Pikewallis-gründer Erik Walmann er i gang med en ny fiskeserie der det faktisk ikke fiskes i det hele tatt. I stedet prates det fisking, nærmere bestemt fiskeutstyr, og enda mer korrekt gjeddebaits. I første del handler det om jerkbaits. Tune in for litt vinternerding.
Her kan du fiske ørret i rennende vann i Østfold (Hooked+)
Hei!
Jeg lurte på om det finnes noen ørretbekker eller elver i Østfold-området der er det lov å fiske?
– Laura
Heisann!
Ørretfiske i rennende vann i Østfold er ganske riktig noe man ikke så ofte hører om. Glomma er nok den beste plassen, og det finnes en del ørret fra Grønnsund i Eidsberg og oppover i elva, spesielt i områdene nedstrøms kraftverkene. Vanlig størrelse er opp til to kilo, men det tas fisk på opp til fem og seks kilo.
Trolling fra båt, agnfisk og sluk er de metodene som fungerer best, men det kan fort bli en del bifangst, faktisk i såpass grad at ørreten nok helst er bifangsten. Gjedde, gjørs og abbor finnes det en god del av.
Svært mange bekker i Fjellaområdene er fredet for alt fiske, og de er uansett temmelig små. Enten fungerer de som gytebekker for vannene, eller så lever det stort sett småvokste ørreter her.
Elvene Tjæra og Dørja renner ut fra Fjella og ned i Rakkestadelva. Her kan man få greie fangster med ørret om man spaserer langs bekken med markstang. Mye av fisken er ikke større enn noen hundre gram, men det er tatt fisk på både en og to kilo her.
Her er det ikke fiskekort, men du må ha grunneiers tillatelse for å parkere bilen. Slike bekker/småelver som dette finnes det en del av i fylket, men de er gjerne en lokalt godt gjemt hemmelighet. Se på kartet i ditt nærområde og spør en grunneier om du kan prøve å fiske i bekken over eiendommen hans (sjøørretbekkene er ikke åpne for fiske).
Det er for øvrig svært godt fiske etter sjøørret langs kysten i Østfold, og det er hundrevis av ørretvann i Fjellaområdene. Lykke til!
– MVH Ole-Håkon Heier, fiskebokforfatter og allroundfisker
Art nummer 91 på stang i Norge – en helt latterlig drøy fisketur
Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg så en hvit og grå skygge komme sigende opp fra dypet. Kunne det virkelig være nummer 91? Fantasifisken?
Det er flere år siden jeg første gang hørte om en lokal skjellbrosmefangst. Den merkelige og ganske sjeldne dypvannsfisken ble tatt på line på mellom 400 og 500 meters dyp, men linen hadde mange hundre kroker, så noen eksakt posisjon hadde ikke fiskeren. Det faktum at arten faktisk fantes i fjordsystemet var likevel mer enn nok til at jeg begynte å drømme.
Siden den gang har det kommet flere rapporter om- og bilder av lokale linefangster av skjellbrosme, så at det finnes en bestand av arten her på berget også, virker å være mer enn sannsynlig. Veien fra tilfeldige linefangster i en lang, brei og ikke minst alvorlig dyp fjord, til suksess under målrettet stangfiske, er likevel lang. Veldig, veldig lang. Men en må jo selvsagt prøve. En er jo idiot.
Magnar og jeg har snakket om å gi de lokale skjellbrosmene et skikkelig forsøk en god stund, men det har blitt med praten. Vi har riktig nok testet det vi mente måtte være riktig område et par ganger tidligere, men det hele har i beste fall vært halvhjertet. Spisskate har vært hovedmålsetningen på begge turene, og utstyret har blitt rigget etter dette. Fisket har også foregått fra drivende snekke, og da er det som kjent vanskelig å treffe akkurat slik en ønsker.
Nå har vi ikke hatt mye informasjon å gå etter i utgangspunktet, men vi har likevel truffet veldig bra på disse småturene. Faktisk har uttellingen vært direkte upåklagelig. På forsøk nummer en fikk jeg nemlig min første spisskate på hjemmebane, og på forsøk nummer to smalt det på en diger blålange. At fjorden huser gromfisk er det med andre ord liten tvil om.
I fjor høst endret spillereglene seg drastisk. Da kjøpte nemlig Cato seg ny båt, en Bayliner Trophy med 200 hestekrefter i hekken og en hissig hjulvisp fra MotorGuide i baugen. MotorGuiden og dennes doble batteripakke gjør dregging til en lek, og slikt er søt musikk i ørene til alle som liker å fiske på dypt vann.
Forrige uke begynte vi å prate om skjellbrosme og spisskate igjen, og ikke lenge etter var Magnar og Cato i gang med skruing og montering i teltet i hagen til båteieren.
Å ha båt på henger har mange fordeler, men også noen bakdeler. Den største av disse er at en risikerer å bli æresmedlem i det lokale hagebåtlauget. Det er ikke en hedersbetegnelse. Båter skal nemlig aller helst ha vann under kjølen, og det fikk da omsider også Trophyen til Cato torsdag kveld. Nå kunne fredag morgen bare komme.
Ifølge værmeldingen var det en flott vinterdag uten utsikter for vind vi hadde foran oss. Dette viste seg som vanlig å ikke stemme. Vel var været pent, men vind var det mer enn nok av. Seks-syv sekundmeter rett ut fjorden gjør normalt sett fiske på 400+ meters dyp til en glemmesak, men ikke når en har en MotorGuide i baugen.
Vi fant plassen vi hadde sett oss ut på forhånd, og trykket på ankerfunksjonen til den elektriske motoren. Fremme i baugen begynte det å summe, og plutselig lå vi helt i ro. Slik ble vi liggende i de gode fem timene vi fisket denne dagen, og med nesten en halv kilometer med sjø under kjølen var dette rein luksus.
Denne dagen gikk vi målrettet etter spisskate og skjellbrosme på eksakt samme sted der jeg fikk min spisskate for halvannet år siden. Magnar egnet sine kroker med makrellfileter, mens jeg kjørte en hel strømsild og en hel sypike på hver sin krok. Cato brukte på sin side første del av dagen til å bli kjent med elektronikken om bord i sin nye skute.
Fisket begynte nokså tregt. Magnar fikk et par svarthå på sine fileter, mens jeg kroket en brukbar hågjel på den hele strømsilden. Småhaiene er vanskelig å unngå på slike dyp, men de er heldigvis ikke så tallrike på denne plassen at det blir plagsomt. Slimålen er heller ikke helt jævlige her, så agnene får gjerne ligge en times tid før de må byttes.
Rundt lunsjtider runnet det litt bedre hos Magnar. Fisken gikk, la seg, gikk og la seg igjen. Her luktet det skate lang vei, men slikt kan en aldri være sikker på før tilslaget settes. All tvil ble likevel feid til side da Magnar sveivet seg inn på fisken, og den kraftige Natural Bait-stangen hans knelte mot vannflaten. En slik tyngde hadde han aldri kjent før. Dette var utvilsomt spisskate.
Kampen med fisken ble udramatisk, men å sveive et stort flak opp fra over 400 meters dyp er tungt og tidkrevende. Etter en del minutter med svetting kom likevel fisken sigende. Kroken satt perfekt på innsiden av underkjeven, og Magnar sin art nummer 40 på stang i Norge kunne løftes om bord. Min spådom om hannskate på 6,2 kilo stemte nokså bra, selv om fasiten ble hannskate på 6,9.
Etter noen kjappe bilder fikk fisken svømme tilbake der den kom fra, og vi kunne allerede konkludere med en meget vellykket jomfrutur for Trophyen. Nå fikk også Cato blod på tann, og snart hadde han sendt en hel makrell ned i dypet på jakt etter skate, han også.
De neste timene ble trege. Litt smånapping her og der, samt noen run som ikke resulterte i noe fornuftig var alt som skjedde. Vinden gjorde tilværelsen på fremdekket rimelig kjølig, så vi satte oss på akterdekket og skravlet hele gjengen.
Med et kvarter igjen av fiskedagen min, nappet det plutselig et par ganger i stangen fremme på baugen. Jeg kom meg opp og frem, og fikk stangen ut av holderen. Var det liv fremdeles? Joda, noe hadde funnet agnet mitt der nede.
Etter bevegelsene å dømme kunne det være hva som helst. Jeg har fått skater som har nappet som torskefisk, og torskefisk som har nappet som skater, så jeg tok ingen sjanser. Nå fisket jeg nemlig med en hel makrell på den største kroken og en hel sypike på den minste. Dersom dette var en skate skulle den få tiden den trengte til å ta skikkelig.
To minutter senere hadde ikke nappingen utviklet seg nevneverdig. Det rykket litt i snøret fremdeles, men det var ingenting som tok agnet med seg og gikk. Tankene mine var selvsagt innom drømmefisken skjellbrosme, men all fornuft tilsa at det var den langt vanligere og brunere slektningen dens som var på ferde.
Da jeg sveivet meg inn på fisken og satte tilslaget, var det ikke voldsomt tung i andre enden. Tyngre enn småhai riktig nok, men langt fra noen skate. Det hele kjentes ut som en brosme på to-tre kilo, en type jeg har sveivet opp en del hundre eksemplarer av i løpet av mine mange år som agnfisker. Likevel var det noe som var litt off på veien mot overflaten.
Før 50 meter var sveivet opp, hadde hovedmistanken gått fra brosme til blålange. Dette holdt jeg fast ved lenge, selv om jevnlige, svake hoderistninger tydet på noe annet. Fullstendig mangel på rulling utelukker vanligvis småbrosme også, men det kan være store individuelle forskjeller på fiskene, så slikt vet en aldri.
Med et par hundre meter igjen til overflaten, hadde hjernen min overbevist resten av kroppen om at det var en av to arter som hadde tatt agnet mitt; skjellbrosme eller skolest. Begge to hadde vært veldig velkomne, men om jeg hadde fått en skolest på hel agnfisk på bunnen, etter sikkert 50 bomturer etter arten med pelagisk fiske og småagn, tror jeg fort jeg hadde røket på en Lotto-kupong når jeg kom hjem igjen. Men kunne det faktisk være en skjellbrosme, da? Er noe slikt mulig her hos oss?
Et par minutter senere så jeg farger nede i den klare sjøen. Vinden gjorde det umulig å se hvilken fisk det var som kom sigende, men at den var grå og hvit i skjelldrakten var helt klart. Stutt og kort var den også. Kunne det være?
Visst faen var det!
Plutselig lå den der og duppet ved siden av båten. Skjellbrosmen. Drømmefisken! Den sylspisse Owver-kroken satt helt ytterst i munnviken, og den hele sypiken den hadde tatt hang ut av fiskekjeften. Pulsen steg noen hakk et lite sekund, men dette var det ingen grunn for. Fisken var nemlig så sprengt som en får det, og den fløt som en balong. Magnar fikk skapningen om bord i båten med et godt nakkegrep, og så ble det stille. Ord var overflødige.
Da jeg fikk summet meg litt gikk det også opp for meg hvor stor fisken faktisk var. De fleste skjellbrosmene som er tatt på stang i Norge stammer fra det samme området i Sør-Trøndelag, og disse er gjerne mellom en halv- og halvannen kilo tunge. Denne var mye større. Nesten norgesrekordstor, skulle det vise seg.
Vekten stabiliserte seg nemlig på fantastiske 2760 gram, fordelt på 64,5 centimeter. Det er bare 2,5 centimeter og 350 gram bak den ti år gamle norgesrekroden til Vilhelm. Dette er med andre ord en av de aller største skjellbrosmene som noen gang er tatt på stang i Norge, og den tok altså under målrettet fiske på en plass der det garantert aldri har blitt tatt skjellbrosme på stang før.
Needless to say er dette en av mitt livs beste fangster, og en nokså drøy måte å notere art nummer 91 på.
Skjellbrosmen var det siste som skjedde denne dagen. Det vil si, Magnar og Cato fortsatte fisket et par timer på både dypt og halvdypt vann etter at de hadde sluppet meg av slik at jeg rakk barnehagehenting, men et lang og potensielt spennende run uten fisk i tilslaget til Cato ble den eneste beholdningen. Han var likevel mer enn fornøyd med jomfruturen til den nye båten sin, og det kan jeg love deg at mannskapet var, også…
Vorn Lynx er kanskje markedets mest praktiske rifle- og haglesekk
I perioden september 2017 til januar 2018 har Vidar Nysæter testet den norskproduserte jaktsekken Vorn Lynx for småviltjakt, og han legger ikke skjul på at han er imponert.
Jeg sier med hånden på hjertet at jeg synes jeg er heldig som har fått bruke Vorn Lynx-sekken i disse månedene. Sekken ble tatt i bruk på tredje dag av skogsfugljakta, og har rundt 50 korte og lengre turer på ryggen frem til nå, på både fuglejakt, rådyrjakt, isfiske og fellefangst. Som skogsfugljeger med hund var det veldig behagelig å bare henge fra seg hagla på ryggen, og vite at alt var klart da bikkja tok stand.
Lynx har tre rom; et lite nettingrom bak, et lite rom oppe og et genialt lite hovedrom man kan utvide med åtte liter ved å åpne to praktiske glidelåser. Ytterstoffet virker meget slitesterkt, det er lyddempende og tåler store mengder nedbør. Sekken har også godt med moller for feste av annet utstyr som drikkeflasker og lignende.
Vorn Lynx for småviltjakt kommer i to fargealternativer, Realtree camo og Grønn uten camo. På venstre skulder sitter utløseren til QRR-systemet. QRR står for Quick Rifle Release, og dette gjør Vorn Lynx til mer enn bare en sekk. Den er også et praktisk våpenbæresystem.
Riflen eller haglen legges inn fra siden. Dette kan gjøres med sekken hengende på høyre skulder. Våpnet sentreres midt på ryggen, og føles ikke sidetungt. Med litt trening er man klar til å avfyre skudd på under to sekunder om man behøver det.
Bæresystemet har ellers enkel justering, brede skulderreimer og et bredt hoftebelte. Mollene her er store nok til å plassere åtte stykkk kaliber 12-haglepatroner uten fare for å miste disse. Det hele er festet til en lett aluminiumsramme.
Sekken gir god lufting til rygg, og sekkens størrelse balanseres godt på hoftebeltet. Som skogsfugljeger er det noen utfordringer, som for eksempel at høyre skulderreim er i tykkeste laget, men det er ikke voldsomme greier.
Hovedrommet rommer ellers en voksen tiur og en orrhane om sekken er tom, men en påhengbar viltpose burde vært mulig å få kjøpt.
Plusser: Godt bæresystem, geniale løsninger, QRR.
Minuser: Ikke links, litt tykk skulderreim, burde hatt påhengbar vilpose.
Prisen på 2895 kroner er ikke avskrekkende om man er ute etter det som kanskje er markedets mest praktiske rifle- og haglesekk sett under ett. Dette er et godt kjøp.
– Vidar Nysæter
PS: Hooked har også testet to andre varianter av Vorn-sekkene. Resultatet blir presentert i egne saker i løpet av de neste ukene.
Her prøver storgjedda å ta agnet som dras over isen
Felix Pettersson fikk seg en opplevelse for livet da han nylig lot en Buster Jerk gli over et islagt vann hjemme i Sverige. Gjennom isen var det nemlig god sikt, og gjeddene i vannet lot ikke agnet passere sånn uten videre. Denne må du få med deg.
[TEASER] – Jaktfestivalen
27-29 april ønsker vi deg velkommen til en festival utenom det vanlige! Jaktfestivalen er en ny spennende, innholdsrik og underholdende festival for deg som er glad i jakt- og skyting. Helgen er stappet med foredrag, workshops, lokke-kurs, skyteshow, foto-kurs, våpennyheter, flåing og mange inspirerende aktiviteter! Selvsagt blir det også helgrillet mat, Aftershoot med band, DJ og hele pakka. Rett og slett en ypperlig sosial møteplass hvor du kan knytte kontakter enten du er erfaren jeger eller nybegynner, få faglig påfyll, lære masse og få inspiriasjon til å følge drømmen.
Meninger: Slaget om Førdefjorden er slett ikke over
Den siste tiden har Firda sluppet nyheter som gjør at man må se på Engebø-prosjektet på nytt. Nordic Mining sin plan om å bruke fjorden som avfallsdeponi er som Havforskningsinstituttet har uttalt, ikke bærekraftig og det frarådes.
De siste nyhetene forteller oss at antall arbeidsplasser har gått ned fra 170 i snitt til ca. 110, og at gruvens driftstid er nesten halvert. Masser som Nordic Mining tidligere betraktet som en del av restavfallet har nå fått en verdi, gjennom at man nå skal kunne utvinne granat i tillegg til rutil.
Administrerende direktør i NM, Ivar Fossum, utaler til NRK at dette fører til 70% mindre utslipp i Førdefjorden. Dette er bra, men hva om man finner bruksområder for det resterende avfallet? Hvis dette er plassert under vann er det vanskelig å få nytte av massene.
De resterende 30 prosentene tilsvarer likevel 3,3 tonn avfall i minuttet, 24 timer i døgnet i 50 år (regnet med omsøkt driftstid), til det ligger 90 millioner tonn avfallsmasser i fjorden.
Og det er i tillegg 70 000 tonn kjemikalier som skal dumpes sammen med gruveavfallet.
Er det verdt 110 arbeidsplasser i 29 år?
SVs miljøpolitiske talsmann Lars Haltbrekken ønsker nå å be klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) om en ny vurdering av planene om å utvinne rutil og granatprodukter fra Engebøfjellet i Vevring.
Det er noe jeg støtter helhjertet. Og jeg hadde håpet at ministeren med bakgrunn i grunnlovens paragraf 112 kunne sagt at man må finne andre måter å håndtere avfallet på i Engebøprosjektet.
At ministeren da under spørretimen svarte at det ikke var de samfunnsøkonomiske aspektene ved prosjektet som veiet tyngst, men derimot de miljømessige så kan man jo undre.
Hva skal man med en gruve som deponerer et fjell med slam i fjorden hvis det ikke har en tungtveiende samfunnsøkonomisk gevinst?
I Hordaland Arbeiderpartis årsmøte i 2017 vedtok vi tre punkter om fjord/sjø-deponering:
- Det må greias ut kva moglegheiter som finnes for massar frå gruvedrift som i større grad kan utnyttast til andre føremål.
- Framtidige søknadar om å deponera gruveavfall i sjø vert ikkje innvilga.
- Det innvilga utsleppsløyve for deponering av gruveavfall i Førdefjorden må vurderast på nytt.
Hvis man tenker at rent hav og fjorder skal være for næring, rekreasjon og merkevare av Norge, kan man ikke tillate deponering av masser i Førdefjorden og andre fjorder. Det er ingen skam å snu!
– Reidar Staalesen, leder Bergenhus Arbeiderparti
13 strake år på jakt etter landets største røyer (Hooked+)
Hvert eneste år siden 2006 har kompisgjengen fra Sarpsborg kjørt gode 50 mil for å prøve å overliste Skogseidvatnets enorme røyer. Åtte pluss er drømmen.
Av: Endre Hopland
– Det er jo helheten som gjør at vi vender tilbake år etter år. Det å sitte i en liten båt på et stort Vestlandsvann, med høye fjell og vill natur rundt seg, det er virkelig noe helt spesielt. At det i tillegg kan gå røye på kanskje ti kilo bare noen meter under båten, gjør ikke akkurat opplevelsen noe mindre, gliser Jørgen Ødmann Andersen.
Selv har han besøkt Skogseidvatnet i Fusa i Hordaland 12 av de 13 siste årene, alltid sammen med et utvalg av barndomskompisene Dag Ronny Hansen, Thomas Lilleborgen, Frank Henning Lilleborgen og Håvard Skjelstad. Årets turfølge bestod av de to førstnevnte i tillegg til Jørgen selv. I år ble det fisket fra lørdag til tirsdag, og på turens siste økt ble vi med i en av båtene.
– Vi har vært kompiser siden vi var små, og det har alltid gått mye i fisking og bandspilling. De fleste av oss fisker mindre nå enn før, men den årlige langturen etter røye er fremdeles viktig, sier Jørgen, mens han rutinert fyller treblekroken på den knallgule balansepilken med maggot.
De to første turene karene hadde vestover var heller labre fiskemessig. Ingen store røyer havnet i båtene, men dette la egentlig ingen voldsom demper på humøret.
– Vi likte oss umiddelbart, så dette måtte bare bli en tradisjon. Etter hvert fikk vi også teken på fisket, og de større røyene begynte å dukke opp. Det er vanskelig å få de største til å bite, og oppe på varpet blir det en del feilkrokinger. Men innimellom bestemmer de seg for å ta, og da gjelder det å være våken, forteller Jørgen.
Denne tirsdagen fisker Dag Ronny og Thomas fra en båt, mens Jørgen og undertegnede har tatt plass i en annen. I tillegg har Johnny Vassdal tatt seg en dagstur oppover fra Bergen, og er på plass på varpet i egen båt. Det er et par minusgrader i luften, men solen står snart høyt, og vinden er mer eller mindre fraværende. Forholdene er egentlig nokså perfekte.
De første steikefiskene havner raskt på dørken, og vi har ikke fisket mer enn et kvarters tid før Dag Ronny melder om litt bedre fisk i nabobåten. Etter en kjapp fight kan en flott røye i halvannenkilosklassen håves, fotograferes og settes tilbake. Vi er i gang.
Bare noen minutter senere slår den korte stangen til Jørgen knute på seg. Her er det utvilsomt skikkelig fisk på gang, men fiskeren er ikke veldig optimistisk.
– Det kjentes feil ut med det samme. Det er en bra fisk, men den er nok feilkroket. Jeg har feilkroket en del store røyer her, inkludert noen enorme. Den største var garantert ni kilo, kanskje ti også. Det er kjipt, men det er en del av gamet. De er ikke på varpet for å spise, sier han.
Ett minutt senere viser det seg at den rutinerte fiskeren har helt rett i sine antagelser. Fisken er stor, antagelig ikke langt unna fem kilo, men kroken sitter i gjellelokket. Skikkelige sportsfiskere teller bare fangster som er kroket på innsiden av kjeften og dypere. Bare slik kan en være helt sikker på at en har lurt fisken til å ta. Røyen til Jørgen har nok hugget etter palansepilken, men den har ikke truffet skikkelig. Close, but no cigar der altså.
En feilkroket storfisk etter så kort fisketid er likevel et godt tegn. De er definitivt på plass under båtene våre. Karene har fisket i tre dager allerede, og det har blitt en god del fine fisker. Toppfisken fra den første økten veide faktisk over seks kilo. Da snakker vi alvorlig voksen røye.
– Vi er ferskvannsfiskere hele gjengen. Det er naturlig når vi kommer fra Sarpsborg. Vi er oppvokst med Glomma som nabo, og det har blitt fisket mye her opp gjennom årene. Ellers er jo abborfiske i små og store vann og sjøer en favoritt, forteller Jørgen.
Vestlandet har mye bra fiske å by på, men det er ikke innlandsfisken landsdelen er kjent for. Skogseidvatnet er et unntak. Her vokser nemlig både røyene og ørreten seg enorme. Mange, spesielt folk som aldri har vært i nærheten av stedet, mener dette er på grunn av spillfôr fra smoltanleggene som ligger i vannet. Gamlekara som husker tiden før anleggene forteller derimot at fisken var like stor den gang som nå.
At vannet er næringsrikt er det likevel ingen som helst tvil om. Skogseid-ørreten spiser seg diger på smårøyer, og vekstkurven i vannet står nok ikke tilbake for den vi ser hos ørreten i de største sjøene på Østlandet, der digre stimer med krøkle og småsik sørger for massevis av mat.
Kjemperøyene i Skogseidvatnet vokser seinere, og de største eksemplarene som siger opp på varpene for å gyte nå om vinteren er utvilsomt gamle fisker. Røyene gir grunneierne kroner i kassen gjennom kortsalg og båt- og hytteutleige også utenfor ørretsesongen. Likevel oppfordrer flere av de fastboende folk om å slå ihjel de gamle fiskene, da de mener de utgjør en trussel for ørreten.
Dette er selvsagt ikke tilfellet. Artene har levd i en fin symbiose i alle år, og utfyller hverandre godt i det store og dypet vannet. Alle skikkelige sportsfiskere skjønner da også at de store røyene gjør seg best i vannet, mens de mindre fiskene passer på pannen. Derfor er fang og slipp av de gamle kjempene mer eller mindre regelen i vannet, selv om en del nye landsmenn er vel ivrige med presten.
– Vi spiser alltid en del fisk når vi er bortover, men det er utelukkende de mindre eksemplarene som blir mat. De store går alltid tilbake igjen, og de tåler fang og slipp godt. Vi har fått mange store fisker etter hvert, med 7,59 kilo på topp. Målet er å bikke åtte kilo, sier Jørgen.
Sarpsborg-karene har etter hvert blitt kjente fjes i Skogseid, og på bygda kalles de gjerne parasollfiskerne. Slik blir det fort når en har med seg parasoll i båten for å unngå det verste Vestlandsværet. Årets tur har heldigvis ikke bydd på for mye av dette.
– Det var en litt kjip dag i helgen, da både været og fisket var trått. Utover det har årets tur vært suveren, forteller Jørgen, og får samtykke av kompisene i nabobåten.
Røyene i Skogseid har ofte helt klare huggperioder, og det såkalte halv elleve-bettet er nå rett rundt hjørnet. Det er ikke få storrøyer som er tatt rundt dette tidspunktet, og også denne gangen slår det til. Både Jørgen og Thomas lander hver sin flotte fisk på 2,6 kilo, og stemningen er god.
Plutselig smeller det til på balansepilken min, og etter en frisk fight kan en flott fisk på snaue 3,1 kilo håves. Røyene er definitivt i dytten.
Så roer ting seg ned. Det landes steikefisk i alle båtene, men de store glimrer med sitt fravær. Dette er langt fra uvanlig, men ofte tar fisket seg opp igjen utover ettermiddagen. Slik blir det også denne gangen.
Før vi kommer så langt må vi manøvrere en god del mellom tjukke isflak som kommer sigende og gjør fisket utfordrende. Da passer det godt at Dag Ronny byr på primussteikt tjukkbacon. Er en på tur så er en på tur, og på tur skal en som kjent kose seg.
– Det sosiale er viktig for oss. Vi har reist i store følger med andre røyefiskere noen av årene, men stort sett har det bare vært Sarpsborg-gjengen. God mat, litt knall i glasset, gamle venner og arig fiske er et fint utgangspunkt for en vellykket tur, forteller Jørgen.
Vinterdagene er korte på Vestlandet, og snart nærmer det seg skumring. Da tar plutselig bettet seg opp igjen, og det landes flere toplussere i nabobåten. Jørgen og jeg mister også hver vår blytunge fisk etter bare noen sekunder med action. Min var etter alle solemerker feilkroket, eventuelt 25 kilo, mens Jørgen sin fort kan ha vært en rettkroket bamse. Det får vi aldri vite.
– Dette vannet er helt spesielt. De digre røyene spiller selvsagt en vesentlig rolle, men det er også noe med hele settingen. Med naturen. Fossekall i vannkanten, havørn hengende høyt over båtene, blikkstille vann, stiv kuling, strålende sol, snøstorm. En vet aldri hva en får her. De fleste klarer også å følge god fiskeskikk, selv om det alltid finnes noen som tar seg litt vel mye til rette. Slik er det alle steder, men det går seg stort sett til, forteller Jørgen.
Snart kommer mørket sigende, og Skogseidturen 2018 går mot slutten. Det hele har vært vellykket. Det meste har klaffet. Sammenlignet med fjoråret har det vært julaften, bursdag og opphørssalg på polet samtidig. I fjor var det for mye is til å fiske fra båt, og for tynn is til at det var forsvarlig å gå på den. Stillesitting kan en like godt drive med i Sarpsborg, selv om Vestlandsnaturen er vakker.
Vi vender nesen mot land på motsatt side av vannet. Den siste kvelden på hytten gjenstår, før 50 mil i bil venter på morgenkvisten. Det ble ingen åtteplusser i år heller, men karene er fornøye. Og så er det jo alltid neste år…
I bildeserien under kan du ta en kikk på persene til hele Sarpsborg-gjengen:
Cato Bekkevolds DVD – Drømmefisken
For deg som kjøper Storfisker’n eller Skipper fiskepass til Drømmefisken så får du med en fet velkomstgave – en DVD om ørret og røyefiske med sjølveste Cato Bekkevolds! Verdi kr 299,-
NM i sjøisfiske er fullbooket – arrangørene vurderer ekstrabilletter
Gode to uker før årets NM i sjøisfiske går av stabelen i Nord-Trøndelag er deltakertaket allerede nådd, og premiebordet nærmer seg 100 000 kroner.
Av: Endre Hopland
– Folk våknet skikkelig i går, og da kom det inn nesten 30 påmeldinger i løpet av noen timer. Med tanke på hotellkapasitet og sikkerhet på isen, satte vi taket på 100 fiskere i år. Denne kvoten ble fylt opp i går kveld, men pågangen er fremdeles stor. Derfor vil vi vurdere å utvide deltakertallet litt. Interessen for årets NM er enorm, og det er både veteraner og helt nye navn på deltakerlisten. Slikt er moro, sier Bjørn Florø-Larsen i arrangementkomiteen til Hooked.
Les også: Tor Arne Rygg til topps i NM i sjøisfiske
NM i sjøisfiske arrangeres av Nidaros kystmeitelag, og i utgangspunktet er det Løgninfjorden som er konkurransearena. Siden oppstarten i 2013 har norgesmesterskapet blitt arrangert hvert år, men dette er mye takket være reservearena Hjellbotn. Været i Nord-Trøndelag har nemlig satt en effektiv stopper for NM-fiske på Løgninfjorden ved flere anledninger.
I 2018 arangeres altså sjøisfiske-NM lørdag 27. januar. På samme måte som i fjor er det Tingvold hotell i Steinkjær som er base for konkurransen, og her blir det lagt opp til overnattingspakke med middagsbuffet til alle som kommer langveisfra. Det er også i hotellets lokaler at premieutdelingen og etterfesten finner sted lørdag kveld. Hotellet ligger ellers strategisk plassert med tanke på begge de potensielle konkurransearenaene, med Hjellbotn som nær nabo og Løgnin bare en helt overkommelig kjøretur unna.
Så langt i år har Trøndelagsvinteren vært kald, og alle langtidsprognoser tyder på at dette skal vedvare. Isen ligger allerede på Løgninfjorden, og den blir bare mer og mer solid for hver time med minusgrader som går.
– Vi har stor tro på at årets NM blir på Løgnin, og det er det vi har som utgangspunkt. Dersom dette skulle svikte har vi Hjellbotn som en god backup, men det er klart at Løgninfjorden er mest interessant for de aller fleste, sier Florø-Larsen til Hooked.
Se også: Samleside for Hooked-saker om NM i sjøisfiske
Løgninfjorden er kjent for sitt rike artsmangfold og sin store tetthet av skater. Det er piggskatene som dominerer, men også spisskater og kloskater dukker opp nå og da. I området NM arrangeres er det også mye strømsild og øyepål, småarter mange aldri har fått, og som fort kan bli nye artskryss for deltakere i mesterskapet. Ellers er det hvitting, hyse og småhai som dominerer i området, selv om det meste av vanlig saltvannsfisk ferdes i fjorden.
Artsmangfoldet har alt å si under NM i sjøisfiske. Her handler det nemlig om å få så mange forskjellige fiskeslag som mulig, og aller helst store fisker, også. En del av de mindre artene gir riktig nok poeng bare for fangsten, men de større artene har egne grunnvekter som avgjør fiskerens poengfangst. Fullstendig oversikt over grunnvekter og øvrige regler finner du her.
NM i sjøisfiske har mange gode sponsorer i ryggen, og har gjort tradisjon av å ha et solid premiebord. I år ser dette ut til å kunne bikke 100 000 kroner.
– Vi har premier for godt over 90 000 allerede, men jobber med å få på plass enda mer hele veien frem mot konkurransehelgen, sier Florø-Larsen til Hooked.
Les også: Søvnløs på Løgninfjorden
På grunn av den voldsomme pågangen det siste døgnet, endte flere av fiskerne som har sittet litt på gjerdet med tanke på NM-deltakelse opp med å være for seint ute med å melde seg på. Disse kan altså få en ny sjanse innen nokså kort tid.
– Juryen vurderer en liten bonusutvidelse av deltakerantallet nå, og vi kommer tilbake med mer informasjon seinere i dag, sier Irvin Kilde i arrangementkomiteen til Hooked.
Deltakerlisten for årets NM i sjøisfiske finner du her. Følg ellers med på NM sin egen Facebook-side for ytterligere informasjon om både bonusbilletter og alt annet som har med arrangementet å gjøre.
PS: Det er verdt å merke seg at Hotell Tingvold, NMs offisielle innlosjerings- og etterfestlokale, er mer eller mindre fullbooket, og gjestelisten består nesten utelukkende av NM-deltakere. Det er fremdeles mulig å få rom på hotellet, men dette kan ikke lenger bestilles elektronisk. Derimot kan du ringe 74 14 11 00. Da er det håp.