Hvordan fiske Harr – Art nummer 28 / 52

Høyreist ferskvannsfisk med seil!

Etter at skrubba var i boks 24. oktober, dro jeg videre til en annen plass i Oslofjorden sør for Drøbak. Jeg rigget et par bunnmeitestenger og dro kjapt en torsk…type mikro.

Deretter begynte jeg å kikke litt etter småfisk inne ved kanten, og ganske snart så jeg det jeg hadde håpet på inne blant tangen: tangkutling! Jeg rigget opp en kort stang med 0,08 millimeters fortom og 30-krok som jeg agnet med en halv rekefot. Skikkelig grovfiske med andre ord NOT!

Men ikke søren om tangkutlingen ville ta. Det var riktignok en rakker som plukket på agnet ved flere anledninger, men kun halvhjertet. Og de andre kutlingene blåste en lang marsj i hele (eller halve, da…) rekefoten. Etter en times tid, og en mikrotorsk til på bunnmeitestengene inne i mellom krypingen langs steinkanten, skjønte jeg at dette ikke gikk og rigget om til slukfiske. Og fikk selvfølgelig torsk – type mikro….

Det var i grunn ikke mye action i det hele tatt, noe bildet under kan bevitne.

Sjøstjerne på kroken tyder definitivt på dårlig bett

Foto: Ole-Håkon Heier

Jeg tenkte jeg bare skulle ta to – tre kast til med slukstanga da det nappet solid på bunnmeitestanga, og jeg satte kroken i en fisk som faktisk holdt igjen ganske bra. Helt til den satt i bunnen…og til slutt dro jeg av hele takkelet. Så kastet jeg to kast til og hadde på en ganske fin fisk til – som falt av akkurat før jeg fikk se den. Argh! Jaja, tenkte jeg, det var vel to midi-torsk, og pakket sammen for å skifte beite fullstendig.

Etter en drøy times kjøring var jeg på plass i Sarpsborg ved Glommas bredd, og fokus var skiftet over til harr. Det er ikke ofte jeg fisker både saltvann og ferskvann på en dag, men det ga jo definitivt variasjon.

Vel fremme ved plassen så jeg at det var en annen fisker der, og da jeg parkerte bilen viste det seg å være kjentfolk. Morten Martiniussen, en av to innehavere av M&M Fiske i Sarpsborg, hadde akkurat fisket over strekket jeg skulle fiske på. Han kunne fortelle om to harr landet på tørrflue, og at det sto flere der. Jeg skulle meite harren, så det betydde ingenting for det planlagte fisket mitt at han akkurat hadde fisket over det aktuelle strekket. Etter en hyggelig prat begynte klokka å bli mye, så jeg trasket oppover bredden og rigget meg til.

To bunnmeitestenger ladet med mark og mais ble gjort klare, og fór ble blandet. Jada, i Østfold er det flere av oss som forer inn harren – den er absolutt mottagelig for sånt. Siden klokka var blitt kvart på fire bestemte jeg meg for å fiske maksimalt en time på plassen – jeg hadde nemlig lyst til å teste en posisjon til – med ett forbehold. Dersom det var mye fisk på plassen ville jeg bli der.

Bare å vente på bevegelse i stangtoppen nå

Foto: Ole-Håkon Heier

Det tok 40 minutter og 5-6 forkurver før det nappet. Da hadde jeg også sett et flott vak litt lenger opp i elva. Fisken nappet såpass at det ikke var tvil om at den satt fast, og det ble bekreftet da jeg løftet stanga og satte tilslag. Det slo meg med en gang at det definitivt er mye mer fres i harr på strømmende vann, enn flyndre og torsk i fjorden. For at det var harr, var det ingen tvil om. Etter en kort fight kunne fisken håves.

Harr 270g ART28

Foto: Ole-Håkon Heier

Art nummer 28 var i boks! For øvrig opprettholder jeg det som begynner å bli en tvilsom 52-52-tradisjon; første individet av en art er temmelig liten. Denne var en av de minste jeg har fått på plassen noensinne – vanligvis veier de 450 – 650 gram. Da kroken satt dypt ble fisken avlivet og fikk gjøre sin tjeneste i stekepanna. Deretter kastet jeg ut igjen med håp om flere fisk. Det er gjerne flere som kommer sammen når man forer de inn. Etter 20 minutter var det imidlertid fortsatt stille, så jeg pakket sammen og vandret over til den andre plassen.

Også der måtte jeg vente 40 minutter før det var napp – lenge nok til at det begynte å mørkne og jeg begynte å tenke på hvor lenge til jeg skulle sitte der før jeg pakket sammen. Men fisken ga seg før jeg fikk satt tilslag. Jeg lot imidlertid bare agnet ligge, og to minutter senere var det napp igjen. Da ble det imidlertid bom på tilslaget.

Jeg ladet opp feederen med fòr og kastet ut igjen, og flyttet også stang to nærmere fòringsplassen. Jeg bruker nemlig gjerne to stenger, der den uten feeder ligger nedstrøms fòringsplassen. Dagens tredje napp kom vel 5 minutter senere på stanga uten feeder. Og fisken satt på kroken. Men så satt den i bunnen. Kjipt! Det har sjeldent skjedd meg på denne plassen. Etter å ha kjent litt på hvor godt jeg satt fast, gikk jeg nedstrøms for å få en annen vinkel på der søkket (jeg tipper det var det) satt fast mellom noen steiner, men jeg satt like godt. Så jeg måtte ty til siste utvei; å ta tak i snøret og dra. Jammen om det ikke løsnet og jeg fikk opp både krok og søkke – men ingen fisk. Jeg forbannet meg over at jeg hadde rotet bort muligheten, men gikk opp og kastet ut igjen med nyagnet krok.

Så nappet det på feederstanga. ”Nå skal jeg presse fisken raskt over strømmen for ikke å sette meg fast!”, tenkte jeg og løftet stangtuppen høyt mens jeg tok inn fisken ganske hardt. Men jeg hadde ikke rukket mer enn å tenke tanken før jeg satt fast igjen!

Det endte igjen med å gå nedstrøms, og igjen måtte jeg til å dra i snøret, da det satt godt. Og fisken var borte – det kjente jeg. Når da snøret røk, og det faktisk var blitt ganske mørkt, måtte jeg innse at det var blitt de tapte fiskenes dag. Harren hadde stort sett trukket det lengste strået. Så jeg dro hjemover litt småirritert over ikke å ha fisket bedre, men sånt skjer jo. Arten var i det minste i boks.

Senere fiske av arten:

I Østfold er etter min erfaring det beste harrfisket fra september og helt frem til begynnelsen av januar, selvfølgelig avhengig av hvor tidlig isen legger seg. Glomma er imidlertid veldig utsatt for at vannet blir kakaofarget når det kommer regn, noe som igjen medfører markert dårligere harrfiske enn når vannet er klart.

Etter noen våte høster de siste årene med mye farget vann og begrenset med muligheter for godt harrfiske, ble forholdene riktig bra fra den 24. oktober og fremover. Jeg fisket litt etter andre arter først, men så ble det harrfiske i Sarpsborg igjen den 10. november på en for meg ny harrplass på høsten.

Harrmeite

Foto: Ole-Håkon Heier

Det startet riktig bra med flere napp det første kvarteret, og en fisk på 300 gram på land. Deretter var det stille en halvtimes tid, før det bet på en bedre fisk. Etter håving kunne fisken veies inn til godkjente 510 gram og 40 cm.

Harr 510g-40cm

Foto: Ole-Håkon Heier

Harr 510g-40cm

Foto: Ole-Håkon Heier

Men da var det tomt. Jeg prøvde noen andre plasser den siste halvannen timen, men uten napp. Og så kom regnet, og da ble det ikke mer harrfiske på meg høsten 2011.

Om harr

Harren er lett å kjenne igjen på den karakteristiske ryggfinna. Den er en av de mest populære laksefiskene vi har her i landet. OK da, både laks, ørret og røye er mer populære, men harren skal være fornøyd (eller sett fra harrens side, ikke fornøyd?) med en fjerde plass i dette selskapet. Den er nok den mest takknemlige fisken å gi seg etter med flue. Til og med jeg, som primært er en pasjonert meitefisker og i veldig liten grad fisker med flue, har tatt 100-150 harr på tørrflue. Da bodde jeg imidlertid midt i harr-landet Hedmark.

Harrens ryggfinne er lett gjenkjennelig 730g

Foto: Ole-Håkon Heier

Nå som jeg bor i Østfold er det meitefiske etter harr som er metoden jeg foretrekker. Men for all del, som man kan lese i starten på denne artssaken, det funker absolutt også med flue etter Østfold-harren.

Den tar fluer fisket både tørt og vått, og hele perioden med åpent vann er aktuell fluefisketid. Den er imidlertid mest dagaktiv høst og vår, mens den gjerne er mest i farta i de mørke timene midt på sommeren (der det er mørkt da – harren finnes også mange plasser i Finnmark). Og er man ute etter de største harrene på flue er nok nymfefiske den giftigste metoden.

Lene med fluefisket harr fra Glomma i Elverum

Foto: Ole-Håkon Heier

Den er imidlertid også meget glad i en mark servert på eller rett over bunnen. Man kan selv velge om man vil fiske aktivt bunnmeite etter harren, dvs. la søkket og agnet hoppe nedover i strømmen, eller om man bruker såpass tungt søkke at takkelet ligger i ro med agnet flagrende i strømmen. Duppmeite kan også fungere godt om man klarer å holde seg ganske tett ved bunnen. Som nevnt tidligere lar harren seg gjerne lokke med foring. I åpent vann kan man bruke grunnfôr tilsatt mais og markbiter, mens man på vinteren kan bruke maggot eller fjærmygglarver. Jeg bruker ofte en maggot eller et maiskorn sammen med marken for å gjøre det hele mer synlig i vannet. I Østfold er også mange fine harr tatt på rekebit.

Harrtakkel under feederfiske

Foto: Ole-Håkon Heier

Harren tar også spinnere og små wobblere, og man kan fiske den på isen med mormysjka eller kun en agnet krok.

Den liker imidlertid litt strøm i vannet. Selv om den kan stå utenfor strømmen i temmelig stille vann, er det sjelden langt til nærmeste strømområde. Her står den ofte på 1-4 meters dyp og bruker synet aktivt i jakten på mat. Det er derfor det sjeldent er positivt for harrfisket at vannet er grumsete.

Vanlig størrelse på harr varierer mye innenfor utbredelsesområdet i Norge. De fleste steder er en harr på kiloen en flott fisk – det er vel bare i Finnmark at dette kan sies å være ganske vanlig kost. På Østlandet er de fleste fiskene gjerne fra 200 – 800 gram, men også her tas det hvert år en god del harr på over kiloen på sine plasser. Norgesrekorden er på solide 1900 gram.

830 grams harr fra Østfold

Foto: Ole-Håkon Heier

Man skal være rask om man skal lykkes med gjenutsetting av harr. Den tåler veldig dårlig lengre opphold på land, så om man får en fin fisk man vil slippe ut igjen bør man skynde seg. Det gjør ikke saken lettere at den er svært masete når man vel har fått den opp – å få til et bra bilde kan fort vise seg å være en mindre lett oppgave, og overlevelsen bedres ikke akkurat ved at fisken deiser i bakken etter et uventet sprell. Vel, da er du i alle fall advart.

Typisk harrsprelling

Foto: Ole-Håkon Heier

Harren er en flott, men stedvis undervurdert matfisk. Den taper seg dessverre en del med frysing, så om du kan spise den fersk er det en stor fordel. Den har hvitt, fast og litt tørt kjøtt med en mild smak. Når jeg sier at den taper seg litt med frysing, må jeg understreke at dette for det meste gir seg utslag i at fisken blir løs i kjøttet. Den er fremdeles strålende å bruke i diverse retter, men skal man gjøre fisken rett bør man tilberede den fersk.

Fersk harr i panna

Foto: Ole-Håkon Heier

For mer om harr les her: HOOKEDs fiskeleksikon

Ukens apropos

Bruk av maksmål og minstemål i ferskvann.

Tradisjonelt har det eneste lengdekravet som settes til fangst av fisk i Norge vært minstemål på ørret. Dette har imidlertid endret seg mye de siste årene, og bra er det. Men det er ennå langt igjen til man utnytter det potensialet som ligger i å sette begrensninger på størrelse på det man har lov til å ta med seg hjem.

Først et grunnleggende resonnement: I enhver vannforekomst med reproduserende fisk er det flest småfisk og få riktig store fisk. Det blir stadig færre fisk i hver størrelsesklasse ettersom fisken blir større, og frafallet av fisk/dødeligheten er størst de første årene. Dette er naturlig, siden det er farlig å være en liten fisk. Det er mange som er ute etter å spise deg. Ettersom fisken blir større er det færre rovdyr som klarer å spise den, og er fisken riktig stor er det etter hvert nesten bare alderen, ugunstige miljøforhold eller næringsmangel som setter et punktum for fiskens liv og vekst. Dog, selv om fisk vokser hele livet, går veksten saktere jo eldre fisken blir.

Mennesket kan imidlertid utgjøre en betydelig dødelighetsfaktor for større fisk. Vi kan velge å fange fisk av bestemte størrelsesklasser og bestemte arter. Ved hardt menneskelig fiskepress på større fisk, vil gjennomsnittsstørrelsen i bestanden synke over tid. Dersom dette selektive presset fortsetter over flere påfølgende generasjoner, vil vi faktisk gjøre det til en fordel for fisken å kjønnsmodnes ved mindre størrelse og gyte tidligere – flesteparten av de sene gyterne fjernes jo før de får reprodusert seg. Men nå er vi langt inne grunnleggende prinsipper for evolusjonslære, så vi hopper tilbake igjen – til mennesket og sportsfiskerne.

Så om man ønsker størst mulig avkastning i kilo fra en vannforekomst bør man høste hardt på både småfisk og fisk i mellomklassen – der finnes desidert flest individer og påfyllet av nye individer skjer fortløpende.

De fleste av oss sportsfiskere er imidlertid som regel ikke ute etter størst mulig avkastning i kilo fra en vannforekomst. Jeg tror heller følgende gjelder for det store flertallet av sportsfiskere; vi vil gjerne ha mange fisk OG vi vil ha noen store fisk. Noen av oss vil bare ha mange fisk, mens andre bare er ute etter store fisk, men de fleste sier som regel ja takk, begge deler. Og langt de fleste har en dyp drøm innerst inne om å fange den ordentlig store – monsterfisken!

Vi øker oddsen for at alle sportsfiskere får tilfredsstilt sine ønsker ved å ha maksimalmål på alle populære sportsfiskearter i en vannforekomst. Ved å ha et krav om at alle fisk over en viss størrelse skal gjenutsettes, sikrer vi at det alltid finnes et antall store individer som 1)er drømmen å fange for mange sportsfiskere – og alle har kamera i dag, så gjenutsetting bør ikke være noe problem, 2)bringer videre gode gener for god vekst og oppnåelse av høy alder, og 3)uansett ikke er blant de beste matfiskene av arten – gammel fisk har både grovere kjøtt og rovfisk inneholder mye kvikksølv.

Konklusjonen er at for sportsfiskere bør det være av like stor interesse med maksimalmål som med minstemål for sportsfiskearter. Unntaket er bestander som eksisterer kun på basis av utsettinger.

Og hvorfor nevner jeg dette i sammenheng med harr? Jo, det er en art hvor maksimalmål allerede er innført på flere elvestrekk. Dog ikke i Glomma i Østfold og Akershus. Noe jeg mener burde gjøres.

Siden sist

Denne uka ble jammen fiskefri. Det ble både mye jobbing og mye andre saker på tapetet så jeg følte at den gjenværende tiden var bedre benyttet sammen med familen, enn jaktende på nye fisker på is eller langs elvebredden.

Per 25. februar er det dermed likt som forrige uke: jeg har vært på 20 turer i saltvann og 17 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste art er en liten piggete fisk som finnes i saltvann. Ingen skjønnhet akkurat, men ganske stilig, synes nå jeg.