Hvordan fiske Hågjel – Art nummer 38 / 52

Lyst til å fiske hai i Norge? Ole-Håkon viser deg hvordan!

Tre måneder skulle det ta mellom art nummer 36 og art nummer 37 i «52-52». Men når først art nummer 37 dukket opp skulle det vise seg å også være art nummer 87 på min egen artsliste. Gapeflyndra reddet dagen på første nedslipp på en dag etter flatfisk utenfor Stavern (søndag 15. april).

Fiskemessig klarte imidlertid ikke resten av dagen å leve opp til starten. Det var fine forhold og vi fikk fisket på en bra måte på forskjellige plasser på dyp fra 30 til 110 meter, men det ble ikke annet enn litt matfisk. Men med ny art var jeg uansett veldig fornøyd når vi ga oss for dagen.

En fin dag på sjøen er kommet til veis ende 15-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

På vei hjemover begynte det å snø når jeg kom til Østfold og det holdt det jammen på med i flere dager. Også jeg som var så klar for våren og starten på meitesesongen. Jaja.

Så jeg tok været til etterretning den påfølgende helgen og la opp til fiske etter harr fremfor karpefisk. Etter en ny snønatt rigget jeg meg til ved Glommas bredd, fylte feederne og dro opp et par harr i kurant matfiskstørrelse; 400-450 gram. Det var en fin opplading på lørdagsmorgenen (21.4.) etter endt arbeidsuke.

Men så: endelig tid for en ny langtur igjen. Etter en tur til Hardangerfjorden våren 2011 var vi blitt nysgjerrige på å prøve flere plasser i området, så vel hjemme satte vi oss ned og kikket på kart. Etter en del studering av sjøkart over forskjellige fjorder endte vi på at Åkrafjorden i Etne kommune i Hordaland burde være en spennende plass. Den hadde både varierte dyp ned mot over 600 meter og var stor nok til at man kunne regne med godt artsutvalg. Og ikke minst, med innkvarteringsmuligheter, inkludert båt, fint plassert i fjorden. Leif tok ansvaret som turansvarlig, og bookingen var i boks høsten 2011. Etter litt utskifting av mannskap de siste ukene pga. håndleddsbrudd dro Leif og jeg av sted lørdag 28. april.

Andreas, Marius og Irvin hadde ankommet dagen i forveien, og hadde allerede vært på sjøen i flere timer da Leif og jeg endelig parkerte på campingplassen. Før vi kunne komme oss utpå (og du verden hvor vi var fiskesugne) måtte vi bære alt stasjet inn i huset. Etter tips fra de andre gutta bar vi ikke alt utstyret ned fra parkeringen vår og via trappa fra helvete, men i stedet fra gjesteparkeringen ved stranda. Og klokka 1500 var vi endelig klare for å legge utpå fjorden.

Her skulle vi bo de neste dagene 28-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Blå himmel – men det skulle bare vare noen minutter 28-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Leif rydder ut i båten 28-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vi begynte å fiske etter brungylt (som Leif mangler), men avdriften var ganske stor og vi fikk bare blåstål og sypike, så vi dro videre til en ny plass. Atter igjen slet vi med avdriften, så vi la i vei opp til en stor vik der vi trodde vi ville ha mer ly for vinden. Vinden som yr.no definitivt IKKE hadde varslet – det siste vi leste før vi reiste var stille vær og stort sett sol. Her var det skyet og en del vind. Jaja. Vi endte med å drifte en rekke ganger over en flate på cirka 100 meters dyp, men måtte ha søkker på over halvkiloen for å holde bunnen. Omsider fikk jeg på noe tungt, men det var veldig dødt, og jeg lurte på hva det var. Innerst inne håpet jeg vel på breiflabb, men opp kom, ikke så overraskende, en blekksprut. Om ikke annet den største jeg har fått, og finfint agn til senere fiske.

Stor blekksprut 28-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Den var irritert dog, og skiftet kjapt farge til en sint rødfarge. Så begynte den å klatre opp kanten på fiskekassa for å hevne seg på Leif. Den glemte dog at jeg sto bak den med ei klubbe i hånda, en feil den ikke burde ha gjort…

Blekkspruten kommer for å ta Leif 28-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

På neste drift ble det imidlertid fisk – en glassvar (se art 23). Heller ikke overraskende egentlig, all den tid glassvaren både liker steinbunn, dyp på 30-130 meter og bra fart på agnet. Leif hadde også sannsynligvis på en fisk av samme slaget. Ettersom vinden ikke akkurat avtok ga vi oss i anstendig tid, for heller å gå mer offensivt ut neste dag.

Det ble imidlertid tid til en liten kikk etter småfisk i havna, men der var det ikke mye fisk. Jeg klarte å lure et par sypiker, og det var det. Dog har jeg aldri fått såpass stor sypike som 160 gram under kikkfiske noen gang, så det var jo litt artig. Den ble også ny forbedring på arten på «52-52».

Sypike på 160 gram tatt under kikkfiske 28-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste dag (søndag 29. april) opprant med strålende sol og det som så ut til å være gunstige vindforhold.

Nydelig vær helt på starten av dag 2 29-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vi dro derfor innover i fjorden mot en spennende terskel med dyp på 150 – 200 meter mellom to fjordbassenger på hhv. 650 og 500 meter. Ettersom vi nærmet oss plassen innså vi dog at det også var en del vind i dag. Vi fikk til noen drift med fisk på hvert nedslipp, før vinden ble så sterk at vi hadde problemer med å holde bunnkontakt med søkker på over halvkiloen igjen. Siden vi ønsket å drive nedover skråningen fra 150 meters dyp og ned til 3-400 meters dyp var det nytteløst å fiske videre på denne plassen.

Vi dro derfor inn igjen til vika vi hadde fått noen fisk i dagen før. Der var også de andre gutta. De hadde kommet frem til samme erfaring vi var i ferd med å innse: det var veldig lite fisk på grunnere vann enn 150 meter, med unntak av noen flyndrer og knurr, noen lyr og sei, og glassvar og brungylt. Det er dog vanlig at svært mange fiskearter i sjøen står dypere om vinteren og våren enn om sommeren og høsten. For eksempel fisket jeg samme plass i Romsdalsfjorden både vår og høst, og de samme artene sto på 30-50 meters dyp på høsten, mens de sto på 60-90 meters dyp på våren. Men her måtte vi altså enda dypere (det var snakk om litt andre arter også).

Vinden hadde dreid i forhold til dagen før, så der vi da hadde driftet langs dybdekotene driftet vi nå på tvers og fra grunnere mot dypere vann. Det fungerte ikke så verst, og snart hadde vi funnet at i skrenten fra 150-200 meter sto det en del fin lusuer, og Leif fikk også et eksemplar av dens slektning blåkjeft. Artig!

Deretter drev vi nedover en slakere skråning som gikk fra 200 til 300 meter, og der dro jeg opp en ikke overraskende art nummer 38:

ART 38 Hågjel 29-4-12.

Smilet er ikke fordi fisken er stor, men heller av det ironiske slaget fordi fisken er så liten….den ble ikke veid.

For øvrig er hågjelen klint inn med blekksprutblekk fra en misfornøyd og nå meget død Bleke blekksprut.

Senere fiske av arten:

Hågjelen kan til tider være plagsom (sammen med svarthå) når man fisker på dypt vann i sjøen, men det var ikke så galt i Åkrafjorden. Det ble nok noen hågjelnapp etter hvert, men kun en hågjel til kom i båten i løpet av turen. Den veide jeg i alle fall.

Hågjel 220g 29-4-12.

Om hågjel

Hågjelen er ingen uvanlig krabat langs vår langstrakte kyst, heller det motsatte. Den finnes langs hele kysten opp til Troms. Den vanlige feriefiskeren kommer dog sjelden i kontakt med denne fisken, da den på dagen gjerne finnes på større dyp enn 200 meter. På natten derimot, kommer den på noen steder sigende inn på grunnere vann, selv om den sjelden kommer grunnere enn 20 meter. Og det er som regel bare de ivrigste av oss sportsfiskere som har fiskebiter satt på en krok liggende på bunnen nattestid.

Hågjelportrett 400g 18.04.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Ønsker du å fange en fra land er det bare å rigge seg til nattemørket med en fiskebit som agn fra den nærmeste dypvannskaia hvor det ikke er for langt til noen hundre meters dyp. Er denne forutsetningen på plass sammen med mudderbunn dukker den nok opp etter hvert dersom du når dyp på 30-40 meter fra kaikanten. Fisker du fra båt er det bare å slippe ned på 200 meter+ over mudderbunn. I motsetning til fisker som brosme og lange som du gjerne treffer på disse dypene, og som gjerne napper med lange solide drag eller går av gårde med både agn og søkke, så napper småhaien mer. Du ser små hopp i stanga. Men noen ganger forsøker de også å ta med seg agnet.

Du merker godt at det er hågjel eller svarthå når først kroken er satt. Det vil si, du merker godt at det ikke er lange eller brosme. For haien gir ikke mye motstand i forhold til torskefiskene.

Har man ikke fått arten er den et artig bekjentskap fra dypt vann under havfiske. Det er en fascinerende skapning som glatt svømmer ned igjen om du slipper den ut. For den som har fisket litt på dypere vann under havfiske, er imidlertid hågjelen mest kjent som en slitsom agntyv man gjerne skulle vært foruten.

Gjenutsatt hågjel 400g 18.04.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Hågjelen er lett å skille fra de øvrige småhaiene vi har i Norge ved de ringformede merkene den har på ryggen. Den er også den lengste og tynneste av de norske småhaiene.

Hågjel 620g-62cm 12.08.07 (Foto: Stein Johannessen).

Den norske rekorden er på 1830 gram og ble tatt fra kaia i Namsos sentrum i 2007. Denne plassen er nok Norges beste plass for stor hågjel fra land. Det kan jeg skrive under på etter å ha vært der selv, og min egen personlige rekord på 1320 gram skriver seg fra samme plass. NM sportsfiske har satt specimengrensen for hågjel (riktig stor fisk) til 1500 gram, og du har fått en flott hågjel når den passerer kiloen.

Hågjel 1320g-76cm 24.10.09 (Foto: Leif Andersen).

Om hågjelen duger som mat, vet jeg ikke, da jeg ikke har prøvd. Den er forferdelig lang og tynn så det blir neppe mye kjøtt av en enkelt fisk. Det samme gjelder vel for hågjel som for annen hai; innmaten må tas ut med en gang for å unngå ammoniakksmak på kjøttet. Gudd løkk!

For mer om hågjel les her: Fiskipedia

Ukens apropos

Norske småhaier.

Sier man at man har vært og fisket og fått en hai så sperrer de fleste opp øynene. De ser for seg den klassiske haivarianten på to meter eller mer med tenner som kan skremme de fleste og som spiser deg opp på en dårlig dag (for deg i alle fall).

Ønsker du å fremkalle denne effekten hos noen i din omgangskrets er det ikke så vanskelig å få til. I Norge har vi nemlig flere haiarter som er både utbredt langs store deler av kysten, som finnes i store antall og som er helt kurante å få til å bite på en krok.

Over har jeg tatt for meg hågjelen, men like utbredte er nok både svarthå og pigghå. Den førstnevnte finnes i store mengder på dypere vann langs hele mesteparten av norskekysten, mens pigghåen har vist seg mer å dukke opp både her og der. Dog liker den seg også gjerne på dypere vann enn 50-100 meter.

Svarthå 18.04.11 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Pigghå 2880g 20.04.11 (Foto: Leif Andersen).

Den mest eksklusive blant de vanlige norske småhaiene er nok småflekket rødhai. I motsetning til de andre vanlige norske småartene lever den ikke i store stimer. Samtidig er nok den småflekkede rødhaien den som finnes på grunnest vann. Den finnes på mange lokaliteter langs den sørlige delen av Norge, og er også påvist noen få steder i Nord-Norge, men den er sjelden tallrik og finnes som oftest som mindre populasjoner på begrensede områder.

Småflekket rødhai 600g-58cm 29.09.09 (Foto: Leif Andersen).

I tillegg til disse påtreffes også en rekke andre haiarter langs Norges kyst, men disse er enten mer sporadiske gjester, eller finnes på dypere vann enn langt de fleste fisker. Noen eksempler på dette er Norges største fisk; håkjerringa, som finnes langs det meste av kysten vår og kan bli over et tonn stor, eller gråhai, som tid om annet dukker opp i større eller mindre stimer i Oslofjorden, eller storflekket rødhai, som er en veldig sjelden gjest som faktisk har blitt tatt på stang en gang utenfor Hvaler, og derfor er registrert med norgesrekord.

Siden sist

Siden sist uke har jeg stort sett fisket. Det har blitt 7 dager på rad med fiske, mens kone og barn har vært sammen med svigermor på Rhodos. Jeg vet egentlig ikke hvem av oss som har kost seg mest, men tror alle har vært veldig fornøyde. Først var det 4 dager i Åkrafjorden, og vel hjemme startet jeg meitesesongen.

I Åkrafjorden tok jeg 4 nye arter til «52-52». Det ble også forbedringer på to arter i «52-52»; sypika på 160 gram er omtalt lenger opp i artikkelen, mens det også ble ny personlig rekord på lusuer med denne fisken på 440 gram:

Lusuer 440g 30-4-12 (Foto: Leif Andersen).

På onsdagen fisket jeg etter stam, men fikk ingen. Dog kom art nummer 42 i «52-52». På torsdagen fisket jeg harr og kunne fornøyd notere meg for ny personlig rekord, med fisken under på 930 gram og 48 cm.

Harr 930 gram og 48 cm 3-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og på fredag fisket jeg etter brasme. Heller ikke denne gangen fikk jeg det jeg fisket etter, men sannelig om det ikke også denne dagen kom opp en ny art i «52-52»; art nummer 43.

På lørdag satt jeg kun og skrev saker til «52-52» på hooked.no…

(For en herlig mann! Red anmrk)

Så dermed har jeg gått fra tidsnød i prosjektet til å være såpass på offensiven at jeg nå kan rette fisket mot de artene som ennå ikke har vært omtalt i «52-52», men som jeg mener bør være med. Ergo blir det ferskvann for alle penga!

Per 5. mai har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 28 turer i ferskvann, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer en fiskeart fra de store dyp, og min art nummer 88…