Trond Andersson gir deg en innføring i «Aktivt markfiske»
Les også: Stor ørret i Holselva
Tradisjonelt markfiske i forhold til aktivt markfiske
Det tradisjonelle markfisket kjennetegnes ofte ved venting og atter venting – og med dette forløpet: Kast ut så langt du klarer, la deretter marken synke til bunns. Stanga plasserer du i en klyft og deg selv mjukt og behagelig i lyngen. Med et årvåkent blikk følger du med på stangtuppen eller duppen – ihvertfall før du sovner … Elvefiske utførtes mer bevegelig og foregikk med lange stenger og snørelengde lik stanglengden. Det ble ikke satt store krav til utstyr eller kjøreteknikk: Jo grovere – jo bedre. «Store kroker gir stor fisk», er utsagn vi tidlig fikk høre. Begge metodene kan til tider være effektive og de både var og er meget utbredt, spesielt hos bygdefiskere i Norge. Mange av oss har en bakgrunn i denne tradisjonen, men ikke alle tradisjoner er hellige..
Det aktive markfisket heter alternativet…
Jeg kjøpte boka på Norlies antikvariat i Oslo for mange år siden. Som inspirasjonskilde for å utvikle mitt eget markfiske ble den svært sentral. Men selv om det moderne ørretfisket skiller seg dramatisk fra tidligere tiders teknikk, er gleden over en fanget ørret stadig like stor. For meg er det ingen motsetning mellom fluefisket og det ultralette markfisket. Det er to teknikker som utfyller hverandre. Muligheten for å få en vellykket fisketur er langt større om du behersker begge teknikker. Ørreten er opportunistisk, den vil ha mest mulig mat på kortest mulig tid. Den skiller heller ikke dramatisk mellom flue eller mark. Det gjør heller ikke jeg: Vi er noen skikkelige opportunister beggge to! Motsetningen mellom det passive og det aktive markfisket blir som å sammenligne flue og dupp med enhånds tørrfluefiske.Engelskmennene så mulighetene for lenge siden. Under forhold hvor ørretene ikke ville ta flue, skifta de ut flua med en markkrok på forttomspissen. På med en mark (eller «garden fly») og vips så var man blitt en aktiv markfisker. Fluestanga og snøret blei nå redskap for å få marken, ikke flua, dit den skulle. «You must always fish upstreams whenever possible». Dette sitatet er fra boka «Clear Water Trout Fishing with Worm», skrevet av Sidney Spencer i 1935. I 1977 blei den utgitt på nytt, som annen del i boka «Ways of Fishing» av samme forfatter.
En kortfattet oppsummering av artikkelforfatterens erfaringer
STENGER: Jeg bruker helst ei helaksjon haspel i lengde 10,6 fot, med kastevekt 2 til 12 gram. Minst en stangring pr. fot. Dvs. ei stang på 10,6 fot bør ha 10 stangringer. Det er spesielt viktig under kjøring av stor fisk, da sena vil utsettes for mindre friksjon.
SNELLER: Åpen haspel i størrelser 1000 eller 1500. Valget avgjøres av hvor jeg fisker og muligheten for stor ørret. Det viktigste er at snella har et bremsesystem som du kan stole 100 prosent på. Jeg bruker allikevel å kjøre fisk med ganske åpen brems og bruker en finger på spolen for å justere motstanden. Det er først når ørreten nærmer seg håven at jeg forsiktig strammer til bremsen, men for all del: Aldri for stramt! Et godt råd: Om du skal spare penger på noe – ikke la det bli snella!
SENE: Kun monofilament – aldri multifilament til dette fisket! Bruk så tynn sene som du har nerver til. Som regel holder det med 0,16. Sjekk oppgitt bruddstyrke på senespolen før du handler. Det er viktig at sena fungerer mjukt i vannet. Da klarer du å styre takkelet ditt dit du ønsker. Det er aldri senetykkelsen som redder ørreten din, men fin kjøring som tretter fisken ut på en forsvarlig måte. Kombinasjonen av helaksjon stang og mjuk, elastisk sene er god for deg – aldri for ørreten!
SØKKE: Splitthagl i str. 1,6 (SSG) og 0,8 (AA) gram. Bruk aldri mer tyngde enn det du strengt tatt behøver. Øv heller opp en mjuk og presis kasteteknikk. Ved riktig teknikk kaster du utrolig langt bare med ett SSG-hagl! Ved vading er presis kasteteknikk langt viktigere enn lengden på kastet. Knip splitthaglet til sena med fingertuppene, aldri tang eller tenner – da kan du fort skade sena. Varier avstand mellom søkke og mark etter bunnforhold og ørretens bitemønster. Ved søking etter fisk, eller om fisken er «lausbeten» må søkket langt vekk fra marken.
MARKEN: Jeg bruker kun selvplukket løvmark til slikt fiske. Det er viktig å ha forskjellige størrelser, men som regel er det nok med en ganske liten mark. Sjekk ørretens mageinnhold og du vil finne overraskende mange bittesmå marker. Men om høsten kan det være en god idè å ta fram litt større mark og kanskje av og til to stykker. Hvordan marken skal festes til kroken er det forskjellige meninger om, men jeg bruker alltid å dekke kroken med marken. Pass på at den henger litt fritt ved krokøyet og spissen – da oppfører den seg mer livaktig. Bruk en markboks som kan festes høyt på vesten eller vadebuksa anbefales sterkt!
KROKER: Jeg bruker som regel bare tørrfluekroker i strørrelser fra 10 til 16. Hva som skal brukes avhenger av bitemønsteret til ørreten. Er den skikkelig på hugg går det greit med 10. Er den i det vanskelig hjørnet trenger den kanskje 16 for å fristes til hugg. I elver hvor det er innført fangsregulerende tiltak, som i Holselva der all fisk over 40 cm skal settes tilbake, skal det brukes mothakeløse kroker. Har du ikke slike, skal mothaka klemmes ned.
TILSLAGET: Settes så hurtig som mulig, da får ikke ørreten tid til å sluke kroken. Kroken sitter da helt ytterst i munnen og mulighetene for å skade fisken blir reduserte. Om du fisker i elver med bestandsregulering (store fisker skal settes tilbake), må ihvertfall tilslaget settes hurtig.
KORTFATTET OM FISKETEKNIKK VANN: Ørreten kan stå helt inne ved land. Begynn derfor å kaste lenge før du er framme ved bredden. La marken synke til bunns. Der ligger den en liten stund før du løfter stanga og sveiver inn noen omganger. La marken på nytt synke til bunns. Slik fortsetter du helt inn. En effektiv teknikk er å avfiske området i en halvsirkel. Husk: Alltid stramt snøre – fordi slakk på snøret kan være nok til at ørreten forsvinner! Ser du et vak, så kast på dette. Legg kastet litt utenfor vaket, slik at marken synker inn i ørretens synsfelt.
ELVER: Større høler kan med fordel fiskes som vann. Strømmende vann er spennende og her må du tilegne deg kunnskap om hvor ørreten står. Den finnes i bøker, men ingenting er som erfaringen du får ved selv å stå i elvene. Lærebøker kan hjelpe deg i starten, men du må erfare de små nyansene selv. Det er der spiren til suksess ligger. Grovt sett kan vi si at du finner sikre plasser bak og foran steiner, i strømkantene, under små fosser i bakevjene og på brekket.
Om du nå velger flue eller mark, så husk på en ting: Ørreten står uansett på de samme plassene. Det finnes ikke noe slikt som flueørret eller markørret!
Trond Andersson