den er stappmett og står og fordøyer maten, og da er den lite huggvillig uansett. Min erfaring er, at du bør konsentrere deg om å fiske 2-4 meter under isen. På sikt gir dette flere fisk enn å forsøke å dekke hele vannsøylen. Men som i all annen fisking, må du prøve deg frem i akkurat ditt vann.
Det finnes flere ferdige ekkolodløsninger som er egnet for isfiske på markedet. Særlig modellene fra Lowrance er populære blant isfiskere. Men du må ikke nødvendigvis kjøpe en ferdig løsning, du kan enkelt modifisere ekkoloddet fra båten din slik at det kan brukes på isen. Bare så det er sagt, du kan fint ismeite uten ekkolodd også.
Lowrance HDS 5 med hjemmelaget isfiskeløsning.
Hvis vi går tilbake til eksemplet mitt, har du nå satt den første stangen din der det er minimum 10 meters dypt, og den setter du så den fisker en drøy meter under isen. Neste setter du på drøye to meter, og den siste setter du på 4 meter. Gi plassen et par timer, og innen de to timene justerer du dybden på stengene opp og ned feks hvert 20. minutt. Etter disse to timene, snur du stangrekken din rundt.
Dette betyr at du tar den stangen som er nærmest land og setter den på utsiden av den som allerede står ytterst. Den som stod i midten, flytter du så på utsiden av denne igjen. Så er det å variere dybde igjen de neste par timene, før du gjentar prosessen. Før eller siden får du et «run», som er «meitespråk» for at en fisk løser ut angeldonet og tar sene mens den svømmer avgårde. Når dette skjer, vet du i hvertfall at du har funnet riktig plass!
Små og mellomstore ørret er ganske teritorielle, og står ofte ganske nære land (10-200m fra land). Jeg har fått den samme ørreten på den samme plassen 5-6 ganger i løpet av en sesong. Den var lett gjenkjennelig på et arr ved haleroten, og tydeligvis permanent sulten. De store ørretene har jeg inntrykk av at er mer i bevegelse over hele vannet. Dette er egentlig ganske logisk, siden en stor ørret trenger mer mat enn en mellomstor for å fortsette sin vekstrate (vekstrate = hvor fort fisken vokser).
Dette sender de ut på rene næringsvandringer, som i de virkelig store vannene (feks Mjøsa), har sammenheng med hvor agnfisken samler seg gjennom året. I Mjøsa er det for eksempel en kjent sak at krøkla samler seg i Furnesfjorden for å gyte, og da følger ørreten etter. Tilsvarende eksempler kan du finne i vann med sik, hvor ørreten følger etter siken opp i elvene. Gytetid for sik og ørret er ganske lik (sen høst), så fisker du i en elv eller i nærheten av en elv, kan du fort få ørret som er utgytt og slank (kalt «slips»). Disse bør selvfølgelig slippes pent ut igjen, de har uansett ikke den helt store verdien som matfisk.
Litt om agnfisk
Dersom du har mulighet til å få tak i lokal agnfisk, er det klart beste. Hvis ikke er et lite lager med agnfisk i dypfryseren nærmest et must. Når du fryser ned agnfisken, er det en fordel å fryse de hver for seg, før du legger de i en lufttett pakning. Ved å fryse de ned hver for seg, i steden for en klump, tiner de fortere. Ved å bruke en lufttett forpakning, hindrer du at fisken tørker ut (ja, vannet forsvinner faktisk også fra ting i fryseren), og dermed er den freshere når du skal bruke den.
Har du ikke et lager å tære på, og skal fiske i saltvann, er agnsild fra fiskebutikken et godt alternativ. Før du kjøper dette bør du ta en kikk på bunnen av boksen agnsilden ligger i, det bør ikke være noe særlig blodvann i boksen. Hvis det er det, er det et tegn på at agnsilda enten lå litt lenge i boksen før den ble fryst, eller at den har vært tint og fryst på nytt. Dette betyr at silda blir veldig løs i kjøttet, og dermed vanskelig å få til å sitte skikkelig på kroken. Finner du agnsild av god kvalitet, og riktig størrelse i en butikk, er det derfor lurt å kjøpe noen bokser for senere bruk.
Uansett hva du legger i fryseren, sjekk alltid med fruen/typen at det er greit. Hvis ikke kan det dyrebare agnet ditt fort ende sine dager i søpla…
Må du ut på isen og skaffe agnfisk, er en liten pimpelstikke eller mormyschastikke det beste våpenet. Hvis jeg ikke er kjent i vannet, og dermed er usikker på hvor agnfisken befinner seg, begynner jeg med å se på et dybdekart. Hvis jeg ikke har tilgang til dette, ser jeg på hvordan det ser ut rundt vannet, og tenker på hva slags agnfisk som finnes i vannet.
Krøkle skal godt gjøres å fiske effektivt etter, men særlig sik, mort og smårøye er lettere å få til å nappe. Hvis vi tenker oss at det er mort jeg er ute etter, ser jeg meg om etter steder med myk bunn, og dybde på 2-5 meter.
Det er med andre ord liten vits å fiske mort rett utenfor en bergvegg som stuper ned i vannet, finn et sted hvor høydeforskjellen fra land til vann er ganske liten (landskapet under vann er som regel likt det som er over vann). De agnfiskene som lever pelagisk er det uansett ikke lett å få tak i, så da får vi nøye oss med de langs land.
Når jeg har funnet et hull med agnfisk i, forer jeg opp det hullet med en eller to snøballstore forballer. Forblandingen til meitere flest er en godt bevart hemmelighet, men til dette fisket trenger du ikke noen magiske ingredienser som nesten lyser i mørket eller står på dopinglisten…
Hjemme på kjøkkenbenken blander du havregryn, sukker og kanskje litt anis i en boks eller pose (anis finner du i krydderdisken hos matbutikken din, den lukter lakris og karpefisk flest elsker dette). Hvis du bruker smakstilsetninger (som anis), så husk at det ikke er mye som skal til. En teskje anis i en halvliter forblanding holder lenge. Derimot kan du heller bruke endel sukker, de fleste karpefisk er glad i søtsaker.
Vel ute på isen, og tilbake ved hullet jeg fikk de første mortene i, blander jeg litt vann i foret. Hvis det er grunt, bruker jeg ganske lite vann, slik at ballene blir løse. Men hvis det er dypt, eller du fisker i strømmende vann, må du bruke såpass med vann at du får skikkelig faste forballer.
Hvis ikke vil du spre fôret over et stort området, og dermed kan du fort ende opp med å lokke fisken bort fra deg i steden for til deg. Hvis du fisker i en elv, kan du blande sand i foret for å få det fort ned på bunnen, eller bruke en stikke med en forboks på til å slippe ned foret eksakt under hullet ditt. Alternativt kan du blande både sand og vann i foret, og så fryse det ned i baller. Da tar det en god stund før foret får effekt, men til gjengjeld holder det seg på plass. Bare husk å bruke endel sand, hvis ikke flyter de frosne forballene…
Beregn 20-40 minutter før foret får effekt. Hvis du fisker på den samme plassen over flere ganger, så slipp en ball eller to ned hver dag for å skaffe deg en jevn strøm med agnfisk. Husk at fisken spiser lite om vinteren, så det er ingen grunn til å overfore. Fordøyelsen til fisken går tregt i det kalde vannet, og for mye mat kan faktisk ta livet av fisken om vinteren. Et hull du foret opp forrige helg, holder gjerne fisk neste helg også, særlig når vinteren er på sitt tøffeste.
Tidlig på sesongen (før snøen legger seg på isen), er det god fart i både ørreten og agnfisken. Nå er det også ganske lett å få tak i agnfisken. Med en gang snøen kommer blir sakene vanligvis vesentlig tøffere, og det bedrer seg ikke noe særlig før du kommer langt ut i februar. Men så blir det mer og mer fart i agnfisken (og ørreten) helt til isen går.
Da har vi vært igjennom det meste, så nå er det bare å komme seg ut og gjøre seg sine egne erfaringer. Skitt fiske!
I FOKUS: Hva skjer med den store settefisken som ikke fiskes opp den første sommeren? Det ønsker Lars og Lars å få greie på. Fisken på bildet har for øvrig ingenting med settefisk i Marka å gjøre.
(Illustrasjonsfoto)
Kommende torsdag klokken 19.00 inviteres det til årets første Revirkveld i Oslo. Temaet er skjebnen til de mange store settefiskene i Marka.
Av: Endre Hopland
I 2015 og 2016 ble det satt ut ca. 3000 fangbare og merkete ørreter i en rekke vann i Oslo, Akershus og Østfold. Markafiskeprosjektet hadde som formål å booste interessen for skogsørrefiske og øke kunnskapen om stor settefisk. Men hvordan gikk det egentlig med disse fiskene? Det ønsker den ørretfiskende duoen og Lars Nilssen og Lars Lenth i Lars og Lars å få svar på.
– Hvor mange er blitt fisket opp? Hva skjedde med de som ikke gikk på krok den første sommeren? Er det noe som tyder på at mange ble fiskespisere? Gikk de opp i gytebekkene på høsten? Hva vet vi generelt om tilslaget av stor settefisk? Dette er noen av spørsmålene som vil bli belyst og diskutert på årets første Revirkveld, sier Nilssen.
Til Revir Oslo denne kvelden kommer fiskebiolog Ruben A. Pettersen, som er hjernen bak prosjektet. Han vil forklare hvorfor en studerer stor settefisk, og vil samtidig belyse hva som skjer når en bruker stor settefisk sett i et evolusjonsperspektiv.
Lise Heier, som har vært prosjektansvarlig for Markafiskeprosjektet i sluttfasen, sitter på ferske resultater og analyser fra det hele. Disse vil bli lagt fram på møtet. I tillegg vil Ole-Håkon Heier, som er fiskeansvarlig i Midtre Degernes grunneierlag, fortelle om erfaringene de hadde med Markafiskene og ørretutsettinger generelt i Fjella i Østfold.
Lars Nilssen kommer også til å gå gjennom det han selv har funnet av studier og rapporter om utsetting av stor settefisk, og han har som vanlig også noen tanker om fenomenet i et større perspektiv.
I fjordsystemet rett utenfor stuedøren vokser lysingen seg diger, og den jakter ofte høyt i sjøen. Prey sin Lightjigger har gitt fisket en helt ny dimensjon.
Tidligere fisket jeg alltid etter lysing med nokså kraftig utstyr og tunge lodd for å klare å holde bunnen i god drift. Det er nemlig en kjent sak at lysingen liker at det er god fart i agnet, så turene etter arten ble gjerne lagt til dager der det var litt vind. Nå fisker jeg med Prey sin herlige jiggstang Lightjigger og jigghoder på under 150 gram så sant forholdene tillater det. Dette fisket ble en soleklar favoritt fra første forsøk.
En viktig del av fisket mitt handler om å legge merke til hva som funker og hva som ikke funker. Små tilpasninger er nemlig ofte forskjellen på suksess og fiasko, selv om en jevnt over kan få fisk på nesten hva det skulle være dersom en først treffer bettet.
En av de tingene som gjør lysingfiske så fascinerende er at fisken kan påtreffes i absolutt alle vannlag. Ofte opplever vi at fisken jakter høyt i sjøen, spesielt på vinter, vår og etter mørkets frembrudd, og selv om du får den helt på bunnen også, blir det en helt annen feeling og fight når den hugger med 20, 30, 40 eller 50 meter vann under buken. Så høyt i sjøen befinner disse fiskene seg ofte.
Lysingfisket her i Hordaland er erfaringsmessig aller best fra januar til mai. Arten gyter i fjorden fra ca. slutten av mai til ca. slutten av juli. I denne perioden er hunnfiskene på sitt tyngste, men de bruker også mye tid presset til bunnen, og spiser ikke i nærheten av like mye som tidligere på året. De tar for all del et agn som passerer, men aktivitetsnivået kan ikke sammenlignes med perioden vi nå er inne i.
I tillegg til det labre aktivitetsnivået, står hunnfiskene og hannfiskene også samlet når det er gyting, og de små og aggressive hannene når vanligvis agnet lenge før rognstinne hunnfisker. Nå er det ingenting i veien for å fiske hanner på to-tre kilo til fantastiske middager, men det er selvsagt langt mer moro å bryne seg på hunnfisker på åtte-ti kilo.
En strålende start på året
I løpet av 2018s første fiskemåned har jeg vært ute etter lysingen to ganger, en økt sammen med Ojan Andersen og en sammen med Kristian Mæland. Det har vært nokså vindfullt begge dagene, men ikke verre enn at det har gått greit å fiske lett med litt motormanøvrering. Utrustningen har som vanlig vært Prey Lightjigger, og i enden av snøret har jeg brukt en fireball-rigg dandert med massevis av Lightsleeves. Lysingen liker nemlig selvlysende gadgets.
Det tok ikke lang tid fra Ojan og jeg var fremme på fiskeplassen, til lysingen var i dytten. Vi fikk hver vår fine fisk i fem-seks-kilosklassen helt nede ved bunnen, men det var først da jeg begynte å jigge solide agn oppover i vannsøylen at de større fiskene meldte seg på. To flotte lysinger på 7,8 og 7,9 kilo hugg med kort mellomrom, og gav meget fine fighter på haspelutstyret. Kreftene deres var likevel ikke i nærheten av fisken som tok agnet mitt litt over lunsj.
Kanskje den kuleste delen av det lette lysingfisket er det sekundet når agnet bare henger igjen 20 meter over bunn, og du vet at dette ikke kan være noe annet enn fisk. Det var akkurat dette som skjedde med fisken som hugg like over lunsj. I slike situasjoner gjelder det å holde tungen beint i munnen, og gjøre tilslag på riktig tidspunkt. Dette er gjerne når fisken snur og dykker.
Klarer du å holde fisken igjen med Lightjiggeren på hard brems uten at den tar snøre, er den antagelig ikke enorm. Tar fisken derimot snøre og stupdykker, er det garantert skikkelig fisk i andre enden. Dette var tilfellet denne gangen. Til tross for nesten bunnstilt brems, begynte kampen med et skikkelig utras. Dermed skjønte både Ojan og jeg at her var det snakk om storfisk.
Det ble en solid fight med mange dykk og mindre utras, men til slutt kom fisken sigende nede i den klare sjøen. Og visst var det en stor lysing. Kunne det være 10+ allerede på årets første tur? Det kunne det. Vekten stoppet på pene 10,56 kilo, og fordelt på 111 centimeter er dette er fisk i flott vinterkondisjon.
Før vi gav oss for dagen ble det ytterligere et par lysinger i stampen. Lightjiggeren fikk også kjørt seg enda en gang da en råsterk fisk på 8,9 kilo hylte fireballen ned på høykant 30 meter over bunn langt oppe i bakken.
Vi vendte nesen mot land da stampen talte syv lysinger. Den minste fisken var knappe fem kilo, og fire av fiskene var altså 7,8 kilo eller mer. Slikt må kunne kalles godkjent på en tretimersøkt.
Da Kristian og jeg var på sjøen uken etter, var det egentlig blåkjeft som var targetarten. Kraftig vind på fiskeplassen gjorde dessverre fisket nesten umulig, og vi ble tvunget til å flytte på oss. Lightjigger-fiske etter lysing ble det naturlige valget, og dette skulle vise seg å være fornuftig.
Og en meget bra oppfølgingstur
Det blåste godt på dagens lysingplass også, men strømmen gikk motsatt vei av vinden, så driften var egentlig omtimal. Lysingen var også i dytten fra første drift, i alle fall hos meg. To fisker i fem-seks-kilosklassen havnet i stampen på de to første driftene, og begge tok høyt i sjøen. Kristian valgte å fiske helt langs bunn, og selv om han hadde kontakt med fisk han også, ble det ikke tellende resultat av det.
På det tredje driftet smalt det skikkelig hos meg. 30 meter over bunn stoppet agnet helt opp under rolig jigging, og da fisken snudde og jeg satte tilslaget, svarte det noe helt alvorlig i andre enden. Fisken tok mye snøre, og Lightjiggeren slo knute på seg. Her var det utvilsomt storfisk på gang.
Både Kristian og jeg trodde mer og mer på en skikkelig kjempe, for fisken var både tung og råsterk. Fire ganger snudde den og satte av sted med snøre, og den nektet å gi seg. En sånn kamp med lysing har jeg aldri opplevd tidligere.
Da fisken omsider kom sigende så den massiv ut, og det var den også. Likevel var det noe merkelig med det hele. Noe som ikke stemte. Da lysingen endelig kunne løftes inn i båten, ble det klart hva som skurret. Den var altfor kort. Hodet, nakken, ryggen, buken og til og med halepartiet var helt latterlig drøyt, men fisken var bare en meter lang. Likevel stoppet vekten på voksne 9,2 kilo.
Hadde denne fisken hatt riktig lengde, hadde norgesrekorden blitt knust langt ned i støvlene. Bare for å ha gjort det sendte jeg vitale mål over til havforsker Otte Bjelland, som selv har fått lysing på 122 centimeter med full rogn. Han satte litt lengde og vekt opp mot hverandre, og kom frem til at dersom denne fisken hadde vært 122 centimeter og hatt samme kondisjon, hadde vekten stoppet på ca. 16,7 kilo. Det er 2,7 kilo over gjeldende norgesrekord, noe som vel sier det meste om hvor brutal denne fisken faktisk var.
Vi kjørte ytterligere noen drift, og plutselig begynte Kristian å få fisk, også. Først en liten hyse, og siden en lysing av mer beskjeden størrelse. Nok en fin lysing på 7,6 kilo inhalerte fireballen min på det nest siste driftet, mens en fin hyse tok det store agnet på siste drift.
Rett før vi skulle gi oss kroket også Kristian en hissig fisk som kjempet knallhardt på hans lette Lightjigger, og vi var sikre på at det var en bra lysing. Det var det ikke. I stedet var det en stor og rognfeit hyse på nesten fire kilo som dukket opp under båten.
Dermed endte vi dagen med fem lysinger og tre hyser. Disse gav til sammen godt over ti kilo med skinn- og beinfri filet av ypperste kvalitet. Ikke verst uttelling på en halv dags fiske, det.
Lightjigger – enkel i bruk og dønn solid
Lightjigger-fisket etter lysing er egentlig veldig enkelt. Jeg sender stort sett agnet, som altså er rigget ikke ulikt en vanlig jigg, ned til bunnen. Herifra jigger jeg det rolig oppover 20-50 meter. Skjer det ikke noe på veien, sender jeg hele herligheten ned igjen og gjentar prosessen.
Det er en klar fordel med litt drift under dette fisket, men den bør altså være svak. Under en halv knop er ideelt for de relativt lette jogghodene. Fisk kan en altså få i hele vannsøylen, men veldig ofte virker det som om lysingen følger etter fra bunnen og hugger en gode del meter oppe i sjøen.
Selve hugget har mye gjeddeangrep over seg, og det er altså helt vanlig at agnfisken bare stopper opp midt i sjøen, og at fisken bare står og holder på den. Tilslaget er helt avgjørende, og som nevnt er det gjerne når fisken snur og setter fart at en bør sette hardt mot hardt under dette fisket. Let ellers etter slakke mudderbakker fra 50-150 meters dyp. I disse liker lysingen seg godt. Lykke til med satsingen!
Når kulingen og det tette snøkavet står rett imot, er det godt å kunne tenke på smaragdgrønne elver og høy sol langt sør i verden.
Tekst og foto: Trond Andersson
Grytidlig en mørk januarmorgen kjører jeg forventningsfull mot isfiskeeventyret i høyfjellet. I flere dager har ryktene om store røyer og stålis i innløpsoset versert nede i bygda. Med slike lokkende utsikter har jeg ikke noe problem med å forlate den gode og varme senga.
Gjennom hele natta har det snødd kraftig og jo nærmere fjellet jeg kommer blir snøværet tettere og veien mer og mer uframkommelig. Ikke en brøytebil er å se – ikke noen andre biler heller for den saks skyld! Ved den siste oppstigninga til høyfjellet kommer også vinden hylende. Sterk kuling og tørr nysnø er ingen god kombinasjon for biltransport i høyfjellet. Jeg ser absolutt ingenting og stopper.
«Når mannen synger på pampasen og steppen, er det av lengsel etter syngende vann. når han vandrer tundraer og istider, er det for å finne en åpen råk».
– Nils Johan Rud
Etter mye strev får jeg snudd bilen og kjører forsiktig tilbake. Men det er lite tilfredsstillende å kjøre hjem med uforretta sak. Derfor presser jeg bilen inn i ei snøfonn i vegkanten og «parkerer» ved et annet røyevann. Det ligger ca. hundre meter lavere og vinden er ikke fullt så sterk. Jeg spenner jeg på meg fjellskia og brøyter kroppen gjennom en kilometer med snøkav og irriterende mye overvann. Heldigvis har jeg vinden i ryggen.
Svett og sliten kommer jeg fram til fiskeplassen. Der får jeg av meg skia og tråkker rett ned i 15 centimeter overvann! Pokker! Det iskalde vannet strømmer ned i skistøvlene og gir meg en fornemmelse av hvordan det er et visst sted…Etter mye strev får jeg skifta til tørre sokker og varme sko. Den kraftige vinden fyller det første hullet med tettpakka snø før jeg får fram isøsa fra sekken. Ikke akkurat forhold for lett mormyshkafiske. Etter et par timer og noen smårøyer er jeg iskald, fiskelei og er mer enn klar for hjemturen. Med iskalde og stive hender pakker jeg sammen utstyret og får på meg de stivfrosne skistøvlene.
Nå kommer kulingen rett imot og den stopper meg flere ganger på tilbaketuren over vannet. Jeg er bare en mørk, utydelig flekk inne i det tette snøkavet. En sliten mørk flekk som begynner å tenke smaragdgrønne tanker. For akkurat nå skinner den patagonske sola varmt over Rio Petrohué langt sør i Chile. Gjennom snøkavet kan jeg tydelig se hvordan solstrålene trenger seg gjennom det smaragdgrønne elvevannet og treffer breie, kraftige ørretrygger. En iskald gringo fra Noruega skulle gjerne vært der akkurat nå…Rio Petrohuè ligger i chilensk Patagonia og dit er det fryktelig langt! Men har du først kommet til Puerto Montt, som er «hovedstaden» i de tre provinsene som utgjør chilensk Patagonia, begynner du å nærme deg.
Rio Petrohuè har hatt en magisk tiltrekningskraft på meg helt siden vi møttes første gang. Da hadde Per Erik Borge og jeg fisket i utallige elver som ørretloffere i chilensk Patagonia. Vakre og eventyrlige elver som var gavmilde med store ørretopplevelser. Vi fulgte elvene fra Andesfjellene ned mot Stillehavet. De har hemmelighetsfulle navn som Rio Futalefu, Rio Yelcho, Rio Palena, Rio Puelo, Rio Cucao og ikke minst Rio Cochamo.I Rio Cochamo fisket vi i glassklart vann langs «The Cochamo Trail». Stien hvor Butch Cassidy og The Sundance Kid førte krøtterflokkene sine fra Argentina, over Andesfjellene, fram til kjøttmarkedene i Chile.
De to sagnomsuste tog- og bankranerne var jaget av amerikansk politi og prøvde seg en periode som kvegfarmere i Argentina. Men dette livet varte ikke lenge for de to urolige sjelene. Det var enklere å robbe banker. En aktivitet de gjenopptok og som tilslutt førte til deres bane.
Butch Cassidy og The Sundance Kid prøvde sikkert ikke fiskelykken i Rio Cochamo, men vi fulgte ihvertfall den samme krøtterstien. De hadde sikkert skuddklare revolvere, men vi hadde stengene klare…Etter mange dager på loffen i Patagonia kom vi møkkete og slitne tilbake til Puerto Montt. Etter noen dagers dårlig fiske på øya Chiloe bestemte vi oss for å dra tilbake til fastlandet. Vi ville avslutte turen med noen dagers ørretfiske i Rio Petrohue.
Elva ligger ikke mer enn et par times bilkjøring fra Puerto Mont. Følger du vei nr. 225 kommer du først til Puerto Varas. En liten by som ligger ved Lago Llanquihue, eller «hemmelig havn» som er det gamle indianske navnet på innsjøen.
På vannflata speiler den 2652 meter høye vulkanen Osorno seg. Den iskledde toppen er som oftest dekket av skodde. Men når den forsvinner sprer sollyset de utroligste farger utover ishatten. Lenge kunne vi sitte å se på den. Bak Osorno, i skyggen av Andesfjellene, ligger Lago Totos Los Santos. «Allehelgensinnsjøen» eller «Smaragdsjøen» som lokalbefolkningen treffende kaller den. Herfra renner Rio Petrohué. Elva er ikke lang, det er ikke mer enn noen få mil ned til fjorden Estuario de Reloncavi. Langs begge sider er Rio Petrohué omgitt av to naturreservater. Mot øst ligger den enorme «Parque Nacional Vicente Perez Rosalens» og mot vest lillebroren «Reserva Nacional Llanquihue».
Vi fikk leid ei hytte utenfor landsbyen Ensenada. Den ligger riktignok ved Lago Llanquihue, men herfra er veien kort til Rio Petrohuè…
Langs elvebredden og oppover de bratte liene vokser det ugjennomtrengelig urskog. Fra vestsida, der vi befinner oss, er det lettere å finne plass til bakslengen. Plantelivet er frodig og blomstene er mange. Fargerike og spennende arter som var helt ukjente for meg. Men gamle kjenninger som «Natt og dag» og «Maria Gullsko» lyser opp og gir oss en mer «heimsleg» følelse. En følelse vi absolutt ikke søker ved denne elvebredden.
Bær er det også i rikt monn. Vi plukker store, saftige bjørnebær direkte fra buskene til vi er gode og mette. Vekstforholda i den mørke, vulkanske jorda er tydeligvis svært god. Rio Petrohué er ingen stor elv, men den huser stor fisk. Størst blir laksefiskene Coho og Chinook. Vi så utallige som hoppet ute i elva. Vannspruten stod høyt da de traff vannnflata.
Ved bredden møtte vi ei lita jente som fortalte at hun hadde tatt en 14 kilos Chinook på stang året før, og den ble ikke regnet som spesielt stor! Stolt viste hun oss et fotografi som faren hadde tatt av henne og rekordfisken.Nå var det hverken Coho eller Chinook vi er ute etter, men regnbueørret (Arco Iris) og brunørret (Fario). De kan også bli store, men vi fikk aldri noe svar på hvor store. Derimot så vi noen prakteksemplarer nede i fossene «Saltos del Petrohuè». Om noen fisker fortjener betegnelsen monstere så er det disse. Området rundt fossene er nå totalfredet så det er ikke lenger mulig å prøve seg på disse.
Men hvorfor dukker akkurat Rio Petrohué så ofte opp i hodet mitt? Jeg tror det er fordi den er summen av alt rennende ørretvann jeg har sett. De store og kampvillige fiskene, massive insektklekkinger, det gjennomsiktige smaragdgrønne vannet, de hemmelighetsfulle hølene, de klassiske strømmene, vakre fosser og alle de ukjente luktene og den imponerende naturen som omgir elva. Fra elvebredden kan vi se flere vulkaner og isbreer.
Helt øverst, der elva renner ut av Lago Todos Los Santos, fant vi den sikreste fiskeplassen. Her fikk vi alltid fisk. Renbueørreter på mellom en og to og en halv kilo er vanlig. Av og til fikk vi også brunørret, men det var ikke så ofte.
Elveørreter er lure, det visste vi fra før. Og ørretene i Rio Petrohué er ikke noe unntak. De lot seg slett ikke lure av alt de to gringoene knyttet ytterst på fortomspissen. Nei, vi måtte prøve oss fram, her som over alt hvor vann renner mot hav.Det er allikevel to ting som er sikkert: Store fortyngede nymfer og ditto streamere er «bankers». Det samme gjelder forøvrig elvene i hele chilensk Patagonia. Mindre elver derimot, spesielt de lengre sør, kan fiskes med tørrfluer og ørretene tar de klassiske mønsterne med begjær. Men det er ingen god idé i Rio Petrohue. Ikke alle ville erkjenne det…
En dag dukker det opp et amerikansk ektepar som plasserer seg noen meter oppstrøms Andersson. Jeg hilser vennlig og prøver meg med noen hyggelige ord om vakker natur og godt fiske. Men all min vennlighet til tross, jeg blir totalt oversett. «Bloody yankees», mumler jeg halvhøyt.
Den patagonske sola blir kraftig reflektert da de pakker ut utstyret sitt. Det blinker i stenger og sneller og vadere, vadesko og vester har «riktig» logo. Ingenting er tydeligvis kjøpt hos den hyggelige handelsmannnen Rudi på lokalbutikken i Ensenada. Omsider får de dratt ut noen meter snøre og stangtuppene begynner å vifte optimistisk fram og tilbake. Det er bare litt trist at fluesnørene ikke helt vil være med på de samme bevegelsene. Noen meter får de allikevel lagt ut, men tørrfluene forsvinner hurtig i det hvitskummende vannet. Fisk ble det sjølvsagt ikke av slik aktivitet.Derimot har jeg en stor dag med en selvbundet sort streamer med kuleøyne. Det samme får amerikanerne etter hvert som jeg lander flere store regnbueørreter. Et par av dem får seg et kakk i hodet. Den slags bestialitet liker tydeligvis ikke amerikanerne. De sender meg skarpe blikk, pakker sammen utstyret og forsvinner. Men vi skal ha stekt ørret til kvelds… må vite!
Ørretene i Rio Petrohué lever i et rikholdig spiskammer. Aldri har jeg sett så store insekter som her. Vi fant også mange forskjellige varianter av ferskvannskreps i ørretmagene. Ikke rart at fiskene smakte fantastisk godt – vi vet det – for vi fråtset i ferskt ørretkjøtt hver eneste dag! Servert med poteter, ensalada chilena (skivede tomater, forvellet gul løk, olivenolje, salt og pepper), øl og sjølvsagt nasjonaldrammen: Pisco sour.Chilenske sportsfiskere var det alltid hyggelige å møte. Men det var ikke mange som fisket med flue. Vi traff bare to chilenske fluefiskere på hele den lange reisen vår. Chilenerne brukte sluk – og de var stoooore!
Markfiske har vært forbudt i Chile helt siden midten av 1930-tallet. Altså var det forbudt å fiske med mark da diktatoren Augusto Pinochet ledet det CIA-støtta statsskuppet i 1973 mot den lovlig valgte sosialisten Salvador Allende. Pinochet regjerte fram til 1998 og stod bak en brutal undertrykkelse av opposisjonelle (30 000 torturerte) og er anklaget for statsterrorisme. Men å fiske med mark var forbudt!
Alt utstyret de fleste chilenere trenger får de i lokalbutikken og det begrenser seg til sluker og snører. I tillegg trengs det en brukt hermetikkboks med et påspikret handtak – det er det hele. Men ingen grunn til å hovere: Før velferdsstaten Norge oppsto, var den samme metoden velkjent og svært utbredt også her i landet.
I Norge er det stas å være helt aleine på fisketur. Uttalelser som «jeg gikk i flere dager uten å treffe et eneste menneske» har høy status her i landet. Slik er det ikke i Chile! Ihvertfall er det ikke mitt inntrykk. Var det først en fisker å se, så var også resten av familien i nærheten. Det sosiale livet ved elvebredden ble en tankevekker for en litt blasert norsk sportsfisker.
En dag vi skulle fiske et sted vi kalte for «bokshølen» sto det hele ni stykker og slengte slukene sine ut i elva. På bredden yrte det av andre familemedlemmer som var i full aktivitet med matlaging og leik. Vi ble nok litt skuffet akkurat da, men ingen fare, det er høler nok til alle i Rio Petrohuè…
Vinden har øket i styrke og det er såvidt jeg kan skimte skituppene gjennom snødrevet. Jeg kjemper meg fram til ei hytte hvor jeg kan søke ly. Men pausa blir kort, for sterk kulde og en svett kropp er ingen god kombinasjon om en skal holde seg frisk. Jeg kommer meg derfor hurtig videre og sliter meg de siste meterne fram til bilen.
Likevel er humøret på topp. For i løpet av disse forblåste minuttene over isen har jeg vært på mentalt besøk i en smaragdgrønn elv som ligger veldig langt sør i verden. Må slike elver få renne i fred og berike oss med minner som kan hentes fram når det kniper…
Siden den gang har far og sønn fisket mye sammen, og Martin står nå bokført med hele 79 forskjellige fiskearter på stang i Norge. Fiskeåret 2017 ble avsluttet med en flott røye på hele 4,2 kilo, en personlig rekord både junior og senior regnet med skulle bli stående lenge. Det gjorde den ikke. I helgen smalt det nemlig på ny hos Martin, og denne gangen var det en langt større fisk som fant maggoten han serverte.
– Fisken var veldig, veldig stek. Den dro ut masse snøre mange ganger, og jeg ble veldig sliten. Heldigvis fikk vi den inn i håven til slutt, sier sekståringen til Hooked.
Pappa Artur kan fortelle om en veldig treg fiskedag på Skogseidvatnet i Fusa. Det var åtte båter på vannet denne økten, og samtlige fisket på det mest kjente røyevarpet. Klavins-karene flyttet seg derfor derifra, og prøvde lykken andre steder i vannet. Dette resulterte i en grei ørret og noen steikerøyer, men det skulle ikke bli storfisk i båten før de vendte tilbake igjen til varpet utpå ettermiddagen.
– Det var lite fisk å få denne dagen, og i tillegg var det is på overflaten, noe som gjorde fisket vanskelig. Martin klarte likevel å holde ut hele dagen, og det fikk han betalt for, sier Klavins senior til Hooked.
Seint på dag hugg det nemlig tungt på Martin sin lette stang, og kampen med fisken tok altså hele åtte minutter. Det er mye under de fleste omstendigheter, men spesielt under røyefiske fra båt. Både far og sønn var derfor veldig klar over at det var noe alvorlig stort som hadde tatt agnet der nede i dypet.
– Da vi så fisken første gangen, forstod vi at dette var den største røyen noen av oss noen gang har fått. Jeg trodde kanskje den skulle bikke syv kilo, for den var enorm. Da vi omsider fikk den i håven og over i veienettet, viste det seg at den var 6,7 kilo. Ikke helt syv kilo, men likevel en fisk utenom det vanlige, selv i Skogseid. Vi brølte høyt da fisken var sikret. En stor opplevelse for både Martin og meg, sier Artur Klavins til Hooked.
LITEN FISKER, STOR FISK: Martin Klavins med sin nye røyepers på hele 6,7 kilo. (Begge foto: Privat)
Som med alle de store røyene i Skogseid, fikk også denne friheten tilbake etter veiing og noen bilder. Dermed er det mulig at noen får hilse på den enorme fisken ved en senere anledning, også.
– Vi har hatt godt røyefiske så langt i vinter, og vi kommer nok til å ta flere turer til Skogseid. Martin synes nemlig dette er veldig moro, og jeg har ikke noe imot å få flere av disse vakre fiskene. Dessuten har en jo alltid muligheten for å få enda større røyer, sier han til Hooked.
Gjennom det nasjonale forskningsprosjektet på fritidsfiske ønsker havforskerne å kartlegge de norske fritidsfiskernes fiskeplasser langs kysten.
Av: Endre Hopland
– Dette handler om å finne ut hvilke områder som blir mest brukt, slik at vi kan være effektive når vi skal ut og intervjue fritidsfiskere. I første omgang er vi særlig interessert i områdene Troms, Hordaland og Oslofjorden, sier havforsker Alf Ring Kleiven.
Havforskningsinstituttet har utviklet et kartverktøy der alle fiskere kan registrere sine fiskeplasser i kombinasjon med et enkelt spørreskjema. Disse kartene blir tilgjengelige for offentligheten, men plassene dine blir likevel ikke avslørt.
Det hele presenteres nemlig i form av et temperaturkart som viser fiskeaktivitet i større områder, og alle besvarelser er anonyme. Det vil si at den superhemmelige hyllen du fisker storlyr fra lengst ute i havgapet vil forsvinne helt i kartet dersom det bare er du som markerer denne.
Det er uansett ikke slike steder forskerne ønsker å få greie på. Hele poenget er at de ikke skal bruke mye penger i felt på steder der det ikke er fiskere. Derfor kommer både du selv og forskerne lengst med at du registrerer de mer populære stedene du fisker.
– Vi er interessert i fiskeplasser fra både land og båt, med både stang, snøre og faste redskaper som garn, teiner og ruser, sier Kleiven.
Etter mye strev får jeg skifta til tørre sokker og varme sko. Den kraftige vinden fyller det første hullet med tettpakka snø før jeg får fram isøsa fra sekken. Ikke akkurat forhold for lett mormyshkafiske. Etter et par timer og noen smårøyer er jeg iskald, fiskelei og er mer enn klar for hjemturen. Med iskalde og stive hender pakker jeg sammen utstyret og får på meg de stivfrosne skistøvlene.
Rio Petrohuè ligger i chilensk Patagonia og dit er det fryktelig langt! Men har du først kommet til Puerto Montt, som er «hovedstaden» i de tre provinsene som utgjør chilensk Patagonia, begynner du å nærme deg.
I Rio Cochamo fisket vi i glassklart vann langs «The Cochamo Trail». Stien hvor Butch Cassidy og The Sundance Kid førte krøtterflokkene sine fra Argentina, over Andesfjellene, fram til kjøttmarkedene i Chile.
Etter mange dager på loffen i Patagonia kom vi møkkete og slitne tilbake til Puerto Montt. Etter noen dagers dårlig fiske på øya Chiloe bestemte vi oss for å dra tilbake til fastlandet. Vi ville avslutte turen med noen dagers ørretfiske i Rio Petrohue.
Bak Osorno, i skyggen av Andesfjellene, ligger Lago Totos Los Santos. «Allehelgensinnsjøen» eller «Smaragdsjøen» som lokalbefolkningen treffende kaller den. Herfra renner Rio Petrohué. Elva er ikke lang, det er ikke mer enn noen få mil ned til fjorden Estuario de Reloncavi. Langs begge sider er Rio Petrohué omgitt av to naturreservater. Mot øst ligger den enorme «Parque Nacional Vicente Perez Rosalens» og mot vest lillebroren «Reserva Nacional Llanquihue».
Nå var det hverken Coho eller Chinook vi er ute etter, men regnbueørret (Arco Iris) og brunørret (Fario). De kan også bli store, men vi fikk aldri noe svar på hvor store. Derimot så vi noen prakteksemplarer nede i fossene «Saltos del Petrohuè». Om noen fisker fortjener betegnelsen monstere så er det disse. Området rundt fossene er nå totalfredet så det er ikke lenger mulig å prøve seg på disse.
Det er allikevel to ting som er sikkert: Store fortyngede nymfer og ditto streamere er «bankers». Det samme gjelder forøvrig elvene i hele chilensk Patagonia. Mindre elver derimot, spesielt de lengre sør, kan fiskes med tørrfluer og ørretene tar de klassiske mønsterne med begjær. Men det er ingen god idé i Rio Petrohue. Ikke alle ville erkjenne det…
Derimot har jeg en stor dag med en selvbundet sort streamer med kuleøyne. Det samme får amerikanerne etter hvert som jeg lander flere store regnbueørreter. Et par av dem får seg et kakk i hodet. Den slags bestialitet liker tydeligvis ikke amerikanerne. De sender meg skarpe blikk, pakker sammen utstyret og forsvinner. Men vi skal ha stekt ørret til kvelds… må vite!
Chilenske sportsfiskere var det alltid hyggelige å møte. Men det var ikke mange som fisket med flue. Vi traff bare to chilenske fluefiskere på hele den lange reisen vår. Chilenerne brukte sluk – og de var stoooore!
